Jeg tror at alt liv i universet henger sammen på "partikkelnivå", og at derfor alle her f.eks i realiteten er en like naturlig del av meg som armen min, og at jeg er en like stor del av dem og alt annet i alle retninger.
Jeg tror at "universet" selv, med alle livsformene er summen som utgjør "Gud", og jeg tror at vi er skapt genetisk med produktive funksjoner, b.la en form for autoempati som gjør at vi automatisk beskytter liv rundt oss (først og fremst vårt eget), men at noen av oss må være rovdyr og derfor dreper for å spise kjøtt, at det, pluss katastrofer, uhell er naturens måte å holde systemet og fornyelse av liv hele tiden i gang.
Jeg ser på alt liv litt som alle cellene i immunforsvaret vårt, enhver celle vet at den klarer seg best ved å beskytte og jobbe for det systemet den er en del av. Derfor tror jeg at ingen klarer seg helt alene, hverken på individuelt nivå, eller på artsnivå, (f.eks mennesker trenger alle de andre artene og vice versa).
Jeg tror på karma (det du gir er det du får) og tror på det å være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv.
Jeg tror at alt liv er likeverdig, f.eks at jeg er like mye verdt som en maur, men jeg tror at alt liv er unikt og derfor har uendelig verdi, derfor har også en maur uendelig mye verdi, dermed har også jeg det.
Jeg tror også at alt er en bi-effekt av noe annet, f.eks varme er en bi-effekt av energi, energi er en bi-effekt av stråling/kjernekraft/gravitroner/elektroner osv. (ingen røyk uten ild), og jeg tror dermed at går man langt nok opp/inn i årsak -> bi-effekt, vil også dimensjoner (XYZT) være bi-effekter av en 0-dimensjonell årsak/eksistens. Det eneste som umuligjør konsepter som "uendelig" er nettopp dimensjonelle egenskaper som bredde, høyde, lengde (volum) og tid, uten slike egenskaper kan en partikkel/enhet være overalt og ingenteder samtidig, eksistere og ikke eksistere samtidig, siden den ikke har noen dimensjonell lokalisering/tid, og at XYZT, og universet slik vi kjenner det er en bi-effekt da i kollisjon/reaksjon mellom slike frie dimensjonsløse partikler i et slik dimensjonsløs "grunnform", dermed er det også mulig at det finnes uendelig av universer, og for oss , siden vi ikke kan observere en dimensjonsløs grunnform, vil det oppleves for oss at noe "oppstår fra ingenting".
(Litt som om en mann bor på et ark (2D), alt han ser er på papiret, han vil ikke se at vi vinker til han utenfor i vår 4 dimensjonelle eksistens, men så fort vi presser tommelen ned på arket vil han oppleve en "hudskive" magisk dukke opp i hans eksistens, for han vil det virke utrolig, men for oss er det bare noe helt vanlig dagligdags som skjedde -> vi bare presset tommelen på et ark.)
Jeg tror også at hvis det skulle vise seg å finnes en faktisk Gud, så tror jeg hun/han/den/det ikke skapte menneskene direkte, eller jorden og dermed holder orden på alt i universet aktivt selv, ettersom utifra rent energiforbruk ville det vært utrolig ressurskrevende og bortkasting av energi å måtte holde orden på, så da tror jeg heller at han/hun/den/det skapte evolusjonen istedet og lot alt utvikle seg selv videre, mye mere produktivt og effektivt rent energiforbruksmessig (imo), ettersom han/hun/det/den da kan bruke tiden sin på andre mere interressante ting.
Jeg tror litt av hvert med sukker på, liker å spekulere, og mulighetene er litt som i en stor godteributikk, det er så mye å velge mellom, og vil ikke helt bestemme meg enda, om jeg noensinne gjør det.
Alt dette er selvfølgelig bare noe jeg tror/spekulerer i, og anser ingenting av det som "fakta".
Det eneste jeg vet med 100% sikkerhet, er at vi ikke vet noe som helst med en absolutt 100% sikkerhet (f.eks kanskje vi bare er en drøm, og da er vi like langt uansett hva vi finner ut / beviser, ettersom de bevisene da også bare er en del av drømmen).
Jeg er buddhist (ikke zen-buddhist som er en religion, ettersom religion som konsept er jeg imot).
);self.focus();)