Hvem er jeg?

meg&lille

meg&lille

Elsker forumet
Septembermødre <3
I dag fikk jeg en kommentar av en venninne at jeg ikke lenger er den jenta hun ble kjent med. Hun refererte vell helst til vekten. Jeg har visst i manges øyne blitt veldig tynn i det siste. Når kvelden har lagt seg så kjenner jeg at kommentaren stakk litt. Hvem er jeg da? Når jeg tenker etter så føler jeg at jeg "bare" har vært hun i gjengen med problemer. Enten når det gjelder mat, alkohol eller i kjærlighetslivet. Som nylig alenemor etter et brudd med en psykopat, så står jeg igjen med vannet til skuldrene. Jeg føler jeg takler det fint, har min egen leilighet, jobb og en vakker liten jente.

Men hvem er jeg? Jeg gikk ut av videregående med gode karakterer, toppkarakterer i "mitt" felt, men med år med spiseforstyrrelser. Påbegynt utdannelser, men aldri fullført helt. Jeg sitter her å føler meg som hun som alltid har noen problemer, det er liksom blitt "meg".

Jeg vil ikke være hun som alltid har et problem. Jeg vil ikke være stakkars hun som har hatt det sånn eller har opplevd det. Jeg er kanskje ikke slik i andres øyne heller. Ble nylig oppringt av tidligere arbeidsgiver for de ville ha meg i en ledig stilling. Min nåværende arbeidsgiver ble glad en dag (en dag i fjord), da jeg kom litt sent på jobb, for jeg alltid var så "perfekt", og han var glad at jeg og ikke alltid var så perfekt. Jeg er vell god til å sette på en maske og være god når det gjelder.. Og det er jeg søren meg og! Kommer meg helskinnet igjennom det meste med stil:)

Noen andre som har lignende erfaringer eller tanker?
 
Jeg vet ikke mer om din historie enn det du skriver og heller ikke bakgrunnen for hvorfor din venn sa det hun sa.
Jeg har selv hatt perioder med tøffe tak. Og en periode i en psykopats vold. Siden jeg og har barn med han så var det mange år før jeg klarte å komme meg ovenpå og ikke bli påvirket negativt av alle påfunnene hans. Den største omveltningen kom likevel etter et fantastisk kurs om temaet på et krisesenter i Oslo.

Det tar tid å gå fra å være en som overlever, og i en psykopats vold krever dette daglig all energien en har.

Du er ikke svak, men sterk. Jeg klarte ikke å opprettholde vennskap i og etter den perioden. Var for tung bør jeg bar... Men sakte og sikkert kommer det nok noen nye, samtidig som et par stk som alltid har vært der er der.

Gled deg til den tiden du lever og ikke bare overlever. Da vet du at du er deg selv igjen, slik du er skapt med en haug av visdom og livserfaring. Og avstanden til smerten er stor nok til å se livet med nye briller :)
 
Tusen takk for givende svar! Det er helt sant. Man mister helt seg selv etter å ha levd med en psykopat. Alt handler bare om å skape mest mulig fred i hjemmet. Har jo lest at det kan være lurt å finne seg selv igjen og tenke etter hva man egentlig føler, tenker og mener om ting.

Er jo masse energi som går på å få ordnet ting angående fremtiden, for at datteren vår skal skånes mot han. Jeg jobber for hun aldri skal få bli kjent med han. Så får vi se hvordan det går. Ellers får jo ofte tankekjør på hvem jeg egentlig har levd med. Det er fortvilende og sårt å tenke hva man har "godtatt", gått igjennom og opplevd. Og ikke minst nåtiden!

Men som du sier; jeg blir glad av tanken å kunne leve. Har bursdag i sommer. Og tanken på å kunne feire den med venner, er helt enormt befriende! Man kan faktisk begynne å tenke på å leve og ikke bare ta hensyn til hvem man lever med.

Har du klart å komme deg helt fri?
 
Ikke spør "hvem er jeg", men spør "hvem vil jeg være", og jobb mot det =)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp