M
Moderator Kristin
Guest
Du eller partneren? Eller var det ikke planen i det store og hele?
Det var nok jeg. Tok en del tid før mannen ombestemte seg og ble enig i å få en til. Han syns det var veldig tungt med alt for lite søvn det første året med førstemann. Mannen var veldig delaktig hele tiden fra førstemann ble født, og var sikkert like mye oppe om natta som meg. (Ikke at det var til å unngå de første månedene, da vi da bodde i en 54 kvadrat leilighet med ett soverom 
)
Ikke at jeg var uenig i det, men syns at et år med dårlig søvn er så verdt det med tanke på at man får et barn man elsker over alt annet i verden.
) Ikke at jeg var uenig i det, men syns at et år med dårlig søvn er så verdt det med tanke på at man får et barn man elsker over alt annet i verden.
Definitivt meg, begynte å mase da vi kun hadde vært sammen et år. Men han gå ikke etter før jeg omtrent hadde sluttet å mase, da var det plutselig han som hadde dårlig tid...
Tror da jeg var rundt 20 at vi begge var like klar, men mannen min var den første til å gi opp tanken på å bli forelder og slo seg til ro med tanken på å være barnløs først. Da jeg i fjor som 34 åring mistet Lille Stille i uke 20 uten å vite at jeg var gravid, ble vi begge enige om at dette var vårt lille mirakel. Syntes jo det var litt trist at jeg ikke viste om den lille gutten før han hadde fått vinger, men var veldig glad for å ha fått oppleve et sånt mirakel, og lykken over og være foreldre til en engel. Her om dagen fant vi ut at vi ventet barn igjen, og at vi er over den mest kritiske fasen, selv om det er for seint å si nøyaktig når terminen er. Vi er jo begge blitt ganske gammel for å starte med småbarn, så vi begge kjenner litt på den, men tror nok jeg er mest klar for barn av oss. Men tror han blir klar når det bare rekker å gå opp skikkelig å at vi ser at alt går bra.
