Jeg har et navn som i norge er veldig spesielt så jeg føler jeg kan komme med noen erfaringer her.
Jeg er veldig enig i at man skal velge navn man selv liker, og om disse er vanlige eller uvanlige syns jeg ikke spiller noen rolle. Det kan være veldig fint å ha et navn ikke alle andre har, et navn som ikke ligner på det de fleste andre rundt deg har. Det er jo fint å føle seg litt unik og at man ikke bare er en av mange. Men jeg har selv opplevd baksiden på denne medaljen ofte. Som liten var det som oftest ikke noe problem, barn tar lett nye navn og godtar dem som det de er; nemlig navn. Men senere, på ungdomsskolen og vgs og også etterpå har jeg fått oppleve å høre (også fra voksne) at mitt navn ikke er et navn, at jeg skriver det feil eller at jeg har missforstått og gitt dem mitt etternavn istedenfor fornavnet mitt! -Som om jeg selv ikke vet hva mitt navn er!! Mange griper også fatt i mellomnavnet mitt fordi det er mer gjennkjennelig. Og det er jo ikke et veldig problem, men ikke alltid så gøy for meg.
Igår da jeg satt på venteværelset til jordmor ble alle de andre damene hentet inn ved bruk av fornavn, mens jeg ble ropt opp med etternavn. Det blir faktisk litt mindre personlig.
Nå tror dere sikkert at jeg har et helt merkelig navn, men det er ganske enkelt den nederlandske versjonen av Rosemary, Rose Marie eller Rosmarin.
Mitt poeng er egentlig at det er fint å skille seg ut om man ønsker det, men samtidig fint å huske på at det skal være et navn et menneske skal ha med seg hele veien, et som skal gjennkjennes som navn og ikke skape uønsket problematikk. Vanlig navn, uvanlig navn, kort, langt, det har ikke så mye å si så lenge man liker navnet og det er tydelig at det faktisk er et navn!
Mine to skal hete Ella og Emma, fordi jeg synes disse navnene er så vakre <3
Men viktigst er at foreldre velger navn de selv synes er fine!
