Hva mener dere? (å møte biologiske foreldre)

J

Juliette

Forumet er livet
Hvor viktig mener dere det er at et barn får møte sin biologiske mor/far? Er det viktig for barnet, også der mor/far ikke er helt stabile på den ene eller andre måten (ikke holder avtaler, er uforutsigbar i kontakten, er rusmisbruker, sitter i fengsel osv)?
 
Altså, er det best for barnet at det får møte foreldrene en eller flere ganger (ha møtt/kjenne sitt opphav), selv der kontakten kanskje ikke vil fortsette eller være stabil? Eller bør et barn skjermes for et slikt møte? Hva tenker dere?
 
Det er mulig folk med erfaring som adopterte tenker annerledes om dette enn meg, men jeg mener kontakten kan vente til barnet er blitt voksen og evt. selv vil "finne røttene" i slike tilfeller. Jeg vokste opp med mor som enslig forsørger, men min psykisk syke far hadde samvær en kveld i uka og annenhver helg. Jeg skulle gjerne vært de besøkene foruten. 
 
Det høres ikke godt ut. Likevel lurer jeg på hva du tror hadde skjedd inni deg dersom du aldri hadde møtt ham? Alle fantasiene dine, spørsmålene dine, som forblir ubesvarte. Ingenting konkret å forholde seg til...?
 
Flere?
Jeg snakket nemlig med en fagperson i dag som hardnakket påstod at det uansett er viktig at barnet møter mor/far (hvem det nå er som er fraværende). Hun mente det er viktig for utviklingen av selvidentitet, for følelsen av tilstedeværelse i eget liv (ikke føle seg fremmedgjort), for utviklingen av selvfølelse, egenverd osv osv. Konsekvenser av motsatt fall som hun skisserte, er imidlertid prikk lik de følgene et barn kan få av å ha en ustabil mor/far i livet (destruktive forestillinger/fantasier, tapsopplevelser, problematisk selvfølelse, spisevansker, søvnproblemer, sengevæting osv). Så hvorfor var hun så bombastisk? Hva mener dere?
 
Jeg har ingen personlig erfaring her, men jeg har jobbet i skolen. Der lærte jeg at det er helt umulig å mene noe om slike ting på et generelt nivå, siden alle sakene er forskjellige, og det kommer an på alt fra praktiske ting til barnets og foreldrenes personlighet. Jeg syns det høres rart ut at en fagperson kan ha et "bombastisk" syn på dette.. Det høres litt... uprofesjonelt ut, kan jeg si det? Men hvem vet, jeg er absolutt ingen fagperson.  
 
Jeg tenker at det er bedre de har en mor/far de vet ikke er noe tess av egene erfaringer, enn at de går og håper på en supermamma/pappa de ikke kjenner og vet noe om, og ender opp kjempe skuffa....
Et mørkhudet barn i en hvit familie vil ofte føle seg utenfor hele livet, uansett hvor gode foreldre de har. 
Jeg er enig, at det er viktig for å kjenne foreldrene sine, for å finne sin egen identitet på en måte, men jeg tror ikke det er noen fasit, som det aldri er i saker som har med mennesker og gjøre, da personlighet spiller så stor rolle..

Så har du de praktiske årsakene med sykdomshistorie osv da...
 
Jeg tenker at det er bedre de har en mor/far de vet ikke er noe tess av egene erfaringer, enn at de går og håper på en supermamma/pappa de ikke kjenner og vet noe om, og ender opp kjempe skuffa....
 
Jeg tenker at det ikke er noe svar som er riktig eller galt her for det er så forskjellig fra person til person.. Men jeg tenker at det er viktig at barnet får lov å snakke om den mamman eller pappan som ikke er der..  Min biologiske ustabile far stakk da jeg var 2-3 år, og det var et ikketema hjemme, men jeg fisket opp ting her og der og lagde mye historier i hodet mitt. Jeg hadde mye vondt inni meg fordi jeg ikke skjønte hvorfor pappa ikke ville ha noe med meg å gjøre og tenkte at det var min feil. 
Jeg har også vært heldig for jeg har hatt en stefar fra jeg var 3-4 år som er pappan min i hjertet, han betydde mer for meg enn min virkelige far har gjort. Dessverre er han død.. så hvis noen spør om min far er svaret ganske enkelt, han er død. 
 
jeg tenker det er viktig for større barn som har begynt å lure på sitt opphav og identitet å få bli kjent med sine biologiske foreldre. mindre barn kan ha det fint uten noe kontakt så lenge de har minst en stabil omsorgsperson (uansett biologisk tilknytning). dersom samvær er negativt påvirket av rusmissbruk, uforutsigbarhet og utrygghet så synes jeg det er bedre å ikke ha kontakt i det hele tatt. ihvertfall at samværet er under oppsyn og at barnet har tilgang til voksne å snakke med om eventuelle negative opplevelser.
 
Takk for fine refleksjoner fra dere. Jeg tenker som dere, at det ikke finnes en fasit på dette. Jeg mener det aller viktigste er uansett hvordan det ene eller andre håndteres av de som er rundt barnet i det daglige. Å tie det i hjel er alltid uheldig, uansett kontakt eller ei. Jeg er mer opptatt av barnets beskyttende faktorer i de utfordringer en står overfor, enne selve veien en velger å gå (i dette tilfellet). Med beskyttende faktorer mener jeg en eller flere trygge, kompetente og nære omsorgspersoner barnet har rundt seg i hverdagen. Er disse habile, kan barn få et godt liv selv under spesielle omstendigheter. Likevel, så lurer jeg på HVOR viktig det rent fysiske (å få møte vedkommende) i disse tilfellene faktisk er for et barn, selv der forholdene ellers er gode. Kanskje er det veldig viktig for barn å få se/møte personen i hvertfall 1 gang, selv om barnet kanskje blir skuffet etterpå. Jeg tror at jeg selv fort kunne fått litt konsentrasjonsvansker om jeg aldri fikk møte min far eller mor. Men igjen, det kunne jeg også fått om denne moren eller faren skuffet meg under kontakten..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp