Hva har jeg begitt meg ut på?

H

Heidi L

Blir kjent med forumet
Etter å ha lagt meg i går kveld slo tanken meg. Jeg lå der, kvalm, tissetrengt og uvel og tenkte:
Hva i himmelens navn har jeg begitt meg ut på? Her er det ingen angrefrist, ingen mulighet til å trekke seg. Nei, nå er det syv måneder til med økende ubehag og bekymringer for hvordan fødselen blir. PANIKK... Hva gjør jeg?
Følelsen er ikke ulik den jeg får dersom pingla meg har surret meg på en stoooor berg og dalbane, og ikke kan komme av. Det hjelper ikke hvor mye jeg enn roper eller ber, her er det ingen vei tilbake. Oioioi, dette er ikke bra....
Misforstå meg ikke, barnet er ønsket, og jeg finner nok en måte å komme gjennom dette på, men likevel.... Jeg vet at utallige kvinner har gjennomgått dette med glans før meg. Men det hjelper ikke stort, det. Ikke for meg, for når alle andre verdens kvinner har hatt en dårlig dag har ikke jeg følt det på kroppen.
OK, jeg er skikkelig pysete og redd ubehag. Sånn er jeg bare. Jeg kan i hvertfall trøste meg med at jeg nok blir en god del tøffere i løpet av de neste syv månedene.
For å være helt ærlig er det nok det ukjente som skremmer meg. Sånn har jeg alltid vært. Det er ikke så ille å ha det fælt, bare jeg vet hvor ille det kan bli, på det verste...
-Og nå vet jeg jo ikke det, og så får jeg hetta.
Jeg går ut i fra at jeg hverken er den første eller eneste som har det sånn. Jeg får tenke positivt. Jeg får glede meg til å treffe avleggeren min, det lille underverket som gjør all verdens ubehag til bagateller.
Puh, da har jeg fått lettet på trykket.
Det hjalp, selv om følelsen fra i går fortsatt sitter i.
 
ORIGINAL: Cecci85

hehe... lykke til!!
dette går så bra skal du se!!
de neste månedene blir nok bedre en de første også,slik har det vert for meg hvertfall!!!


*Litt flau*
Jeg vet jo egentlig det, og jeg har det ikke så ille nå heller.
Må bare ta en dag ad gangen.
*usikkert smil*
 
[:D]Tror de fleste av oss har den følelsen noen ganger... Hva har jeg gitt meg ut på??????
Det er litt overveldene noen ganger, å vite at man skal ta annsvar for et helt menneske resten av livet. Jeg har skikkelig panikk noen ganger! Har jo en sønn,og han er veldig snill,grei,skoleflink og har mange venner-sunn og frisk. Hvordan kan jeg tro at jeg skal være så heldig en gang til???
Jaja,det går vel helst bra-man får ta det som det kommer,eller som gubben sa-får vi en gutt som er helt motsatt av Michael, får vi i alle fall sove om natta... (Han sov nemlig aldri mer en fire -fem timer i døgnet.....) Lyspunkter over alt om man bare leter.
(ps. Nå som han nermer seg tenårene, har han blitt mer normal- sover i alle fall seks- åtte timer..)
 
hmmmm...... det innlegget der kunne like gjerne vært mitt gitt... Har tenkt sånn flere ganger og det stresser meg litt.
For et par år siden ville vi egentlig ikke ha barn, men så kom tanken om at plutselig en dag er vi for gamle og hva hvis vi angrer da.... så etter bryllupet var det slutt på all prevensjon.... Hoppa litt i det med begge beina, men må vel kanskje innrømme at vi hadde håpet å få klaff litt senere i prøvningen siden han ikke jobber hjemme nå. Men sånn er det, ting skjer når de skjer.
Nå er det bare et par undersøkelser til uka, så håper jeg at jeg kan begynne og glede meg litt over å være gravid også. Ikke bare være nervøs og redd for alt som har skjedd til nå. Hvis livmora gjør jobben sin nå er det håp for noen måneder med "normal" graviditet og det hadde vært fint. Trur jeg kommer til å glede meg mer over den lille spiren da.
 
hei heidi L.

sånne tanker kommer over meg og innimellom..å det er jo helt normalt!for som du sier er det det ukjente som er skummelt..syns jeg i allefall.jeg klarer liksom ikke fårestille meg hvordan det kan være når man faktisk får barnet!selv om jeg prøver!

å i det andre sekunde gleder jeg meg i hel...å ser for meg trille turer å kvelds kos.[:D]

men dette kommer til å gå seg til når babyen kommer,å du finner dine rutiner ..inderst inne vet du at du kommer til å klare dette helt fint![;)]

livet er da ikke over selv om man får barn, å det er mye hjelp å få vist man ønsker det(familie, venner, barnehage dagmamma osv.).[:)]

barn er en velsingnelse i seg selv.

lykke til![:)]
 
Jeg har begynt å tenke en take med fødsel og alt egentlig.....det er litt som med Thunder Coaster på Tusenfryd. Du tenker slipp meg av slipp meg av i bakken, men sånn når du tenker over det er det ikke mulig å snu. Og når det kommer til stykket overlever man jo faktisk [:D]
Men jeg skjønner deg veldig godt Heidi. Tankene er mange og forvirrende[8|]
 
Hei Heidi!

Den tanken du kom med her, er identisk med hva jeg har tenkt på i de siste dagene... Buste ut overfor mannen, " hvordan i alle dager skal JEG kunne ta meg av et sånt lite nurk???" Hvorpå mannen min svarte, " si meg... hva er det du gjør hver dag da??" Nå bør det vel nevnes at jeg er førskolelærer og jobber i barnehage. Men uansett... sin egen... det ER annerledes! IIIIIIIK!!!
 
Ja, her er jeg igjen.
Har roet meg litt nå, og har det ikke så ille nå lenger.
Det var godt å høre at frykt og panikk er vanlige følelser, og at det ikke bare er meg som tar helt av.
Håper og tror at neste gang panikken slår til vil jeg være litt mer forberedt [:)]
 
Velkommen i gravide klubben med alle rare tankter og følelser. Sånn er det bare, men det går nok ikke altfor lenge før alt det positive også dukker opp. Du har mye å glede deg til. Lykke til.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp