Hva vil det si å være flink?

Musemor med tre søte små

Ko-ko sa gjøken
VIP
Marsmellows-15
Aprilbarna`15
Vi har 2 gutter, alle sier det er så flinke, de mestrer det meste, er smarte og oppegående og til nå har de bare "seilet gjennom" det meste uten å streve så mye.

Så har vi jentungen, hun er en historie for seg selv.
2 diagnoser, sliter veldig på skolen, ligger etter i det meste.
Likevel, hun gir ALDRI opp. Hver eneste hverdag våkner hun opp og gleder seg til å dra på skolen, hver dag gjør hun leksene siden uansett hvor vanskelig hun syns de er. Hver dag er en kamp for å lære seg det hun skal lære seg. Hvert lille resultat hun oppnår ligger det utrolig mye arbeid bak.
Likevel, hver dag smiler og ler hun.

Ingen kaller henne flink...

I mine øyne er hun den flinkeste av dem alle.
I mine øyne er ikke det å være flink å få de beste resultatene, men heller det å gi alt for å prøve å få til noe som for deg virker komplett umulig og aldri gi opp.

(Og jo da, syns også guttene er flinke)

Hva tenker dere det vil si å være flink?
 
Enig med deg, de som trenger det mest er også ofte de som hører det minst. Husker selv fra skolen at de «flinke» fikk mest hjelp og skryt, mens de som ikke fikk det til ofte ble sittende alene uten hjelp og uten oppmuntring.
 
Å gjøre så godt man kan er å være flink :) i mine øyner!
Men deg er jo ikke så lett for utestående å se at hun er flink å gjør så godt hun kan, om så guttene har veldig gode resultater så kan det virke som om de jobber mer. Men noen seiler lett gjennom, å andre må jobbe for ting. Men det er ikke lett å kunne vite hvem som gjør hva om man ikke er der hele tiden å ser
 
Jeg syns man er flink når man gjør sitt beste :)

Derfor eg ikkje skjønner meg på voksne som sier at det hjelper ikkje at du har prøvd, når du ikkje får det til. Dette var til meg som voksen, da eg prøvde å montere ein pult. Men slik holdning hadde min mor når eg var barn. Det var ikkje hun som sa det denne gang men hennes samboer. Eg skjønner ikkje kvifor me voksne alltid må lykkes med ting, for at det skal telle.

Og det gjelder enda meir til barn. Man er faktisk god nok.
 
Derfor eg ikkje skjønner meg på voksne som sier at det hjelper ikkje at du har prøvd, når du ikkje får det til. Dette var til meg som voksen, da eg prøvde å montere ein pult. Men slik holdning hadde min mor når eg var barn. Det var ikkje hun som sa det denne gang men hennes samboer. Eg skjønner ikkje kvifor me voksne alltid må lykkes med ting, for at det skal telle.

Og det gjelder enda meir til barn. Man er faktisk god nok.
Jeg vokste også opp med sånne holdninger. Kunne lese meg ihjel til prøver, var jeg heldig så fikk jeg 4. som regel fikk jeg 3. det var ikke godt nok i min mors øyne, søsteren min hadde jo 5-6 i alle fag så hvorfor var jeg så dum.
 
I barnehagen hvor jeg jobber er vi i alle fall veldig bevisste på bruken av ordet «flink» -jada, alle er selvfølgelig FLINKE til noe, men greit å finne andre måter å utrrykke det på, feks «det klarte du godt» og «ja nå ser jeg at du har øvd», «så fint at du fikk til det» -ellers blir det jo som TS påpeker da, at noen får høre det hyppig mens andre svært skjeldent assosierer seg med det å «være flink».
 
Jeg vokste også opp med sånne holdninger. Kunne lese meg ihjel til prøver, var jeg heldig så fikk jeg 4. som regel fikk jeg 3. det var ikke godt nok i min mors øyne, søsteren min hadde jo 5-6 i alle fag så hvorfor var jeg så dum.

Eg ignorere det. Men dei skjønner ikkje kvifor eg holder meg unna og heller reise til min far. Og ikkje ringe så ofte. Man blir sliten av å aldri strekke til.
 
Eg ignorere det. Men dei skjønner ikkje kvifor eg holder meg unna og heller reise til min far. Og ikkje ringe så ofte. Man blir sliten av å aldri strekke til.
Jeg ignorer det nå jeg også, men det ødela selvtilliten min totalt når jeg var tenåring. Å få høre at man er dummere enn alle andre, ikke er bra nok osv hele tiden er ikke bra når man er ung.
Sliter fortsatt med å føle jeg ikke er smart nok til å klare ting. Jeg sluttet på skolen etter vgs fordi jeg følte jeg aldri hadde kommet inn på universitet, så hva var vitsen med å søke
 
For meg kan flink være så mangt, men definitivt enig i at en er flink om en jobber for å oppnå noe. Guttene her er flinke til mye forskjellig, men begge er veldig flinke til å leke og har god fantasi, så det får de nok høre ganske ofte (uten at de har jobbet noe for det). Prøver å være oppmerksom på å ikke kalle andres barn flinke, fordi det er vanskelig å si hva som ligger bak. Kan si «så kult at dere har bygget dette» eller «dette klarte du fint, har du øvd lenge på det?» eller noe sånt.
 
Vi har 2 gutter, alle sier det er så flinke, de mestrer det meste, er smarte og oppegående og til nå har de bare "seilet gjennom" det meste uten å streve så mye.

Så har vi jentungen, hun er en historie for seg selv.
2 diagnoser, sliter veldig på skolen, ligger etter i det meste.
Likevel, hun gir ALDRI opp. Hver eneste hverdag våkner hun opp og gleder seg til å dra på skolen, hver dag gjør hun leksene siden uansett hvor vanskelig hun syns de er. Hver dag er en kamp for å lære seg det hun skal lære seg. Hvert lille resultat hun oppnår ligger det utrolig mye arbeid bak.
Likevel, hver dag smiler og ler hun.

Ingen kaller henne flink...

I mine øyne er hun den flinkeste av dem alle.
I mine øyne er ikke det å være flink å få de beste resultatene, men heller det å gi alt for å prøve å få til noe som for deg virker komplett umulig og aldri gi opp.

(Og jo da, syns også guttene er flinke)

Hva tenker dere det vil si å være flink?
Å nå fikk jeg gåsehud. HELT enig, å gjøre det beste ut av situasjonen og gjøre så godt man kan, selcom ting likevel går skeis, er man flink:Heartred
 
Flink er når man prøver og gjør sitt beste! Så ja jentungen din er absolutt flink og veldig synd om ikke skole for eksempel klarer å se slike ting!

Alle trenger ros og føle at de blir sett! Og gjør man sitt beste skal man absolutt få ros for det!

Får hun ekstra oppfølging og hjelp via skolen?
 
Vi har 2 gutter, alle sier det er så flinke, de mestrer det meste, er smarte og oppegående og til nå har de bare "seilet gjennom" det meste uten å streve så mye.

Så har vi jentungen, hun er en historie for seg selv.
2 diagnoser, sliter veldig på skolen, ligger etter i det meste.
Likevel, hun gir ALDRI opp. Hver eneste hverdag våkner hun opp og gleder seg til å dra på skolen, hver dag gjør hun leksene siden uansett hvor vanskelig hun syns de er. Hver dag er en kamp for å lære seg det hun skal lære seg. Hvert lille resultat hun oppnår ligger det utrolig mye arbeid bak.
Likevel, hver dag smiler og ler hun.

Ingen kaller henne flink...

I mine øyne er hun den flinkeste av dem alle.
I mine øyne er ikke det å være flink å få de beste resultatene, men heller det å gi alt for å prøve å få til noe som for deg virker komplett umulig og aldri gi opp.

(Og jo da, syns også guttene er flinke)

Hva tenker dere det vil si å være flink?
Er enig med deg. Noen tar ting lett, imens andre jobber så godt de kan for å få resultater. De som må jobbe synes jeg fortjener en ekstra stjerne i boka:Heartred
 
Å være flink, er å gjøre det beste man kan, ut fra "det man har".
For å si det sånn.. JEG har vært av de som har seilet gjennom enkelt, og fått 5'ere uten problemer (uten å jobbe for det.)
Ting sitter lett for meg. Det betyr ikke at jeg er flink. Det er mange som jobber BEINHARDT for å forstå. De som øver og øver for å få en 4'er på en prøve. Hos dem der stoffet IKKE sitter automatisk. DE er flinke. Jeg fikk kanskje femmeren, men jeg jobbet ikke halvparten så mye som den ene som fikk firer gjorde...
Men det er dessverre bare det tallet som synes på papiret..
Man SER ikke at folk jobber hardt for det.. ikke i etterkant i alle fall.

Men , ja. jeg synes datteren din er flink. Og beskrivelsen av henne gav meg tårer i øynene.. ❤️ Flink jente..!
 
Synes i grunn at ordet ikke fortjener å bli snakket frem i særlig stor grad. Det øker presset til å prestere. At man alltid skal være så flink(!) til alt.
Å si at barna er flinke skader ikke å si av og til, men hvilken nytte gjør det? Det fører ikke mye positivt med seg videre i livet. Man "belønner" ut ifra prestasjon og skaper barn som føler at de må prestere for å bli likt, anerkjent, godkjent. Sånn har jeg følt det selv etter å ha blitt fortalt at jeg er flink til ting. Det er klart at det aldri har vært vondt ment. Man har skrytt fordi man oppriktig har ment at de rundt seg har gjort noe bra, men hvis alt skal være bra og man blir vurdert ut ifra hvor bra man gjør ting, er det egentlig bra da?

Når barnet kommer til deg og sier "mamma, se så flink jeg har vært til å tegne". Eller "Mamma, er jeg flink som tok ut av oppvaskmaskinen?"

Man viderefører gjerne den oppdragelsen man fikk selv. Enten det er bevisst eller ubevisst.

Det må vel være bedre for barna å vite at vi faktisk ser de og arbeidet de gjør uten å bruke ordet flink. Jeg vet at det er vanskelig, og det er en øvingssak for min del. :) Jeg prøver å si noe annet som får barnets selvfølelse og selvtillit til å øke.

Jeg sier for eksempel "Jeg ser at du har lagt mye arbeid i den tegningen/byggeprosjektet/puslingen"
"Så hyggelig at du vil hjelpe meg med oppvaskmaskinen. Det setter jeg stor pris på"
"Takk for hjelpen"(kan være hva som helst jeg har fått hjelp til, enten det faktisk er hjelp eller ei. Han prøver ihvertfall og synes det er hyggelig å bidra)
"Jeg ser at du gjør så godt du kan"
"Du er god nok som du er"

Jeg er ikke ute etter å skape noe voldsom diskusjon :) Helt greit om andre er uenig med meg.
 
Back
Topp