Hvem er du mest glad i...

B

Bollebaker

Glad i forumet
... Mannen/kjæresten eller barnet/barna? Hvis du skal være helt ærlig... Eller er det bare ulike former for kjærlighet?
 
Ulike former av kjærlighet vil jeg si. Men på en rangstige kommer barna først;)
 
Ulike former av kjærlighet ja :-)
Men hadde valgt barna foran sambo når som helst :-)
 
For min del er det snakk om helt ulike former for kjærlighet :) Men for å sette det på spissen, hadde jeg måtte velge mellom livet hans og livet til barna, hadde jeg valgt barna! De kommer først for oss begge!
 
Det er bra det er flere som føler ca det samme som meg! Samlivsekspertene sier jo at man skal sette partneren først, men sønnen vår kommer nok først for oss begge! Det er ulike former for kjærlighet, men kjærligheten til sønnen min er nesten som et instinkt, jeg kan ikke la være å elske ham.
 
Er like glad i både samboeren og barna :) Men barna kommer først! Når man velger å få barn sammen, så velger man i mine øyne å sette et liv fremfor seg selv og en eventuelt partner!
 
Kan ikke sammenlignes, men vi snakket om det forrige dagen her, og da fortalte jeg at ville ha reddet barna ut av huset før han om det brant. Han ble glad for svaret. Men Gud som jeg elsker denne huleboermannen og han har lovt at jeg får dø før han når vi blir gamle;) (litt galgenhumor)
 
Det er ett vanskelig spørsmål da det blir på 2 forskjellige måter. Men dattera mi går først uansett. Min mor er enig med samlivekspertene og jeg har ett dårlig forhold til hu. Så er ikke enige med dem. Min datter er alt for meg men hu hadde ikke vært her uten mannen min.
 
Vanskelige å sammenligne, men om jeg måtte velge hadde jeg nok klart meg uten mannen. Forhold skjærer seg jo. Barna, derimot, ville jeg aldri klart meg uten.
 
Barnet mitt. Uten tvil.
Men det er som mange påpeker, helt forskjellige følelser. Man kan elske på mange forskjellige måter, og måle dem like sterkt, men noen typer kjærlighet trumfer andre.

Bollebaker skrev:
Det er bra det er flere som føler ca det samme som meg! Samlivsekspertene sier jo at man skal sette partneren først, men sønnen vår kommer nok først for oss begge! Det er ulike former for kjærlighet, men kjærligheten til sønnen min er nesten som et instinkt, jeg kan ikke la være å elske ham.
Klikk for å utvide …

Ja, man skal jo sette forholdet til partneren først, man skal prioritere det. Fordi hvis man er lykkelige sammen så gjør man automatisk barnet lykkelig og tilfreds og trygg. Man kan gi barnet kjærlighet på en mye bedre måte dersom man får kjærlighet fra og gir kjærlighet til partneren sin.
Kjærlighet og forhold til barnet kommer automatisk, vi er genetisk sett programmert til å elske det, betingelsesløst. Det er et bånd som automatisk oppstår, og uansett hva det gjør, så elsker man barnet.
Men forholdet til partneren må man jobbe med for å få det til å fungere. Og gjør man det, så får barnet tryggere og bedre rammer. Så man kan si at ved å jobbe med forholdet til partneren og sette denne først, så setter man barnet først samtidig.
Dersom jeg hadde fått valget mellom å gå på en håndballkamp hun skulle spille, eller parterapi, så hadde jeg valgt parterapitimen. For da kunne vi kanskje klart å jobbe oss sammen igjen, og dermed sett mange av håndballkampene hennes sammen senere.

Slik tenker jeg da :)
 
AnnLykkelig skrev:
For min del er det snakk om helt ulike former for kjærlighet :) Men for å sette det på spissen, hadde jeg måtte velge mellom livet hans og livet til barna, hadde jeg valgt barna! De kommer først for oss begge!
Klikk for å utvide …

Helt enig med deg:)<3
 
Kakedeig skrev:
Barnet mitt. Uten tvil.
Men det er som mange påpeker, helt forskjellige følelser. Man kan elske på mange forskjellige måter, og måle dem like sterkt, men noen typer kjærlighet trumfer andre.



Ja, man skal jo sette forholdet til partneren først, man skal prioritere det. Fordi hvis man er lykkelige sammen så gjør man automatisk barnet lykkelig og tilfreds og trygg. Man kan gi barnet kjærlighet på en mye bedre måte dersom man får kjærlighet fra og gir kjærlighet til partneren sin.
Kjærlighet og forhold til barnet kommer automatisk, vi er genetisk sett programmert til å elske det, betingelsesløst. Det er et bånd som automatisk oppstår, og uansett hva det gjør, så elsker man barnet.
Men forholdet til partneren må man jobbe med for å få det til å fungere. Og gjør man det, så får barnet tryggere og bedre rammer. Så man kan si at ved å jobbe med forholdet til partneren og sette denne først, så setter man barnet først samtidig.
Dersom jeg hadde fått valget mellom å gå på en håndballkamp hun skulle spille, eller parterapi, så hadde jeg valgt parterapitimen. For da kunne vi kanskje klart å jobbe oss sammen igjen, og dermed sett mange av håndballkampene hennes sammen senere.

Slik tenker jeg da :)
Klikk for å utvide …
Så sant! Barn har det best når parforholdet fungerer, kommer det ikke til å fungere med jobbing er det en annen sak. Tror det er lett å misforstå denne egentlig. Det betyr ikke at man på død og liv skal holde sammen hvis både foreldre og barn lider :)

For å være helt ærlig hadde jeg ikke kunnet valgt mellom de to kjæreste menneskene i livet mitt, det ville vært onskapsfullt for meg. Hvem er viktigst? Jo, alle sammen. Hvis han skulle ha gjort noe galt så sier det seg selv, men når saken ikke er slik så skjønner jeg ikke at man kan nedprioritere noen man elsker.
 
Enig med kakedeig og mange andre. En av forskjellene er vel det at kjærligheten til barna dom oftest kommer av seg selv og ikke forsvinner. Det er jo fordi vi skal ta oss av dem. Det er jo noe annet med en likeverdig partner. Det forholdet må man jobbe med. Jeg synes det er viktig både for oss og sønnen vår at mannen min og jeg har et godt forhold. Men begge er vi nok mer "forelska" i sønnen vår ;)
 
Tror ikke det kan sammenlignes, partner velger du, barna får du det du får og elsker dem for det om;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp