U
Usikker
Guest
Jeg ble gravid et halvt års tid etter at vi ble sammen, og forholdet har vært dalende siden da. Som kjæreste er han flott. Som samboer er han egoistisk og lat, og jeg kan ikke si noe når han prioriterer seg selv og sine interesser foran hjemmet og familien for da klikker han og stikker ut i timesvis, stemningen er dårlig i dagesvis og jeg må glatte over hele tiden. Jeg sklir derfor lengre og lengre vekk fra ham, og tenker stadig på å be ham om å flytte ut. Som far er han også lite engasjert. Han foretrekker å sove til kl 2 på ettermiddagen i helgene, enn å være med barnet sitt. Han har fleksitid og velger uten unntak å levere til 8, og dermed begynne på jobb i 9-tiden. Da kommer han dermed hjem ca halv 6 om ettermiddagen og begynner på middagen. Jeg kunne også ha laget middag, jeg har tross alt vært sammen med barnet i et par timer allerede. Men nei, det vil han ikke. Maten min er rask, sunn og kjedelig, han vil lage selv. Så, lage middag, barnet spiser kveldsmat sammen med oss, og så skal det legges. Han sitter oftere med mobilen etter middag enn han er tilstede for barnet. Straks mobilen dirrer må den opp, det er aldri snakk om å vente til barnet har lagt seg. Å dra i svømmehall, lekeland, på tur eller hva som helst med barnet i helgene er verdens største ork. Han gidder rett og slett ikke, han vil heller at vi drar ut så han kan sitte med sine egne ting. For ham er det nok med 1/2-1 time i helgen med barnet, han kjeder seg når det blir mer enn det og gjør ikke forsøk på å legge skjul på det heller. Jeg blir sittende med mesteparten av husarbeidet og alt av ansvar og organisering av barnet og økonomien. VI betaler like mye av felles utgifter.
Barnet er 2 år. Jeg ble gravid igjen i fjor, men mistet et godt stykke på vei.
Jeg ønsker meg desperat et barn til. Aller helst men en mann som viser interesse for svangerskapet og faktisk tar hensyn til at man blir litt ekstra hormonell som gravid, ikke bare blir sur over det og synes synd på seg selv som må leve med et slikt troll. Men nå har jeg ikke en sånn mann da... Jeg har et barn for lite, jeg må holde tilbake tårene når det annonseres graviditeter rundt meg. Å se gravidmager og nyfødte gjør fysisk vondt.
Jeg skjønner at jeg kommer til å gjøre det 10 ganger så vanskelig for meg selv enn slik det er nå, hvis jeg skulle bli gravid igjen. Jeg tenker oftere at dette forholdet kommer til å ta slutt i løpet av året, enn jeg tror på en framtid med denne mannen. Å bli alenemor med ett barn vil bli tøft nok, både økonomisk og praktisk i forhold til jobb. Jeg har lang reisevei, jeg begynner per i dag på jobb før bhg åpner for å kunne hente tidligere. Samboeren leverer om morgenen. Hvis jeg skal både levere og hente kommer jeg knapt nok til å se barnet mitt i ukedagene, jeg må hente, gi kveldsmat og legge... Nå får jeg i hvert fall noen timer med ham før leggetid. Men jeg klarer ikke å gi slipp på tanken på et barn til. Samboeren vil ikke ha flere. Han var totalt uforberedt på hvor stort forandring et barn medfører i hverdagen, og har taklet det hele ganske dårlig. Han er veldig glad i barnet vårt, men greier ikke å gi slipp på friheten sin. Som medfører at det bare blir mer arbeid på meg. Jeg føler meg i stor grad som alenemor allerede, men uansett hvor lite han gjør så gjør han jo litt. Å være helt alene vil selvfølgelig bli mye vanskeligere.
Kan noen snakke fornuft i meg? For ønsket om en baby til driver meg til vanvidd, slik som hele situasjonen er.
Barnet er 2 år. Jeg ble gravid igjen i fjor, men mistet et godt stykke på vei.
Jeg ønsker meg desperat et barn til. Aller helst men en mann som viser interesse for svangerskapet og faktisk tar hensyn til at man blir litt ekstra hormonell som gravid, ikke bare blir sur over det og synes synd på seg selv som må leve med et slikt troll. Men nå har jeg ikke en sånn mann da... Jeg har et barn for lite, jeg må holde tilbake tårene når det annonseres graviditeter rundt meg. Å se gravidmager og nyfødte gjør fysisk vondt.
Jeg skjønner at jeg kommer til å gjøre det 10 ganger så vanskelig for meg selv enn slik det er nå, hvis jeg skulle bli gravid igjen. Jeg tenker oftere at dette forholdet kommer til å ta slutt i løpet av året, enn jeg tror på en framtid med denne mannen. Å bli alenemor med ett barn vil bli tøft nok, både økonomisk og praktisk i forhold til jobb. Jeg har lang reisevei, jeg begynner per i dag på jobb før bhg åpner for å kunne hente tidligere. Samboeren leverer om morgenen. Hvis jeg skal både levere og hente kommer jeg knapt nok til å se barnet mitt i ukedagene, jeg må hente, gi kveldsmat og legge... Nå får jeg i hvert fall noen timer med ham før leggetid. Men jeg klarer ikke å gi slipp på tanken på et barn til. Samboeren vil ikke ha flere. Han var totalt uforberedt på hvor stort forandring et barn medfører i hverdagen, og har taklet det hele ganske dårlig. Han er veldig glad i barnet vårt, men greier ikke å gi slipp på friheten sin. Som medfører at det bare blir mer arbeid på meg. Jeg føler meg i stor grad som alenemor allerede, men uansett hvor lite han gjør så gjør han jo litt. Å være helt alene vil selvfølgelig bli mye vanskeligere.
Kan noen snakke fornuft i meg? For ønsket om en baby til driver meg til vanvidd, slik som hele situasjonen er.
tenk eventuelt på om du skulle ende opp alene med to, om du ønsker det. Kunne det kanskje vært en mulighet å gå til parterapi? dere bør i allefall fikse opp i forholdet, for det kan umulig være noe særlig å ha det sånn 
