Hva hadde DU gjort?? ~*OPPDATERT*~

Valkyrje

Valkyrje

Blir kjent med forumet
Nå sitter jeg her, klokken er straks halv 5 på morningen, og jeg har ikke sovet et minutt. Er ikke trøtt heller. Jeg og min samboer har kranglet, og han sier at han orker ikke mer av dette. Det har vært endel frem og tilbake i det siste, og jeg har ikke de riktige følelsene for han. Jeg er glad i han, men tror ikke jeg elsker han. Mulig det er mye hormoner!

Han lever litt i steinalderen iom at han mener at han bestemmer hva jeg skal gjøre. Samtidig sier han: "Det er ikke meningen at kvinner og menn skal være i noe forhold, fordi de er to forskjellige vesen." Han mener vi krangler for mye, noe jeg forsåvidt er enig i, og at vi ikke passer sammen. Han sier at jeg er syk i hodet mitt og at jeg trenger hjelp. Dette pga at jeg har en fortid der jeg ble både tråkket på og "misbrukt", for å bruke det ordet. Jeg har derfor levd med at sex er noe man har fordi menn vil det, og da må man stille opp. Ergo gir ikke sex meg noe, og jeg har heller aldri lyst. Dette er selvfølgelig et stort problem for min samboer, fordi han er mann. For det er først nå i de senere år at jeg har lært meg å si "Nei, jeg har ikke lyst."

Jeg har sagt ja til å skaffe meg hjelp for å få "fiksa" hodet mitt, men jeg tror jeg trenger mer enn det. Trenger å føle meg verdsatt og spesiell, ikke tråkket på og mindreverdig.

Så nå er det så og si ferdig mellom meg og min samboer, mens jeg har barnet vårt i magen. Vurderer nå sterkt abort, noe som gjør veldig vondt inne i hjerterota. Har felt mange tårer, men det løser ingenting. Jeg har handlet inn div til lillegull, og har flere lege/jordmor-timer i vente, noe som gjør dette enda vanskeligere.
Det er ikke det at jeg ikke vil ha barn, men jeg vil ikke ha barn med en som er "sånn".
Jeg vil at mitt barn skal vokse opp med både mamma og pappa, noe jeg tviler på kommer til å skje i dette tilfellet. Vi kommer jo begge til å være der, men ikke sammen, som en koselig familie. Jeg ønsker å gi barnet mitt trygge rammer, noe jeg føler ikke er mulig nå.
Han sier at han skal være her til jeg har tatt abort, så jeg har noen å komme hjem til, og å støtte meg på. Dette er så vondt!!

Så nå vurderer jeg å ringe spåkone, bare for å få råd.

Så, hva hadde DU gjort?
                                                                                                                                         

Oppdatert 8.november

Ser at jeg får samboeren min til å fremstå som en komplett idiot, noe han ikke er. Jeg tror kanskje at grunnen til at vi vingler sånn er fordi at dette er nytt for oss begge to, at vi er litt redde på en måte. Jeg personlig er redd/nervøs for alt som er nytt. Jeg har jo aldri vært gravid før, og det har ikke han heller.
Han sier han har bestemt seg nå, at han ikke klarer tanken på abort og sykehus. Han sier at vi skal klare dette sammen, at vi ikke skal ta vekk "lille gulle" (som han kaller det).

Samtidig søker jeg råd hos min mor, og hun mener at det er riktig avgjørelse å ta abort denne gangen, fordi hun tror ikke forholdet vil vare særlig lenge.
Vi ble sammen i februar, så vi har jo ikke vært sammen så fryktelig lenge.
Men vi har bodd sammen siden starten, og nesten aldri vært borte fra hverandre, så det er jo ikke rart om det blir noen krangler/diskusjoner nå og da.
Personlig så tror jeg ikke noe forhold er problemfritt. Si fra om jeg tar feil!

Jeg er skikkelig rådvill, men barnefar har bestemt seg, han vil ha meg og barnet.
Har time til lege i morgen tidlig (9.november), så skal høre litt hva hun sier.
Men jeg tviler på at jeg klarer å ta bort barnet mitt!!

 
Jeg trengte ikke lese mange linjene før jeg tenkte at denne mannen er det bare å kvitte seg med. Ingen ting å spare på spør du meg.

Hva tenker han angående å beholde barnet da?  Han er jo tydelig med på abort ser jeg.
Å gi andre råd om sånt syns jeg er veldig vanskelig.
Jeg selv hadde aldri tatt abort uansett, men det betyr jo ikke at det ikke kan være det riktige for andre.
Det eneste jeg vet er at det lille gullet du har i magen kommer til å gi deg masse kjerlighet og glede i årene som kommer. Mer en du kan forestille deg nå.

Når det gjeler spåkone hadde jeg droppa det.

Lykke til med valget ditt.
Klem fra meg.
 
Ikke lett å si hva jeg hadde gjort, men det høres jo kanskje ut som om dere begge har innsett at forholdet ikke fungerer lenger. Jeg tror du bør oppsøke "hjelp", i den forstand at du nok trenger noen å snakke med om det du har vært gjennom og bearbeide dette og forsøke å finne en måte å komme videre på. Da kan du også få pratet om barnet du venter og få hjelp til å sette ord på hvordan du ser for deg at ting blir både med den ene og den andre løsningen. Om abort er det rett for deg i denne situasjonen er det bare du som kan svare på. Men jeg håper du ikke lar han tvinge deg til en utvei du ikke selv vil, dette er ditt valg når det kommer til stykket!! Håper du finner ut av dette. Masse lykke til uansett hva du bestemmer deg for!! Stor klem til deg!!!

Jeg tror forresten ikke en spåkone er rette stedet å søke råd!!
 
Samboeren hadde jeg kvitta meg med, men barnet vet jeg ikke. Vi har jo jobbet hardt for den vi har i magen, så jeg klarer ikke å tenke på abort engang. Men det er meg, hva som er rett for deg vet bare du. Hva kommer du til å angre mest på, aborten eller barnet? Klarer du å leve med å ha tatt en abort?  Kommer han til å stille opp å være en god far? Kommer dere til å klare å samarbeide? Vil du ha han i livet ditt resten av ditt liv? Du må stille deg selv alle de spørsmålene og se hva svaret blir..

Snakk gjerne med Amathea, lege eller jordmor. Ikke spåkone.

Lykke til.
 
Enig med de andre, du burde snakke med noen om dette ansikt til ansikt. Og du må kjappe deg, for snart går tidsperioden hvor du kan ta dette valget ut.
 
Jeg var der du er nå for 12 år siden. Veldig ung og kjæresten min ville jeg skulle kvitte meg ungen og gjorde det slutt.
Jeg gikk så mangen runder med meg selv og snakket flere ganger med legen, jordmor og mamma om dette. Det var ingen som sa gjør det eller det, men jeg fulgte ett råd: "Følg hjertet ditt, det vet hva du klarer å bære".
Jeg har en fantastik gutt på 11 år i dag som ikke har noe kontakt med faren sin, men han har til gjengjeld fått en fantastisk stefar.
Bare fordi du er alene betyr ikke at du ikke kan gi barnet ditt trygge rammer, en fin oppvekst og koselige familiekvelder. Det er tøft å være alene med et barn, det legger jeg ikke skjul på. Men du er den eneste som vet hva som er rett for deg, ikke en spåkone.. Snakk med lege og jordmor og få råd og støtte til din avgjørelse, og ikke la noen andre betemme hva du skal gjøre.
Jeg føler med deg, og vet at din situasjon er helt forferdelig. Jeg håper du gjør det som er best for deg, og ikke alle andre...
 
Jeg er allerede 10+1, og har ekstremt kort tid å bestemme meg på. Og om jeg skal bestille time til jormor/lege eller noe, så går det jo fort litt tid.. Jeg er rådvill og har ingen alternativ. Jeg har ikke lyst til noe av det.
 
Du har lyst på barn, men ikke lyst å bli alenemor?? Er det det du mener?
 
Jeg har vært i dine sko for 11 år siden. Jeg snakket mye med helsestasjon. Her var det barnefaren som var pågående og ville jeg skulle ta abort. jeg var usikker. Hadde akkurat begynt på høyskoe og visste ikke hva jeg skulle ta meg til. Foreldrene mine støttet meg uansett hva jeg kom til å bestemme meg for. Det hele endte med at jeg tok abort. Det var den værste dagen i mitt liv og jeg angrer den dag i dag. Er nok ingen som kan gjøre, hadde jeg vært deg villejeg fulgt hjertet . Ta kontakt med lege/helsesøster fremfor spåkone. Uansett hva du måttegjør så ønsker jeg deg lykke til også vil jeg samtidig gi deg en god klem.
 


Høres ut som en vanskelig situasjon.. Vanskelig å gi råd om annet enn at du må snakke med noen i helsefaget. Lykke til fremover!
 
Uten at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre så kan jeg fortelle deg hva jeg gjorde. Jeg lot han gå og beholdt barnet. Jeg angrer ikke en dag for det, og de årene jeg var alene med eldsteprinsessa mi, fikk vi et utrolig nært forhold. Vi ble et sammensveiset team, det var jeg og henne mot hele verden følte jeg. Vi hadde det så bra, og jeg følte at jeg hadde ordentlig tid til å bli kjent med det lille mennesket og jeg kunne velge den oppdragelsen som passet meg best.
Statistikkene nå om dagen er ikke lovende i forhold til par som får barn. Flertall går faktisk fra hverandre iløpet av årenes løp, det er nesten lettere for barnet at det skjer mens det bor i magen enn når h*n er 7-8 år.

Men så klart, dette er mine personlige meninger. Alle mener forskjellig så det er ingenting som sier at dette er fasitsvaret. Gjør det som er best for deg.

Lykke til :)
 
Hei vennen

Først vil jeg gi deg en klem, vet at du nå har et vanskelig valg foran deg.

Som 19 åring stod jeg ovenfor det samme valget. Jeg valgte å beholde, men da babyen min var 10 mnd  ble jeg igjen gravid. Denne gangen valgte jeg å ta det bort. For meg var begge disse valgene riktig og har egentlig aldri angreet på noen av valgene.

Det jeg vil fram til er at du må velge hva som er riktig for deg, og ikke tenke på hva andre ville ha gjort.

lykke til.


 
Det er ikke lett å gi noen råd i en slik situasjon, men jeg støtter meg litt på de andre her. Snakk med legen din/psykolog og ikke en spåkone. Skjønner at det ikke er noe lett situasjon å havne i nå men ønsker deg lykke til:)
 
Jeg ville tenkt at et barn vil ikke ta skade av at ikke mor og far er sammen...At dere ikke blir en idyllisk familie på 3, tror jeg først og fremst vil være noe du ser på som et tap, og ikke barnet ditt.Jeg synes ikke det virker som at samboeren din er noen ressurs og hjelp for deg..Samtidig kan man prøve og tenke at han kan få gode egenskaper som far, selv om han ikke er noen optimal kjæreste for deg..

Samtidig kan det kanskje være greit å spørre seg selv hvor dypt du føler at dine problemer går? Jeg personlig er ikke for abort...Men, jeg synes heller ikke du skal sette din egen psykiske helse på spill dersom det ikke føles riktig å bli mor på dette tidspunktet...Jeg tror også at man i mange situasjoner kommer veldig langt med å følge magefølelse og hjerte..At du har kjøpt ting, og har bestilt kontroller osv, er "bare" fysiske elementer, og praktiske ting..Dette kan ordnes.Selv om jeg skjønner at det bidrar til å gjøre det enda vanskeligere for deg...Ønsker deg lykke til, uavhengig av hva du velger å gjøre.
 
Det i desverre kunn du som kan ta det valget, om du vil beholde eller ikke. Jeg tror og nermest hvet at eg barn kan få ett godt liv uten at faren ikke er til stede, om det skal bli slutt mellom dere en gang i fremtiden. Jeg har vokst opp så og si uten en far. Og jeg har komt meg godt utav det. Selvfølgelig har det vært litt dumt til tider, men jeg har aldri lagt noe skyld i mor at hun beholdt meg selv om hun visste at forholdet med min far ikke kom til å fungere.

Jeg tror du vil bli en god mor uansett, å det barne vil nok bli tatt godt i mot av familie og venner, med eller uten mannen! Godt du sier han ikke er en komplett idiot, for du fikk han til å virke sånn i første innlegget. Ja, alle krangler. Men det skal være MER oppturer enn nedturer i ett forhold. Å hvis dere har det, så er det håp :)

Masse lykke til med avgjørelsen! Gjør det som føles RETT for DEG
 
Jeg ser problemstillingen din og jeg aner virkelig ikke hva jeg hadde valgt om jeg hadde vært i dine sko. Det kommer jo veldig an på... og du kjenner jo barnefaren best.

Ser det er mange her som skriver om det at barnet evt. vokser opp uten far.. og at barnet kan få det bra selv om... det blir tøft for deg, men verdt det.
Og det kan jo godt hende at dette er/blir tilfelle for deg...

Men.... kanskje noe som evt blir like sannsynlig som det over er at du og barnefar går fra hverandre, men begge ønsker allikevel å være en del av ungens liv. Dette høres jo fantastisk ut i praksis, og ofte går dette bra... men jeg har også sett noen skrekk-eksempler...

Sjalusi og drama - mor og/eller far får seg nye kjærester... baksnakking.
Dårlig kommunikasjon - "skulle ikke han hente idag" - "Idag er det din dag til å ha ungen" osv
Og midt inne i alt dette - - - sitter ungen!!!!

Ungen kan bli vitne til alt dette. Dratt mellom to hjem. Kanskje føler det at den svikter en av foreldrene om den liker den nye kjæresten til den andre forelderen.
Sitte å f.eks. se at mor gråter over frustrasjon fordi at samarbeidet med far er vanskelig fordi han alltid skal motarbeide e.l.
Kommentarer som "Du skal være glad du egentlig ikke vet hvor fæl mor di kan være" eller de som faktisk FÅR vite hvor "fæl" mora kan være...
osv osv osv...

Dette er IKKE bra!!! 

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er ditt tilfelle, men at det finnes slike tilfeller der ute vet jeg veldig godt. Det er så fælt å tenke på den stakkars ungen oppi alt dette. 

Du må kjenne på dette selv... det er ditt liv og du har lov til å bestemme akkurat hva du vil og hva du kjenner at du kan takle. 
Lykke til!!!!!!! =D
 
Så bra at dere vil dette sammen, det er jo det ALLER viktigste, at dere er to om det. Det blir feil å gi råd om en konkret avgjørelse, dette er mellom dere to og jeg synes ikke foreldrene dine eller hans skal fortelle dere hva som er best.

Det virker som om dere vil det samme, å bli en liten famile. :) 
 
Hei! Først og fremst en klem til deg.. Det er da ikke enkelt bestandig!
Når det er sakt,ingen forhold er problemfritt! Jeg og samboeren min ( Altså også pappaen til mine 2 barn og den i magen også) hadde det ikke så enkelt det første svangerskapet med storebror. Det hanglet pga oss begge. Jeg var mye dårlig,hormonene spiller en stor rolle,mye faller på mannen,osv osv. Man sier ting man ikke mener,begge 2 og derfra tar man konklusjoner. Jeg kunne aldri tatt abort for jeg tror det ville plaget meg senerer i livet. Da ville jeg nok beholdt å vært alene. Det er din kropp & til syvende og sist du som bestemmer hva du ønsker å gjøre. Mannen må også selvfølgelig få si sin mening,men alle de andre utenfor har ikke noe de skulle sakt. Det er dere som bestemmer!
Håper dere kommer til det beste valget for dere to!
Uannsett,lykke til!

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp