hva med fedrene?

[Jafseslafsaslappfis]

trenger bare å lufte litt, gidder ikke være mer anonym..
er det flere som har fedre som blir litt stressa av dette her??
Jeg har tatt meg en prat med sambo, og da sa han etterpå at det hjalp litt, men han freaker litt ut tror jeg..vi har en datter sammen fra før, men sist jeg var gravid ble han helt rar og kald...var andre grunner til det også, men mye fordi jeg var gravid..jeg tok abort i uke 10 etter mye om og med, fordi det var den eneste sjansen til å redde forholdet vårt virket det som den gangen!(dette er ca 2 år siden)

Han sa bla. at man skal liksom føle glede når dama ringer å sier at hun er gravid, men at han ikke følte det sånn..
Han er rett og slett redd..redd for at vi ikke skal takle det (mye pga. at jeg sliter med angst i perioder) og alle mulige slags rare grunner jeg ikke har tenkt på engang! han tenker altså bare negativt stakkars! og det tærer jo på meg også.. men jeg har sagt klart ifra at jeg tar aldri en abort igjen, så det er han klar over..han vil ikke det heller da:)
Men jeg syntes det er litt vanskelig:\ han kommer sikkert til å glede seg ettersom magen vokser og sånn,men..
Han gikk jo med på dette her, men i ettertid(når vi f.eks. har kranglet litt eller noe) så sa han at han kun "gikk med på det" fordi JEG hadde så lyst på, for å tilfredsstille meg liksom...blir såret jeg da! Føler ikke at jeg vet helt hvor jeg har han hen...
Kommer sikkert til å ordne seg altså, hjalp litt å prate også, selv om ikke det er hans sterkeste side å prate om ting..ville bare lufte meg litt

 

[humbug]

Så leit å lese at du føler så mye usikkerhet rundt det. Spesielt når det er faren som lager usikkerheten !

Synes først og fremst det er utrolig dårlig å bruke ""jeg sa bare ja for deg" !!! Han har sagt ja til et nytt menneske. Et nytt liv ! Dette er for alltid. Man sier ikke ja "for å glede" andre -men fordi man virkelig ønsker det, og vil gi 110% av seg selv for denne nye skapningen !

Han vet jo hvordan det er å ha barn, og hvilke følelser en får for dette barnet ? Hvordan var han i den forrige graviditeten med jenten deres ? Kom det seg ? Og hvordan er han med jenten? :)

Det finnes mye hjelp man kan få for å mestre angst. Har du prøvd cbt ? Kognitiv adferdsterapi ? 

Jeg kan skjønne at han føler litt på å bli far igjen, om angsten din betyr mye i hverdagen, men det finnes så mye en kan gjøre for å bedre det, så en kan ikke la være å leve fordi man har en psykisk lidelse :)

Uff. Vet ikke hvor mye dette hjalp jeg !?

 

[FruSkjong]

Her er ikke far overbegeistret han heller, men det er fordi han egentlig syns vi har nok barn (3stk) og han ikke orker runden med spedbarn en gang til, men samtidig så vet han at jeg ønsker dette sterkt og gikk dermed med på det... Sistemann (før denne altså) var ikke planlagt og jeg skulle egentlig ta abort, men ombestemte oss på sykehuset fordi jeg hadde ikke lyst... Han er jo veldig glad for det i dag...


Jeg tror det er vanlig at en del fedre er tilbakeholden og redd og fokuserer på det negative... Det jeg gjør nå, nå er jo dette ganske nytt da, men jeg skal ikke snakke så mye om det foreløpig og heller la han sitte litt med tankene sine... Jeg vet at det blir stormene jubel når babyen er født og jeg kan nesten garantere at de blir å glede seg når vi er kommet et stykke uti, men det er klart nå har ikke jeg angst eller noe sånt, så skjønner jo at mannen din kan bli litt bekymret... Gi han tid og la tema gravid ligge så han ikke føler det er masing, så skal du se at det går seg til etterhvert :) Men JA det er VELDIG irriterende og litt sårende at de er med på "leken" og når det plutselig er en realitet så skal de liksom gi oss dårlig samvittighet for at de ikke hadde så lyst allikevel...

 

[Jafseslafsaslappfis]

ja,det er ganske irriterende og dårlig gjort syntes jeg også.. det at jeg er plaget med angst,er bare periodevis.. har vært bra over 1 år, men den siste måneden har jeg vært litt dårlig igjen..jeg fungerer egentlig ganske greit altså, jeg sliter kun med meg selv, men han merker det..min morsrolle går det ikke utover, såvidt jeg vet:) han mener bare at vi (les: jeg?) ikke kommer til å takle det pga. nattevåken osv.. at jeg blir fort sliten og utålmodig(slik er jeg bare av person egentlig,desverre) :p
med datteren min hadde pipa en helt annen låt..hun var veldig ønsket og han gledet seg hele svangerskapet..han er veldig flink med henne også, så det har nok ingenting med barnet å gjøre, tror det mer er meg:\ men det sårer litt, for ingenting tilsier at jeg ikke klarer å ta vare på barnet mitt! INGENTING!
 og iblant strekker jeg meg ganske langt for å tilfredstille han også, selv om jeg føler at jeg ikke "tørr"\orker.
Et eksempel er hytteturen vi var på fra søndag til mandag.. det var MIN ide å reise, for jeg visste han ville! vi dro, sov der en natt og var der hele dagen.. da ville jeg hjem igjen, og han ble DRITSUR, og sa at han "ikke orker det her i lengden", at han ikke gidder dra på tur med meg mer fordi "jeg bare skal hjem hele tiden". Det er jo ikke meninga å være sånn, jeg kan jo ikke noe for det, og jeg har forståelse for at det kan være slitsomt for han også..men det sårer meg at han blir sur for slike ting, siden jeg ikke kan noe for det..det gjør bare at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet..

puh, ble langt dette..men jeg vil ikke at verken barnet eller angsten min(som somregel går over og blir bedre etter en viss tid) skal ødelegge forholdet vårt, for jeg elsker han! men slik ting er nå, så føler jeg at jeg elsker han mer enn han elsker meg:(

huff,tar dette bort senere, så ikke quote...

ps; når det kommer til å få hjelp, så står jeg på og har allerede prøvd noe! så ingen skal si at jeg ikke kjemper og VIL bli "normal" ihverfall!:)

 

[Annanna]

Så leit at ting har blitt sånn! Har ikke så mye annet og si enn at jeg håper det ordner seg, og at han tar godt vare på deg. At du sliter litt nå kan vel kanskje være litt påvirka av hormoner også, eller? Håper han kan glede seg litt mer på dine vegne etterhvert, og tvil aldri på at du kan greie det :)