Hvor åpne er dere?

Svirrevipp

Svirrevipp

Forelsket i forumet
Hvor åpne er dere her inne om prosessen dere er inne i?
Har dere fortalt foreldre/svigerforeldre? Søsken? Venner? Jobb?
Hvem vet situasjonen dere er i?
Og er det forskjell på om dere er under IVF eller ICSI?

Vi er enda ikke kommet så langt i prosessen, men jeg undres over hvor mye jeg vil påvirkes av både hormoner, egguthenting, innsett og oppfølging, og hvor mye jeg "burde" opplyse andre om....
Vi skal inn til icsi, og min samboer vil helst at dette skal være privat/at vi ikke forteller noen om dette, men hvor enkelt er det egentlig å "holde skjult" ?
 
Er i samme situasjon , min mann ville holde det litt hemmelig. Men gikk med på å fortelle det til de aller nærmeste, foreldre, og nær venninne. Jeg synes det har vært veldig deilig å kunne dele det med noen. Og er godt at de som er nærmest vet hva man går gjennom, for det er jo en påkjenning.. Vi har nettopp hatt vårt første icsi forsøk så er ganske ny i gamet jeg å :) og jeg hadde ingen reaksjon/bivirkninger fra sprøytene i det hele tatt :-) lykke til med prosessen!
 
Her vet tre venninner det og søstrene mine det. Det er godt å ha noen å snakke med og noen som vet hva som skjer. Ellers er det ingen som vet..
 
Vi er veldig åpne om alt, til familie, venner, jobb, ja alle..og har ikke hatt annet enn positive reaksjoner på dette. Jeg forstår ikke hvordan vi skulle klart å holde det skjult heller jeg da. Har hørt flere si at de har hatt negative opplevelser med folk som har oppført seg urasjonelt, så har de i etterkant fortalt at de har drevet med prøverør, og at det var hormoner soM gjorde de ble sånn. Jeg hører til gruppen som blir ett troll, Hehe :)

Jeg er personlig veldig opptatt av at det ikke skal være tabubelagt og skamfult å behøve ass befruktning og syns derfor det er viktig å være åpen!!
 
Så godt sagt Hestehoven :-) Er litt sånn vi har det også ;-) Spør folk,får de svar!! Jeg syns det er godt å være åpen om det,og det er mange fler som er i samme situasjon enn man tror når man forteller det. Min erfaring i hvertfall :-) Og i min omgangskrets er vi dessverre flere som er i samme situasjon...
 
Takk for svar alle sammen.
Jeg har fortalt det til mine to nærmeste venninner og min samboer til sin bror...
Jeg er helt enig med hestehov, men dessverre er ikke min samboer enig... Enda... Det kan jo være han forandrer mening når vi er litt mer i gang..

Vi har planlagt tur med min far og hans kone den mnd det er forventet å begynne med medisiner, tror jeg, så vi må nok informere noe etterhvert tror jeg....
 
Jeg er i gang med sprøyter nå, så forhåpentligvis blir det uttak om en uke/halvannen. (dette er vårt første forsøk) Vi har valgt å holde kortene tett. Jeg er vanligvis ganske åpen om det meste, men orker ikke de forventningene det skaper hos foreldre, søsken og andre dersom de er involvert. Ser for meg at de da kommer til å gå å trippe og være spente i de to ukene etter innsett, og så bli medlidende og skuffet på våre vegne dersom det ikke går.. og da føler jeg det blir desto tyngre. Vi har begge et tett og åpent forhold til våre familier, men akkurat dette føles veldig privat. (det skal dog sies at jeg garantert hadde sagt det til min mor hvis hun levde :) )
Foreløpig har jeg fortalt det til de to nærmeste venninnene mine, en på jobben som jeg har tett kontakt med (og som kan dekke ryggen min litt dersom det skulle bli spørsmål om jeg er vekke fra jobb etc), samt sjefen min som backer meg opp og er veldig støttende. - sånn at jeg slipper å lyve om når jeg skal til Haugesund i 3 dager, og evt hvis jeg er vekke av ulike grunner. Mannen har ikke sagt det til noen. Han har flere kamerater som nettopp har fått el venter barn, og som maser mye om at vi må komme igang også.. styles/default/xenforo/hmh.gif
Men må se an hvordan det går fremover.. Dersom det blir en belastning med stadige skuffelser, så kommer det nok et punkt der vi må fortelle det...
 
Jeg er svært åpen om prosessen. Blogger jevnlig slik at de som vil av familie og venner kan holde seg oppdatert på hvordan vi ligger i løypa, samtidig som om at jeg har stått frem i KK og fortalt min historie der.

Var naturligvis spent i begynnelsen på hvordan de nærmeste ville reagere på det hele, men jeg snakket med de fra den tiden vi holdt på med henvisningen. Noen har vært med siden "tenkt om det er dette som ska til" tanken også. Har, så langt, ikke fått annet enn støtte.

Men det er ikke uten en bakside å være så åpen. Mamma liker ikke at hun må på bloggen for å være oppdatert, men må fint finne seg i at det er dit hun må gå. Jeg sendte rundt mld på telefonen til alle som ville ha oppdatering i begynnelsen av prosessen, men slet meg ut på det, for jeg var redd jeg glemte noen osv. Pluss at det er ikke alt man har lyst til å gjenta mange ganger -så jeg synes bloggen fungerer fint.
Ellers er det noen som oppfører seg som om at de har RETT på å vite hvordan det går, og som ikke blir særlig blide om jeg ikke deler opplysninger på deres premisser. Selv om at det er irriterende - så gjør jeg hva jeg kan for å legge det fra meg i stedet for å irritere meg ;)

Jeg er blitt bevisst på å være åpen om det, nesten som om at jeg gjør det på trass. For mange sliter med seg selv ved å være i en slik prosess, og å slite med infertilitet. Mange lever med skam - og det synes jeg er så trist. Ufrivillig barnløshet kan ikke belyses nok!
 
Vi er veldig åpne og legger ikke skjul på hva vi er i gang med. Dette er ikke flaut. Vi er jo heller ikke alene om dette. Det sies jo at hvert 7.par er slitere.. Syntes det er bedre at folk vet det framfor å få spørsmålet om vi ikke skal ha barn snart!! Sånn hadde vi det i nesten 4 år, selv rett etter jeg hadde en abort. Det irriterte oss til de grader.. Det at vi er åpne om denne prosessen syntes vi er ålreit. Det er ikke noe babymas lenger, for nå vet de jo at vi sliter og får hjelp!
 
VI har vært åpne om det. Medisiner og stress påvirker meg jo, og uansett hva resultatet blir så blir jeg utrolig glad eller veldig skuffet. Det kommer andre rundt meg til å se. Jeg har fått god støtte, og faktisk fått høre om andre som har vært gjennom det selv.
Mannen har ikke sagt det til så mange. Tror ikke det er for å skjule noe, men heller at han synes det er vanskelig å snakke om. Han har nettopp fortalt det til sine foreldre, og det ble jeg positivt overrasket over.
Vi går gjennom ivf.

En ting som har vært litt sårt å fortelle om er når testdagen er. Det føler jeg egentlig for å holde for meg selv om mannen. Men moren min har lest papirer som det står datoen på, og hun har en merkelig måte å vri ut informasjon før jeg vet jeg har fortalt det :) Men men! Det som kommer det kommer, og jeg får det der og da..
 
Takk for at dere deler...
Hadde det vært opp til meg, hadde det nok vært litt annerledes, selvom jeg egentlig er en ganske "privat" person av meg..
Jeg synes absolutt ikke det er noe skam i dette!
Det er litt trist, at vi ikke kan lage vårt kjærlighetsbarn her hjemme, men igjen, det er jo litt spennende å gå denne prosessen også :)
Takk igjen for at dere deler...! :)
 
kitkat skrev:
Jeg er i gang med sprøyter nå, så forhåpentligvis blir det uttak om en uke/halvannen. (dette er vårt første forsøk) Vi har valgt å holde kortene tett. Jeg er vanligvis ganske åpen om det meste, men orker ikke de forventningene det skaper hos foreldre, søsken og andre dersom de er involvert. Ser for meg at de da kommer til å gå å trippe og være spente i de to ukene etter innsett, og så bli medlidende og skuffet på våre vegne dersom det ikke går.. og da føler jeg det blir desto tyngre. Vi har begge et tett og åpent forhold til våre familier, men akkurat dette føles veldig privat. (det skal dog sies at jeg garantert hadde sagt det til min mor hvis hun levde :) )
Foreløpig har jeg fortalt det til de to nærmeste venninnene mine, en på jobben som jeg har tett kontakt med (og som kan dekke ryggen min litt dersom det skulle bli spørsmål om jeg er vekke fra jobb etc), samt sjefen min som backer meg opp og er veldig støttende. - sånn at jeg slipper å lyve om når jeg skal til Haugesund i 3 dager, og evt hvis jeg er vekke av ulike grunner. Mannen har ikke sagt det til noen. Han har flere kamerater som nettopp har fått el venter barn, og som maser mye om at vi må komme igang også.. styles/default/xenforo/hmh.gif
Men må se an hvordan det går fremover.. Dersom det blir en belastning med stadige skuffelser, så kommer det nok et punkt der vi må fortelle det...
Klikk for å utvide …

Lykke til med uttak, befruktning, innsett og tiden som kommer! ;)
 
Vi er veldig åpne om det til alle og det har vært veldig greit i forhold til hormoner på villstyr, sykehusopphold ved første ivf og mislykket fryseforsøk.

veldig godt med støtten og forståelsen for hvorfor ting er som de er.
 
svirrevipp skrev:
Lykke til med uttak, befruktning, innsett og tiden som kommer! ;)
Klikk for å utvide …

Lykke til selv til våren og sommeren!! Har en spennende tid foran oss, og krysser jo fingre og tær for at det er dette som skal til for at det etterhvert blir tassing av små barneføtter i heimen - ser jo her på forumet at velding mange lykkes med det :)
 
Ikkesant! :)
Jeg forundrer meg innimellom over hvor spennende jeg synes dette er.. Ikke kun det at vi forhåpentligvis ender opp med småtroll, men hele prosessen. Dette blir en spennende og lærerik tid! :)
Vi satser på at dette er vårt år <3 :D
 
Ingen foreldre som vet det. Men etter at jeg fikk nr 1 har jeg sagt det til flere venninner. det var en forferdelig tung prosess og mannen ville ikke at vi skille si det til noen. Etterhvert har han syns det har vært helt greit. Jeg for min del vil ikke si det til alle og en hver, bare de keg stoler 110% på
 
jeg er jo ganske ny i gamet jeg å, men min familie og mine nærmeste venna, og en del på jobben vet det, siden jeg ble en av de som fikk en del reaksjoner på hormonen,så e d enkler å jobbe med noen som vet at jeg ikke er helt meg selv for tiden, og har fått utrolig bra støtte. en del av hannes familie vet det, også veldig godt får vi får veldig my støtte fra den siden også. Og som jeg leste lenger opp, vi slipp det maset med når skal vi ha barn osv. Vi har vært gift i 5 år tydligvis så e d "forventa" at man ska ha unga innen 1 år etter man blir gift, godt å ha mamma som steppe ofte in når folk utantifra bynne å mas (beklager hvis det ble lit vanskelig å les, oppvokse i trondheim, så kan vell si æ e ganske trønder, men så snakka æ veldig my engelsk daglig så det bli my rot og forskjellig dialekta til tider, spesielt når d e midt på natta:p)
 
Hehe.... Jeg har slekt fra den siden på landet, Mzsugar, så jeg forstår deg veldig lett jeg.. :)
Høres ut som om det kanskje blir deling med tiden.. :)
 
Vi har vært åpne om at vi trenger hjelp for å få de barna vi vil ha..
Her vet foreldre, søsken, venner, arbeidskollegaer og sjefer det.. Det er ikke sånn at vi roper det ut, men om noen spør så har de fått svar.. Jeg personlig synes det er godt at de rundt meg vet hva vi går gjennom, for det kommer tunge dager i perioden vi går gjennom forsøk. Ikke nødvendigvis bare reaksjoner på medisiner, men reaksjoner på våre følelser, håp og ønsker.

Men når det er sagt når gikk igang så var det ingen som fikk vite om forsøkene bortsett fra mine søstre og en venninne.. Det mest fordi vi trengte barnevakt.. :) Hadde då på forhånd gikk beskjed at når vi begynte på med forsøk var det ingen som kom til å få vite.. Og slik greide vi å holde det.. :)
 
Her er det ICSI, og mannen vil ikke at noen skal vite det. Jeg skulle veldig gjerne vært åpen. Mamma vet det, for hun var med på innsett med jenta vår, og mine to beste venninner vet det. Min ene bestevenninne ble jeg kjent med her inne, og vi har jenvngamle icsi-jenter. Godt å ha noen som vet hvordan det er :)
 
Back
Topp