Hvor ærlige er dere?

Sukkertopp

Sukkertopp

Forumet er livet
VIP
Hvor mye forklarer dere når barna spør? Vi har en periode der han lurer på hvor alt kommer fra, hvor det er laget, av hvem, og hva det er laget av. Jeg må forklare om og om igjen at bonden dyrker korn på bondegården, og at bakeren bruker kornet til å bake brød i bakeriet. Han vet at epler vokser på trær, og det er helt fint at vi spiser kyllinger og fisk. Så spurte han hva skinke var laget av, og ble litt stille da han fikk høre at vi spiser griser. "Da blir grisen litt lei seg?" var første reaksjon.[X(] Etter en liten stund hadde han overbevist seg selv om at grisen synes det er artig at han spiser den.

Er jeg litt for ærlig? Hvor nøye svarer dere på slike spørsmål? Blir grisen lei seg når vi spiser den?
 
Hadde han brydd seg og sPurt så hadde jeg svart ærlig ja :)
 
ORIGINAL: Fru H

Hadde han brydd seg og sPurt så hadde jeg svart ærlig ja :)
'
 
enig med deg.
 
Lillemann spør ikke så mye, men 6-åringen lurer på det meste. Føler jeg svarer ærlig, men forsøker å tilpasse informasjonen til alderen hans. Tror det vil slå tilbake på meg hvis jeg ikke svarer ærlig. Når det gjelder f.eks kjøtt (som vi spiser) synes jeg de bør vite hvor det kommer fra.
 
ORIGINAL: Fru H

Hadde han brydd seg og sPurt så hadde jeg svart ærlig ja :)
 
Foreløpig har vi svart helt ærlig på det han spør om, blant anbnet om dyrene vi spiser. Og det synes han er helt greit, han spiser både kylling og gris med stor glede. [:D]
Men det hender noen ganger må vi forenkle svar litt og gjøre den "barnlevennlig" fordi den egentlige forklaringen blir for komplisert, hehe! [8D]
 
Imponert over at de spør om sånt allerede, må jeg si[:)]
Ville nok vært ærlig i svarene mine ja, men prøvd å forklare det så forståelig som mulig! Jeg ser at den med dyrene vi spiser kan bli en problemstilling[8|]. Hvordan forklare det uten at barnet etterpå syns synd på dyrene?

A propos forklaringer: Jeg ser i det hele tatt at det ikke nytter å forklare Alma ting dersom hun er sint/fortvilet/lei seg. I går bestilte vi en drikkeflaske på nett med bilde av henne og Luna på. Hun begynte da å gråte fortvilet fordi hun ville ha den med en gang. Da nytter ikke mine forklaringer om at de må "lage den først" og "male på bildet av dem først", jeg må bare trøste som best jeg kan og heller finne på noe annet gøy. Eller som da hun ble kjempefortvilet fordi den ene votten var i barnehagen. En gang gråt og gråt hun fordi hun ville sitte inni Fisher Price- bussen sin, og det nyttet ikke at jeg sa hun var for stor. Hun kan også bli fortvilet fordi hun vil ha en leke hun ser et bilde av. Andre med lignende "sorger"? Hva gjør dere for å trøste (nå kuppa jeg visst tråden din, Sukkertopp[8|])
 
ORIGINAL: Sukkertopp

Hvor mye forklarer dere når barna spør? Vi har en periode der han lurer på hvor alt kommer fra, hvor det er laget, av hvem, og hva det er laget av. Jeg må forklare om og om igjen at bonden dyrker korn på bondegården, og at bakeren bruker kornet til å bake brød i bakeriet. Han vet at epler vokser på trær, og det er helt fint at vi spiser kyllinger og fisk. Så spurte han hva skinke var laget av, og ble litt stille da han fikk høre at vi spiser griser. "Da blir grisen litt lei seg?" var første reaksjon.[X(] Etter en liten stund hadde han overbevist seg selv om at grisen synes det er artig at han spiser den.

Er jeg litt for ærlig? Hvor nøye svarer dere på slike spørsmål? Blir grisen lei seg når vi spiser den?


Ha, ha, han er virkelig skjønn, altså[:)]
 
Takk for svar![:)]

Da fortsetter jeg bare å legge ut om alle de små søte dyrene vi spiser.[8D] I går hadde vi irish stew til middag, og det var tydeligvis også helt greit. "Da blir bæ bæ lille lam litt glad!" trodde Felix.[8|][8D] (Alle lam er visst bæ bæ lille.) Grisen er det eneste han har reagert negativt på å spise, og jeg har på en måte tenkt at han sikkert tar det mer naturlig nå enn dersom det skulle komme som en overraskelse når han blir eldre.
 
ORIGINAL: almara

Imponert over at de spør om sånt allerede, må jeg si[:)]
Ville nok vært ærlig i svarene mine ja, men prøvd å forklare det så forståelig som mulig! Jeg ser at den med dyrene vi spiser kan bli en problemstilling[8|]. Hvordan forklare det uten at barnet etterpå syns synd på dyrene?

A propos forklaringer: Jeg ser i det hele tatt at det ikke nytter å forklare Alma ting dersom hun er sint/fortvilet/lei seg. I går bestilte vi en drikkeflaske på nett med bilde av henne og Luna på. Hun begynte da å gråte fortvilet fordi hun ville ha den med en gang. Da nytter ikke mine forklaringer om at de må "lage den først" og "male på bildet av dem først", jeg må bare trøste som best jeg kan og heller finne på noe annet gøy. Eller som da hun ble kjempefortvilet fordi den ene votten var i barnehagen. En gang gråt og gråt hun fordi hun ville sitte inni Fisher Price- bussen sin, og det nyttet ikke at jeg sa hun var for stor. Hun kan også bli fortvilet fordi hun vil ha en leke hun ser et bilde av. Andre med lignende "sorger"? Hva gjør dere for å trøste (nå kuppa jeg visst tråden din, Sukkertopp[8|])

 
Kjenner til det du skriver. Frøkna er utrøstelig/og svært sint og det fungerer ikke å forklare hun årsaken til at det ikke går som hun vil. Hun overdøver meg... Jeg må bare prøve å få fokuset over på noe anna - plutselig er det glemt..!
 
ORIGINAL: almara

Imponert over at de spør om sånt allerede, må jeg si[:)]
Ville nok vært ærlig i svarene mine ja, men prøvd å forklare det så forståelig som mulig! Jeg ser at den med dyrene vi spiser kan bli en problemstilling[8|]. Hvordan forklare det uten at barnet etterpå syns synd på dyrene?

A propos forklaringer: Jeg ser i det hele tatt at det ikke nytter å forklare Alma ting dersom hun er sint/fortvilet/lei seg. I går bestilte vi en drikkeflaske på nett med bilde av henne og Luna på. Hun begynte da å gråte fortvilet fordi hun ville ha den med en gang. Da nytter ikke mine forklaringer om at de må "lage den først" og "male på bildet av dem først", jeg må bare trøste som best jeg kan og heller finne på noe annet gøy. Eller som da hun ble kjempefortvilet fordi den ene votten var i barnehagen. En gang gråt og gråt hun fordi hun ville sitte inni Fisher Price- bussen sin, og det nyttet ikke at jeg sa hun var for stor. Hun kan også bli fortvilet fordi hun vil ha en leke hun ser et bilde av. Andre med lignende "sorger"? Hva gjør dere for å trøste (nå kuppa jeg visst tråden din, Sukkertopp[8|])

Haha, Felix ser visst heller ikke størrelser. Jeg har flere ganger virkelig anstrengt meg for å ikke le, når han desperat prøver å dytte noe veldig stort inn i noe lite.[8D][:D]

Han reagerer av og til på slike ting som det ikke kan gjøres noe med, men han gir seg også ganske lett. Hvis jeg sier at jeg ikke finner de vottene han vil ha, så blir det oftest bare en kort protest. Jeg gjentar at de finner jeg ikke nå, de kan du ha neste gang, nå må du ha disse i stedet, nå skal vi ut og (gjøre et eller annet artig). Da er det litt surmulende greit. Håper du får svar fra noen med en mer typisk 2-åring.

Du handler tydeligvis for lite på postordre.[8D] Jeg kommer meg sjeldent på butikker, og bestiller veldig mye. Felix får oftest plukke ut klær selv i kataloger og på internett, og da sier han selv at postbudet skal komme med det en annen dag. Er pakkene for store for postkassen, så har han null problemer med å kjenne igjen en hentelapp, og vet at vi skal på posthuset for å hente pakken.[8D] Tror nok ikke Alma vil protestere slik neste gang dere bestiller noe på internett. Ting går glattere når Felix vet på forhånd hva som skal skje, og verden kan ramle sammen dersom noe blir annerledes enn han har forestilt seg.
 
ORIGINAL: Sukkertopp

ORIGINAL: almara

Imponert over at de spør om sånt allerede, må jeg si[:)]
Ville nok vært ærlig i svarene mine ja, men prøvd å forklare det så forståelig som mulig! Jeg ser at den med dyrene vi spiser kan bli en problemstilling[8|]. Hvordan forklare det uten at barnet etterpå syns synd på dyrene?

A propos forklaringer: Jeg ser i det hele tatt at det ikke nytter å forklare Alma ting dersom hun er sint/fortvilet/lei seg. I går bestilte vi en drikkeflaske på nett med bilde av henne og Luna på. Hun begynte da å gråte fortvilet fordi hun ville ha den med en gang. Da nytter ikke mine forklaringer om at de må "lage den først" og "male på bildet av dem først", jeg må bare trøste som best jeg kan og heller finne på noe annet gøy. Eller som da hun ble kjempefortvilet fordi den ene votten var i barnehagen. En gang gråt og gråt hun fordi hun ville sitte inni Fisher Price- bussen sin, og det nyttet ikke at jeg sa hun var for stor. Hun kan også bli fortvilet fordi hun vil ha en leke hun ser et bilde av. Andre med lignende "sorger"? Hva gjør dere for å trøste (nå kuppa jeg visst tråden din, Sukkertopp[8|])

Haha, Felix ser visst heller ikke størrelser. Jeg har flere ganger virkelig anstrengt meg for å ikke le, når han desperat prøver å dytte noe veldig stort inn i noe lite.[8D][:D]

Han reagerer av og til på slike ting som det ikke kan gjøres noe med, men han gir seg også ganske lett. Hvis jeg sier at jeg ikke finner de vottene han vil ha, så blir det oftest bare en kort protest. Jeg gjentar at de finner jeg ikke nå, de kan du ha neste gang, nå må du ha disse i stedet, nå skal vi ut og (gjøre et eller annet artig). Da er det litt surmulende greit. Håper du får svar fra noen med en mer typisk 2-åring.

Du handler tydeligvis for lite på postordre.[8D] Jeg kommer meg sjeldent på butikker, og bestiller veldig mye. Felix får oftest plukke ut klær selv i kataloger og på internett, og da sier han selv at postbudet skal komme med det en annen dag. Er pakkene for store for postkassen, så har han null problemer med å kjenne igjen en hentelapp, og vet at vi skal på posthuset for å hente pakken.[8D] Tror nok ikke Alma vil protestere slik neste gang dere bestiller noe på internett. Ting går glattere når Felix vet på forhånd hva som skal skje, og verden kan ramle sammen dersom noe blir annerledes enn han har forestilt seg.


Ha ha, ja de er virkelig søte:) Det rare er at det er omvendt også. Når hun skal kle på dokkene sine, velger hun gjerne den minste dokkene og de største klærne- gjerne hennes egen lue og Luna sin ulldress, feks. Om jeg kommer med en av Lunas små luer, vil hun ikke ha den...[;)].

Nei, disse krisene med ting som kommer i posten har vi hatt før også.... Ei ganske utålmodig frøken jeg har, tror hun ligner litt på meg der (pappaen er mye mer tålmodig på mange områder). Vi bestilte noen Albert Åberg-bøker her en dag også; da hadde hun samme store krisen før bøkene kom. Hun roer seg til slutt hvis jeg finner på noe annet gøy..
Forklaringen om at de måtte male på flaska først høres kanskje litt rar ut, men det var noe jeg fant på der og da fordi vi satt og så på noen "malerier" hun har laget i bhg, og så sammenlignet jeg med dem og at bildet måtte males på før hun kunne få flaska[:)]
Høres ut som du har en tålmodig gutt, som du sier er han jo ikke så trassig. Men du høres veldig tålmodig ut selv, så da har han jo en tålmodig referansemodell..[8|]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp