Hva skal man gjøre?

M

Millamillo

Elsker forumet
Januarskatter 2015
Hei alle!

Jeg har et problem jeg må få luftet, i håp om at noen er/har vært i samme situasjon.

Samboeren min og jeg har vært sammen i snart 10 år. Jeg har ei datter fra tidligere forhold, og vi har ei jente sammen.
Vi har bodd sammen i 9 år, 9 fantastiske år. Problemet er at samboeren min ikke ser meg. Han synes det er ekkelt å kysse meg, jeg føler jeg stadig må "jage" etter bekreftelser. Vi har ikke noe fysisk kontakt annet enn sex innimellom.
Jeg har et stort behov for dette, men det hjelper ikke å prate med han. Han var singel i mange år før han traff meg, og jeg lurer på om det har "ødelagt" han litt.

Samtidig har jeg en veldig god venn som vi begge kjenner godt, og har kjent lenge. Jeg har snakket mye med han om dette, og han klarer ikke å forstå hvorfor han ikke vil være fysisk med meg. Han sier at hadde jeg vært hans, så hadde han ville holde meg hele tiden, og ikke la meg hige sånn etter noe jeg ikke får.
Jeg må jo innrømme at jeg begynner å få litt mer enn vennefølelse for denne kameraten, men det vanskelig gjør alt.
Jeg vil jo ikke flytte fra samboeren min, jeg vil ikke at ungene mine skal oppleve "skilsmisse" og fly hit og dit. Og jo, jeg elsker samboeren min, men jeg trenger mer!

Hva skal jeg gjøre?

Samboeren min nekter også giftemål, for hva er vitsen med det, liksom? Han gir meg ikke noe av det jeg trenger, eller forlanger.

Hva ville DU gjort?
 
Jeg ville tatt en time hos familievernkontoret.
 
Millamillo skrev:
Har tenkt på det, men han snakker ikke om ting. Får ikke med meg han dit =/
Klikk for å utvide …

Hvis én i forholdet vil dit, så tenker jeg man bare må. Ville bestilt en time og sagt at du vil at hn skal bli med. Jeg synes ikke det er noe han kan velge bort.
 
Millamillo skrev:
Ja, enig i det. Har tenkt mye på det, å ringe dit..
Klikk for å utvide …

Da synes jeg du skal gjøre det. I verste fall får du gå alene om han ikke blir med, men når man er uenig om ting i forholdet må begge jobbe med saken. Det er litt egoistisk å si at man bare ikke har lyst.
 
Veivalsa skrev:
Da synes jeg du skal gjøre det. I verste fall får du gå alene om han ikke blir med, men når man er uenig om ting i forholdet må begge jobbe med saken. Det er litt egoistisk å si at man bare ikke har lyst.
Klikk for å utvide …

Ja, kan gå alene også jeg, trenger noen gode tips til hvordan jeg kan snakke med han om ting. Synes det blir så vanskelig når ikke han vil prate, ikke vil åpne seg.
 
Millamillo skrev:
Ja, kan gå alene også jeg, trenger noen gode tips til hvordan jeg kan snakke med han om ting. Synes det blir så vanskelig når ikke han vil prate, ikke vil åpne seg.
Klikk for å utvide …

Det er hvertfall 3n start. Jeg ville vært åpen om at du har tatt kontakt og fått time der og ønsker at han er med. Også kan du si at du går alene om han ikke blir med. Da opplever han hvertfall ikke at du går bak ryggen hans :)
 
Millamillo skrev:
Hei alle!

Jeg har et problem jeg må få luftet, i håp om at noen er/har vært i samme situasjon.

Samboeren min og jeg har vært sammen i snart 10 år. Jeg har ei datter fra tidligere forhold, og vi har ei jente sammen.
Vi har bodd sammen i 9 år, 9 fantastiske år. Problemet er at samboeren min ikke ser meg. Han synes det er ekkelt å kysse meg, jeg føler jeg stadig må "jage" etter bekreftelser. Vi har ikke noe fysisk kontakt annet enn sex innimellom.
Jeg har et stort behov for dette, men det hjelper ikke å prate med han. Han var singel i mange år før han traff meg, og jeg lurer på om det har "ødelagt" han litt.

Samtidig har jeg en veldig god venn som vi begge kjenner godt, og har kjent lenge. Jeg har snakket mye med han om dette, og han klarer ikke å forstå hvorfor han ikke vil være fysisk med meg. Han sier at hadde jeg vært hans, så hadde han ville holde meg hele tiden, og ikke la meg hige sånn etter noe jeg ikke får.
Jeg må jo innrømme at jeg begynner å få litt mer enn vennefølelse for denne kameraten, men det vanskelig gjør alt.
Jeg vil jo ikke flytte fra samboeren min, jeg vil ikke at ungene mine skal oppleve "skilsmisse" og fly hit og dit. Og jo, jeg elsker samboeren min, men jeg trenger mer!

Hva skal jeg gjøre?

Samboeren min nekter også giftemål, for hva er vitsen med det, liksom? Han gir meg ikke noe av det jeg trenger, eller forlanger.

Hva ville DU gjort?
Klikk for å utvide …
Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men følelsen min nå når jeg leser dette uten å være i situasjonen er at jeg ville gått ut av forholdet. Så er det selvsagt ikke så enkelt når man står oppi det, med barn og alt.

Jeg tror at for meg ville det vært total dealbreaker å være sammen med noen som faktisk syntes det var ekkelt å kysse meg. Ekkelt, faktisk! Er sex noe du tar initiativ til, eller han også? Jeg tror det hadde gjort så mye med selvfølelsen å leve sånn at det måtte sprekke på et tidspunkt. Jeg tror jeg hadde begynt å føle meg ekkel og frastøtende.

Samtidig er det flere ting å tenke på her. Hvirdan er det ellers mellom dere? Er dere gode venner, koser dere dere sammen på et mentalt nivå, har dere noe felles, støtter dere hverandre , har dere det romantisk på et ikke-fysisk nivå? Er han en god far og en ellers god samboer? Og hva sier han om at han ikke vil røre deg?

For noen er det jo bare sånn at de ikke er så interessert i sex og fysisk kontakt. I så fall så vet du jo at grunnen ikke er det og deres forhold, samtidig vet du også at hele forholdet vil fortsette slik fordi det er bare slik han er.

Nei, det er jammen vanskelig når en selv står oppi det. Mine tanker om dette er jo mine ,og selvfølgelig preget av at jeg ikke står i det selv. Et brudd med noen man bryr seg om er tungt nok uten barn i bildet,men med barn blir det en ekstra grunn til å prøve. Hva føler du selv er riktig hvis du tenker feks 2, 5 og 10 år frem i tid? Er det da uutholdelig å fortsette slik du gjør, eller er det uutholdelig å tenke på et brudd?
 
Veivalsa skrev:
Det er hvertfall 3n start. Jeg ville vært åpen om at du har tatt kontakt og fått time der og ønsker at han er med. Også kan du si at du går alene om han ikke blir med. Da opplever han hvertfall ikke at du går bak ryggen hans :)
Klikk for å utvide …
Ja, jeg ville aldri gått bak ryggen hans, det fortjener han absolutt ikke! =)
 
B skrev:
Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men følelsen min nå når jeg leser dette uten å være i situasjonen er at jeg ville gått ut av forholdet. Så er det selvsagt ikke så enkelt når man står oppi det, med barn og alt.

Jeg tror at for meg ville det vært total dealbreaker å være sammen med noen som faktisk syntes det var ekkelt å kysse meg. Ekkelt, faktisk! Er sex noe du tar initiativ til, eller han også? Jeg tror det hadde gjort så mye med selvfølelsen å leve sånn at det måtte sprekke på et tidspunkt. Jeg tror jeg hadde begynt å føle meg ekkel og frastøtende.

Samtidig er det flere ting å tenke på her. Hvirdan er det ellers mellom dere? Er dere gode venner, koser dere dere sammen på et mentalt nivå, har dere noe felles, støtter dere hverandre , har dere det romantisk på et ikke-fysisk nivå? Er han en god far og en ellers god samboer? Og hva sier han om at han ikke vil røre deg?


For noen er det jo bare sånn at de ikke er så interessert i sex og fysisk kontakt. I så fall så vet du jo at grunnen ikke er det og deres forhold, samtidig vet du også at hele forholdet vil fortsette slik fordi det er bare slik han er.

Nei, det er jammen vanskelig når en selv står oppi det. Mine tanker om dette er jo mine ,og selvfølgelig preget av at jeg ikke står i det selv. Et brudd med noen man bryr seg om er tungt nok uten barn i bildet,men med barn blir det en ekstra grunn til å prøve. Hva føler du selv er riktig hvis du tenker feks 2, 5 og 10 år frem i tid? Er det da uutholdelig å fortsette slik du gjør, eller er det uutholdelig å tenke på et brudd?
Klikk for å utvide …

Vi tar initiativ begge to, og vi har et bra sexliv. Vi er gode venner, enige om det meste når det gjelder barna, og vi har felles interesser som vi holder på med hver uke. Han er veldig snill, både mot ungene og meg, han tar seg av ungene, går mye på ski med de, og er med på alt som vi som familie skal være med på.
Han sier ikke at han ikke vil røre meg, det bare skjer ikke. Jeg stryker på han mange ganger om dagen, nakken, ryggen, armen, men han gjengjelder det aldri.
Håper han ikke synes at jeg er ekkel, men at det generelt er ekkelt å kysse noen, han synes det er vått og ekkelt, sier han. Og det er jo noe som betyr en del for meg, å bli kysset, satt pris på og sett. Det gjør ikke han. Han har vært singel lenge, før jeg møtte han, tror kanskje det har "ødelagt" han litt..
For meg hadde det vært nok å ligge ved siden av hverandre på sofan og se en film, men det blir for varmt sier han..

Så alt i alt er han veldig snill, og god med ungene, men han ser ikke meg på den måten jeg ønsker. Har tatt det opp mange ganger også, hva jeg ønsker, men det blir aldri gjort noe med.

Jeg har også et stort ønske om å gifte meg en dag, det er ikke han interessert i, overhode..
Så ja, man kan si at jeg er litt forvirra, jeg vil ut, samtidig vil jeg prøve, for trossalt, så er jeg så fryktelig glad i han, bare lei av å måtte "jakte" på han..
 
Millamillo skrev:
Vi tar initiativ begge to, og vi har et bra sexliv. Vi er gode venner, enige om det meste når det gjelder barna, og vi har felles interesser som vi holder på med hver uke. Han er veldig snill, både mot ungene og meg, han tar seg av ungene, går mye på ski med de, og er med på alt som vi som familie skal være med på.
Han sier ikke at han ikke vil røre meg, det bare skjer ikke. Jeg stryker på han mange ganger om dagen, nakken, ryggen, armen, men han gjengjelder det aldri.
Håper han ikke synes at jeg er ekkel, men at det generelt er ekkelt å kysse noen, han synes det er vått og ekkelt, sier han. Og det er jo noe som betyr en del for meg, å bli kysset, satt pris på og sett. Det gjør ikke han. Han har vært singel lenge, før jeg møtte han, tror kanskje det har "ødelagt" han litt..
For meg hadde det vært nok å ligge ved siden av hverandre på sofan og se en film, men det blir for varmt sier han..

Så alt i alt er han veldig snill, og god med ungene, men han ser ikke meg på den måten jeg ønsker. Har tatt det opp mange ganger også, hva jeg ønsker, men det blir aldri gjort noe med.

Jeg har også et stort ønske om å gifte meg en dag, det er ikke han interessert i, overhode..
Så ja, man kan si at jeg er litt forvirra, jeg vil ut, samtidig vil jeg prøve, for trossalt, så er jeg så fryktelig glad i han, bare lei av å måtte "jakte" på han..
Klikk for å utvide …
Veldig vanskelig situasjon. Men dere har noe som også er veldig bra. Sterkt vennskap, felles forståelse av familie. Det er "bare" dette med å bli sett. Det kan jo virke som en bagatell,men det er jo egentlig ikke det, det gjør noe med deg å ha det slik. Jeg tenker likevel at dere har noe som er så bra, og så noen ting som er frustrerende, men det er verdt å jobbe for. Jeg tror at du må forklare han helt tydelig hvordan du føler deg, kanskje han ikke har skjønt hvordan det er. Når han ellers er en samvittighetsfull og snill mann,så vil han nok ta til seg at du ikke er helt lykkelig. Og da bør han jo prøve å jobbe samme med deg om å rette opp.
 
B skrev:
Veldig vanskelig situasjon. Men dere har noe som også er veldig bra. Sterkt vennskap, felles forståelse av familie. Det er "bare" dette med å bli sett. Det kan jo virke som en bagatell,men det er jo egentlig ikke det, det gjør noe med deg å ha det slik. Jeg tenker likevel at dere har noe som er så bra, og så noen ting som er frustrerende, men det er verdt å jobbe for. Jeg tror at du må forklare han helt tydelig hvordan du føler deg, kanskje han ikke har skjønt hvordan det er. Når han ellers er en samvittighetsfull og snill mann,så vil han nok ta til seg at du ikke er helt lykkelig. Og da bør han jo prøve å jobbe samme med deg om å rette opp.
Klikk for å utvide …

Enig i det, vi er veldig bra sammen, sånn, egentlig. Han er verdens snilleste, og tar godt vare på meg og ungene, men ikke helt sånn jeg ønsker. Har ikke lyst til å flytte, bryte opp familien.. Jeg elsker han, det må jeg jo si. Drømte om han i mange år før vi ble sammen også, så jeg vet han er verdt det.
Tenker at alle har sine ting å slite med, alle har forskjellige problemer i sine forhold. Jeg er bare glad han er snill, og ikke en sånn tyrann som vil ha kontroll, for det er han overhode ikke <3

skal snakke med han, jeg, la han få en forståelse av hvordan jeg har det om dagen.
Tusen takk for svar, hjelper mye å spørre om ting når man blir så usikker på hva man skal gjøre..
 
Veivalsa skrev:
Da synes jeg du skal gjøre det. I verste fall får du gå alene om han ikke blir med, men når man er uenig om ting i forholdet må begge jobbe med saken. Det er litt egoistisk å si at man bare ikke har lyst.
Klikk for å utvide …
Det er lov å dra alene og kanskje er det det du trenger?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp