Hvilke rettigheter har jeg?

A

AnnaBelle

Snart mamma for første gang <3
Hei :)

Jeg har en 4 mnd gammel sønn og bor med barnefar. Jeg flyttet til hans hjemby som ligger 2 timer unna min hjemby noen mnd før gutten vår ble født. Dette var et komprimiss. Forholdet vårt blir stadig mer turbulent og anspent. Han er veldig kontrolerende og jeg begynner å føle meg mer og mer isolert og har angst om nettene. Ingen ser den siden av han som jeg ser.

Dersom jeg ønsker å flytte tilbake til min hjemby med sønnen min, hvilke rettigheter har jeg? Gjør jeg noe ulovlig hvis jeg flytter uten hans samtykke? Må vi i retten? Eller er det mest naturlig at vi får delt omsorg? Jeg vet han ikke ville latt oss dra uten en kamp.

Alle disse negative følelsene spiser meg opp innvendig og jeg vet at sønnen min over tid vil bli påvirket dersom det fortsetter sånn. Det er sikkert noen her som har vært i en lignende situasjon, så håper noen har noen råd om hvem jeg kan snakke med om dette.

Setter pris på alle råd.
 
Søk etter om det er et krisesenter i nærheten du kan ringe å få råd, dersom det blir vanskelig å "unnslippe" en kontrollerende mann.

Hvis du endrer adressen til gutten så må pappaen skrive under på flyttemelding til folkeregisteret. Dersom han ikke gjør det, blir han bedt om å gjøre det. Altså bare flytt først og ta papirene etterpå. Dere må til mekling på familievernkontoret men så lenge baby er liten og ammes er det en selvfølge at han flytter med deg. Samvær skal skje på barnets premisser. Min sønn var 8 mnd da jeg flyttet, far hadde han 2-3 timer tre dager i uka. Det kommer jo an på barnet hva som passer.

Du kan ringe til saksbehandler på fvk og fortelle om hvordan du følte det i forholdet før du flyttet, slik at hun/han er litt oppdatert på det før dere har meklingsmøte der.
 
Hvis du har en grei tone med helsesøster ville jeg snakket med henne. Eller familievernkontoret, de er supre.
 
Siden jeg er ny i byen har jeg ingen venner eller familie der og jeg vil ikke snakke med dem om problemene fordi jeg ikke vil at de skal bekymre seg når jeg bor så langt unna. Så jeg har snakket med jordmor, helsesøster og familievernkontoret.

Har hatt et møte med saksbehandler på familievernkontoret og så fikk hun på en måte lurt han til å ha et møte med henne også selvom han først nektet. Men han ville kun hvis jeg ikke var med. Jeg så absolutt ingen tegn til forandring hos han etter møtet de hadde sammen. Han var fortsatt innstilt på at jeg er problemet. Vi skal ha et møte i August også. Fvk er supre, ja. Men det er så sjeldent de har tid til et møte. Så sjeldent at jeg ikke føler at de kan hjelpe nå som sitasjonen er så uutholdelig.

Han har aldri vært fysisk med meg før, men jeg frykter han kan være det hvis jeg prøver å dra. Jeg er redd han ville reagert stygt på å "miste ansikt". Han er oppvokst i en muslimsk familie og det at jeg dro ville vært en skam for han ovenfor dem og at folk i bygda ville lagt merke til at sønnen min og jeg er borte og det ville ødelagt hans fasade. Fvk er ikke der for å beskytte meg der og da hvis det skulle gå ille.

På en måte føles det lettere å bli, men samtidig kan det ikke fortsette sånn. Er det noen andre en hs og fvk som man kan snakke med og som er litt mer tilgjengelige?
 
AnnaBelle skrev:
Siden jeg er ny i byen har jeg ingen venner eller familie der og jeg vil ikke snakke med dem om problemene fordi jeg ikke vil at de skal bekymre seg når jeg bor så langt unna. Så jeg har snakket med jordmor, helsesøster og familievernkontoret.

Har hatt et møte med saksbehandler på familievernkontoret og så fikk hun på en måte lurt han til å ha et møte med henne også selvom han først nektet. Men han ville kun hvis jeg ikke var med. Jeg så absolutt ingen tegn til forandring hos han etter møtet de hadde sammen. Han var fortsatt innstilt på at jeg er problemet. Vi skal ha et møte i August også. Fvk er supre, ja. Men det er så sjeldent de har tid til et møte. Så sjeldent at jeg ikke føler at de kan hjelpe nå som sitasjonen er så uutholdelig.

Han har aldri vært fysisk med meg før, men jeg frykter han kan være det hvis jeg prøver å dra. Jeg er redd han ville reagert stygt på å "miste ansikt". Han er oppvokst i en muslimsk familie og det at jeg dro ville vært en skam for han ovenfor dem og at folk i bygda ville lagt merke til at sønnen min og jeg er borte og det ville ødelagt hans fasade. Fvk er ikke der for å beskytte meg der og da hvis det skulle gå ille.

På en måte føles det lettere å bli, men samtidig kan det ikke fortsette sånn. Er det noen andre en hs og fvk som man kan snakke med og som er litt mer tilgjengelige?
Klikk for å utvide …
Uansett om det bare er du som er problemet (i hans øyne) så er det et problem uansett, ingen grunn til å ikke avslutte forholdet. Man må faktisk ikke ha tillatelse fra den andre til å avslutte forholdet.

Ut i fra det du skriver ville jeg ringt krisesenter for veiledning. Dersom du trenger beskyttelse "der og da" så ring 112. Du kan alltids late som du bestiller en pizza - de vil forstå og komme.
 
Jeg har det bra nå. Sønnen min og jeg er på besøk hos familie og skal være det en ukes tid. I mellomtiden prøver jeg å finne ut av problemene.

Jeg har bestemt meg for holde ut til møtet i August og så må det skje noe der i fra.
 
AnnaBelle skrev:
Jeg har det bra nå. Sønnen min og jeg er på besøk hos familie og skal være det en ukes tid. I mellomtiden prøver jeg å finne ut av problemene.

Jeg har bestemt meg for holde ut til møtet i August og så må det skje noe der i fra.
Klikk for å utvide …

Håper alt løser seg for deg, på d ene viset eller d andre. Kan ikke være godt å ha d som du har beskrevet.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp