Jeg gleder meg til svangerskapet i seg selv, det gjør jeg virkelig! Jeg gleder med stort til magen titter frem, til å kjenne bevegelser, til å høre hjerteslagene, til å se et bankende hjerte på ultralyd, til å fortelle sønnen vår at han skal bli storebror og ikke minst så gleder jeg meg til fødselen!
Jeg gleder meg til å pakke frem babyutstyr, til å kjøpe vogn, og til å vaske babytøy. Ja tenk at jeg gleder meg til klesvask! Akkurat det går nok raskt over, men enn så lenge gleder jeg meg til det.
Mitt første svangerskap var så og si uten noen plager, og jeg håper at dette svangerskapet blir likt. Foreløpig ser det fint ut, kun (mega)trøtt og litt ømme pupper.
Det jeg ikke gleder meg fult så mye til, er alle disse papirene som skal fylles ut i forbindelse med permisjon fra jobb og skole og i forbindelse med fødsel. Jeg husker det ble mye styr med det forrige gang. En annen ting jeg (uheldigvis) ikke gleder meg til, er å fortelle de kommende besteforeldrene at vi venter nummer 2. Jeg tror (vet) de ikke kommer til å sette hæla i taket for å si det slik, og derfor har vi bestemt oss for å vente til etter uke 12 (abortgrensa) med å fortelle dem det. Da slipper vi å kjenne på dette abortpresset igjen.
Vi har bestemt oss for at vi ønsker en tidlig ul, og dette er noe jeg grugleder meg til. Forrige opplevelse av tidlig innvendig ul var ikke noe god, og jeg er redd vil bringe fram vonde minner. Så vi blir nok å vente til det kan utføres utvendig ultralyd i alle fall
I grunn hadde vi ikke tenkt å fortelle om graviditeten til noen før etter den 12. uka, men ei venninne av meg og svogeren & svigerinnen min har allerede avslørt oss. Jeg forstår ikke hvordan de klarte det. Vi hadde bare visst om graviditeten i 2 dager selv da svigerinnen min gratulerte meg med graviditeten og spurte hvor langt jeg var på vei. Hun kunne se det på meg, og hadde hatt det på følelsen de siste ukene... Ikke forstår jeg noe av det
hehe!
Men videre håper jeg at ingen andre avslører oss, da jeg ikke eier avne til å lyve, ikke en gang en liten hvit en..
Dersom sønnen vår ønsker det, skal han få ta del i så mye som han ønsker i svangerskapet. Om han ønsker å være med til jordmor eller lege skal han få lov til det en gang og to, og den ordinære ultralyden ønsker jeg at han skal være med på dersom han viser interesse for det selv. Men det forutsetter at vi har vert på en tidlig ultralyd og sett at alt ser fint ut. Jeg ønsker ikke at han skal være tilstede under fødsel, men jeg ønsker derimot at han skal være den første som får komme inn og hilse på
Jeg håper jo helst at fødselen skjer på dagtid, slik at han kan få komme inn til oss like etter fødselen er over, men slikt kan man jo ikke bestemme
Har maaange tanker rundt graviditet og fødsel, så det var greit å ha en plass å lufte noen av dem...