Hva må til for at du ringer barnevernet?
- Trådstarter Heidi Elin
- Opprettet
Piper Chapman
Gift med forumet
Skulle jeg vært oppriktig bekymret for et barn eller flere barn hadde jeg ringt!
gutt09jente11
Forumet er livet
Jeg hadde ringt om jeg hadde vært bekymret.
Igjennom jobben min har jeg tatt kontakt med ledelsen pga. barn som jeg mistenker ikke har det bra. Grusom følelse.
Igjennom jobben min har jeg tatt kontakt med ledelsen pga. barn som jeg mistenker ikke har det bra. Grusom følelse.
veldig lite må til før jeg ringer!
man trenger ikke oppgi navnet på barnet, men fortelle situasjonen og så får man veiledning på om dette er noe å bekymre seg for eller ikke, om du skal oppgi navnet på barnet eller om du bør se det ann litt... de kan sakene sine og er gode å snakke med, bedre å få luftet tankene litt og få bekreftet/avkreftet bekymringen enn å gå å uroe seg.
man trenger ikke oppgi navnet på barnet, men fortelle situasjonen og så får man veiledning på om dette er noe å bekymre seg for eller ikke, om du skal oppgi navnet på barnet eller om du bør se det ann litt... de kan sakene sine og er gode å snakke med, bedre å få luftet tankene litt og få bekreftet/avkreftet bekymringen enn å gå å uroe seg.
A
AnneEmilie
Guest
Jeg mener at man skal ta kontakt med barnevernet dersom man er bekymret for et barn. La de gjøre en vurdering på om det er "ille nok", det skal ikke hvermannsen gjøre.rodstilk skrev:
MrsMeoh
Gift med forumet
Jeg har selv ringt barnevernet ang en familie, og jeg vet de følger med og hjelper familien nå, selv tre og et halvt år etterpå. Det at barna fortsatt sliter veldig mye, det er svært trist - men jeg har ihvertfall gjort det jeg kunne for dem. Det er ikke noen andre som kan si de har god samvittighet ang den familien!
Problemene i den nevnte familien var tema rundt en julemiddag (!!!) hjemme hos oss, hvorpå min mor, og venninnen sa det rett ut "hadde mora bare kunne dratt fra mann og barn, så hadde det vært et bedre utgangspunkt for barna". Jeg ble sjokkert, og luftet muligheten til å ringe barnevernet, men ble avfeid, og spørsmålet druknet i samtalen deres.
Jeg, som er over 20 år yngre, var den eneste som tok tak i situasjonen og ringte barnevernet. Da jeg fortalte dette til min mor i etterkant - så ble jeg møtt med harske og stramme kommentarer. For enn om jeg hadde ødelagt familien? Enn om de følte seg så overvåket av barnevernet at foreldrene gikk fra hverandre?
Det er ikke nødvendigvis enkelt å være den som ringer - men den som gjør det, gjør ihvertfall noe som er riktigere enn å snakke om bekymringene rundt et matbord!
Jeg er glad jeg ringte, men fant ut at enkelte ikke tåler å høre at det er gjort - så om det blir en neste gang - så holder jeg det for meg selv!
Problemene i den nevnte familien var tema rundt en julemiddag (!!!) hjemme hos oss, hvorpå min mor, og venninnen sa det rett ut "hadde mora bare kunne dratt fra mann og barn, så hadde det vært et bedre utgangspunkt for barna". Jeg ble sjokkert, og luftet muligheten til å ringe barnevernet, men ble avfeid, og spørsmålet druknet i samtalen deres.
Jeg, som er over 20 år yngre, var den eneste som tok tak i situasjonen og ringte barnevernet. Da jeg fortalte dette til min mor i etterkant - så ble jeg møtt med harske og stramme kommentarer. For enn om jeg hadde ødelagt familien? Enn om de følte seg så overvåket av barnevernet at foreldrene gikk fra hverandre?
Det er ikke nødvendigvis enkelt å være den som ringer - men den som gjør det, gjør ihvertfall noe som er riktigere enn å snakke om bekymringene rundt et matbord!
Jeg er glad jeg ringte, men fant ut at enkelte ikke tåler å høre at det er gjort - så om det blir en neste gang - så holder jeg det for meg selv!
Jeg har selv ringt barnevernet ang en familie, og jeg vet de følger med og hjelper familien nå, selv tre og et halvt år etterpå. Det at barna fortsatt sliter veldig mye, det er svært trist - men jeg har ihvertfall gjort det jeg kunne for dem. Det er ikke noen andre som kan si de har god samvittighet ang den familien!MrsMeoh skrev:
Problemene i den nevnte familien var tema rundt en julemiddag (!!!) hjemme hos oss, hvorpå min mor, og venninnen sa det rett ut "hadde mora bare kunne dratt fra mann og barn, så hadde det vært et bedre utgangspunkt for barna". Jeg ble sjokkert, og luftet muligheten til å ringe barnevernet, men ble avfeid, og spørsmålet druknet i samtalen deres.
Jeg, som er over 20 år yngre, var den eneste som tok tak i situasjonen og ringte barnevernet. Da jeg fortalte dette til min mor i etterkant - så ble jeg møtt med harske og stramme kommentarer. For enn om jeg hadde ødelagt familien? Enn om de følte seg så overvåket av barnevernet at foreldrene gikk fra hverandre?
Det er ikke nødvendigvis enkelt å være den som ringer - men den som gjør det, gjør ihvertfall noe som er riktigere enn å snakke om bekymringene rundt et matbord!
Jeg er glad jeg ringte, men fant ut at enkelte ikke tåler å høre at det er gjort - så om det blir en neste gang - så holder jeg det for meg selv!
Så trist at du ikkje fekk støtte frå familien din, når du faktisk gjorde det riktige. Her har pappa jobba i barnevernet, så han hadde blitt oppriktig stolt dersom eg hadde ringt, om det så viste seg å vere falsk alarm..