Bkno5851960
Første møte med forumet
Hei!
Jeg er 14 uker på vei i mitt første svangerskap (forutenom to tidlige spontanaborter). Jeg er bekymret for min mentale helse, da jeg har slitt mye opp igjennom med å være deprimert, suicidal og ha mye angst. Har også ADHD diagnose og «mild» autisme.
Jeg motet meg opp til å endelig prate med kommunal jordmor for første gang i dag. Har vært innom sykehus på ultralyd og alt sånn, men dette var første samtale som ikke handlet om å ta blodprøver og ultralyd rett og slett. Jeg og samboer prøvde å forklare at min psykiske helse har begynt å bli ganske dårlig igjen etter jeg ble gravid. Sliter med å være veldig mentalt sliten, tåler liksom ikke andre mennesker i det hele tatt og har isolert meg helt. Har i tillegg opplevd å være grensepsykotisk for noen år tilbake, og er da i faresonen. Jeg er veldig tilfreds med å være gravid, og har ingen angst når det gjelder fødsel eller sånn, men det er på en måte alt som skjer rundt meg som blir et problem.
Jeg takler ikke folk lengre, verken familie eller venner. Jeg orker ikke prate om graviditeten, men det er alt de vil prate om. Jeg ønsker bare å gjemme meg bort i min egen lille boble, og isolere meg helt. Jeg klarer ikke tenke eller planlegge framover i tid, og makter bare å ta alt dag for dag. Jeg er redd for at det med tid skal føre til at jeg får tilbake noen av de suicidale tankene jeg slet med før, samt jeg er redd for at isolasjon og det å tenke og føle så mye negativt om menneskene rundt meg skal trigge en psykose. Jeg føler veldig mye, noe jeg vet er naturlig, men pga. autismen blir det på en måte ekstra, i tillegg til at jeg ikke får til å plassere eller redegjøre for tankene og følelsene mine. Det har vært mange panikkanfall i det siste, og jeg er redd for at jeg kommer til å miste nettverket jeg helt klart blir å trenge når barnet kommer.
Jeg prøvde å formidle historikken min (psykiske lidelser, suicidalitet, rusmisbruk) til jordmor, og spesielt det her med hvordan menneskene rundt meg er for mye. Følte i stor grad at jordmor bare kom med den «dette er helt vanlige følelser under graviditet!», og ikke tok det på alvor. Jeg tror på ingen måte følelsene mine er unike eller uvanlige, MEN jeg vet at jeg er mer utsatt for at det skal utvikle seg videre til å bli skikkelig ille, og vil gjerne forsøke å forebygge før der er «for sent».
Jeg lurer vel egentlig på om noen har vært igjennom noe lignende, og isåfall, hvilken hjelp mottok dere? Hva har jeg egentlig «krav» på? Hva kan jeg forvente? Forsøkte i fjor å komme inn til VOP, men pga. få plasser og ressurser så var det ikke snakk om engang at jeg skulle få hjelp. Hvilke alternativ er det?
Jeg likte jordmor altså, hun var veldig flink! Men mye av det jeg har behov for av hjelp og forståelse (spesielt autismen), tror jeg krever en annen kompetanse.
Jeg er 14 uker på vei i mitt første svangerskap (forutenom to tidlige spontanaborter). Jeg er bekymret for min mentale helse, da jeg har slitt mye opp igjennom med å være deprimert, suicidal og ha mye angst. Har også ADHD diagnose og «mild» autisme.
Jeg motet meg opp til å endelig prate med kommunal jordmor for første gang i dag. Har vært innom sykehus på ultralyd og alt sånn, men dette var første samtale som ikke handlet om å ta blodprøver og ultralyd rett og slett. Jeg og samboer prøvde å forklare at min psykiske helse har begynt å bli ganske dårlig igjen etter jeg ble gravid. Sliter med å være veldig mentalt sliten, tåler liksom ikke andre mennesker i det hele tatt og har isolert meg helt. Har i tillegg opplevd å være grensepsykotisk for noen år tilbake, og er da i faresonen. Jeg er veldig tilfreds med å være gravid, og har ingen angst når det gjelder fødsel eller sånn, men det er på en måte alt som skjer rundt meg som blir et problem.
Jeg takler ikke folk lengre, verken familie eller venner. Jeg orker ikke prate om graviditeten, men det er alt de vil prate om. Jeg ønsker bare å gjemme meg bort i min egen lille boble, og isolere meg helt. Jeg klarer ikke tenke eller planlegge framover i tid, og makter bare å ta alt dag for dag. Jeg er redd for at det med tid skal føre til at jeg får tilbake noen av de suicidale tankene jeg slet med før, samt jeg er redd for at isolasjon og det å tenke og føle så mye negativt om menneskene rundt meg skal trigge en psykose. Jeg føler veldig mye, noe jeg vet er naturlig, men pga. autismen blir det på en måte ekstra, i tillegg til at jeg ikke får til å plassere eller redegjøre for tankene og følelsene mine. Det har vært mange panikkanfall i det siste, og jeg er redd for at jeg kommer til å miste nettverket jeg helt klart blir å trenge når barnet kommer.
Jeg prøvde å formidle historikken min (psykiske lidelser, suicidalitet, rusmisbruk) til jordmor, og spesielt det her med hvordan menneskene rundt meg er for mye. Følte i stor grad at jordmor bare kom med den «dette er helt vanlige følelser under graviditet!», og ikke tok det på alvor. Jeg tror på ingen måte følelsene mine er unike eller uvanlige, MEN jeg vet at jeg er mer utsatt for at det skal utvikle seg videre til å bli skikkelig ille, og vil gjerne forsøke å forebygge før der er «for sent».
Jeg lurer vel egentlig på om noen har vært igjennom noe lignende, og isåfall, hvilken hjelp mottok dere? Hva har jeg egentlig «krav» på? Hva kan jeg forvente? Forsøkte i fjor å komme inn til VOP, men pga. få plasser og ressurser så var det ikke snakk om engang at jeg skulle få hjelp. Hvilke alternativ er det?
Jeg likte jordmor altså, hun var veldig flink! Men mye av det jeg har behov for av hjelp og forståelse (spesielt autismen), tror jeg krever en annen kompetanse.
