Hva gjør vi?
- Trådstarter babyliten
- Opprettet
Lag en liten matbit å ta med dit.. blomster får de garantert nok av, men mat er det lett å glemme oppi sorgen.
Dere trenger ikke si noe, men gi dem en god klem og gi uttrykk for at dere er der og kan lytte til hva de vil si♡
Min ekssvigermor mistet 2 barn, et som ikke var forenlig med liv, samt en sønn som døde 35 år gammel♡ hun savnet at noen turte å komme bort til henne, høre på hennes sorg og ta i mot de store tunge spørsmålene.. man trenger ikke å ha et fornuftig svar, bare man lytter
Dere trenger ikke si noe, men gi dem en god klem og gi uttrykk for at dere er der og kan lytte til hva de vil si♡
Min ekssvigermor mistet 2 barn, et som ikke var forenlig med liv, samt en sønn som døde 35 år gammel♡ hun savnet at noen turte å komme bort til henne, høre på hennes sorg og ta i mot de store tunge spørsmålene.. man trenger ikke å ha et fornuftig svar, bare man lytter
Mat og la dem vite at dere er det, minn dem på det også senere, dere som kjenner dem må nesten kjenne på hvor ofte. De fleste forteller etter tapsopplevelser at de savnet å ha folk rundt seg. Jeg tenker at kanskje det viktigste er å være der over tid, da kanskje mange forsvinner/slutter å tenke på det etterhvert?
Ikke si: "Bare si ifra hvis jeg kan gjøre noe." Det er vanskelig å si ifra. Og de kommer til å høre den setningen fra mange! To av mine bestevenninner mistet en foreldre med få mnds mellomrom for 3 år siden. Det er umulig å gjøre alt rett som venn, men det de sa de savnet fra mange var folk som faktisk var der og ikke bare sa at de var der. Stikk innom med mat. Spør om de vil ta en kaffe. Lytt hvis de ønsker å prate. Gå en tur. Ta de med på kino. Det kan være at de vil være alene. Men fortsett å ta kontakt. Plutselig trenger de deg.
Sorg er selvfølgelig forskjellig fra person til person, og det er nok en annerledes sorg å miste en foreldre og et barn, men det mine venninner satte størst pris på var når folk ikke var redde for å være der. De trengte folk å prate med, både om sorg men og helt hverdagslige ting.
Sorg er selvfølgelig forskjellig fra person til person, og det er nok en annerledes sorg å miste en foreldre og et barn, men det mine venninner satte størst pris på var når folk ikke var redde for å være der. De trengte folk å prate med, både om sorg men og helt hverdagslige ting.
babyliten
Forelsket i forumet
Ja jeg skrev litt med henne i dag når hun sendte bilde av henne. Sa til henne at hun hadde lov å være sint, lei seg, frustrert - og hun hadde lov å vise det. Hun vet at jeg er her om hun trenger meg, men får meg liksom ikke til å bare dra dit nå når de har det slik 
Jeg begynte å grine da jeg fikk beskjed om at hun hadde dødd, hadde på en måte gledet meg så utrolig masse på deres vegne. Men det med mat var ganske fornuftig.
Jeg begynte å grine da jeg fikk beskjed om at hun hadde dødd, hadde på en måte gledet meg så utrolig masse på deres vegne. Men det med mat var ganske fornuftig.
Uff så forferdelig! Min venninne fødte en dødfødt gutt nå for en uke siden. helt perfekt 52 cm og over 3 kg. Vanskelig å vite hva man skal gjøre eller si. Annet enn å støtte de i at dette faktisk er helt jævelig. Jeg mistet selv broren min i en ulykke da jeg var 22 og han var 28, og det VERSTE folk kunne si til meg var at, "nå må du ta tiden til hjelp" eller "det blir bedre etter hvert" Der og da føles et jo som om verden har rast sammen og aldri blir god igjen, og det må de faktisk få lov til å synes uten at noen skal prøve å trøste. Slike ting er rett og slett bare jævelig og sånn er det. (Så vil det jo så klart bli lettere å bære sorgen om noen år, men det trenger de ikke å få høre nå) Velmenende råd vil nok desverre ofte tolkes helt feil fra de som er i sorg.
Ellers så er mat et godt tips. Husker jeg stussa på hvorfor alle kom med mat, men man glemmer jo å spise og drikke, og da er det veldig fint om det bare står en oppskjært pai på kjøkkenbenken som man ikke helt husker hvor kom fra. Men om de ikke ønsker noe oppmerksomhet så bør dere også respektere det. Jeg var av de som hatet at folk kom på besøk og syntes det var utrolig slitsomt. Kastet vel ut noen i raseri også. Så dette er veldig veldig vanskelig. Alle reagerer forskjellig og det er faktisk LETT å trå feil, desverre :/
Aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til min venninne enda, til nå har jeg sendt melding om hvor vondt jeg synes det er, og at jeg tenker masse på dem, men har ellers holdt meg unna, da hun bor i en by langt unna. Så får vi se om kanskje hun senere kommer til å si at hun skulle ønske jeg var der mer... men foreløpig lar jeg dem få litt tid.
Ellers så er mat et godt tips. Husker jeg stussa på hvorfor alle kom med mat, men man glemmer jo å spise og drikke, og da er det veldig fint om det bare står en oppskjært pai på kjøkkenbenken som man ikke helt husker hvor kom fra. Men om de ikke ønsker noe oppmerksomhet så bør dere også respektere det. Jeg var av de som hatet at folk kom på besøk og syntes det var utrolig slitsomt. Kastet vel ut noen i raseri også. Så dette er veldig veldig vanskelig. Alle reagerer forskjellig og det er faktisk LETT å trå feil, desverre :/
Aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til min venninne enda, til nå har jeg sendt melding om hvor vondt jeg synes det er, og at jeg tenker masse på dem, men har ellers holdt meg unna, da hun bor i en by langt unna. Så får vi se om kanskje hun senere kommer til å si at hun skulle ønske jeg var der mer... men foreløpig lar jeg dem få litt tid.
babyliten
Forelsket i forumet
Er nesten så jeg kan si at jeg har heldigvis mistet storebroren min jeg også, så jeg vet veldig godt hvordan jeg ikke bør gå frem. Det er vondt og helt forjævlig at slike ting kan skje, og man bør faktisk ikke skrive noe som at man kommer seg vidre og at man må ta tiden til hjelp. Og derfor valgte jeg å skrive at hun har lov til å være sint, lei seg, frustrert å alt det der. For ei vennine som mistet barnet i magen hun sa at hun angret på at hun startet å jobbe med én gang, for til slutt var hun sur, lei seg og alt nesten ett år etterpå.
Jeg vil ikke trenge meg på, og har sagt til henne at hun vet hun bare kan si ifra når hun vil ha meg der. Vi har heldigvis hatt ett slik forhold at hun har sagt ifra når hun har trengt meg til noe, så får håpe hun gjør det etterhvert. Rekner med foreldrene deres stiller med mat da de er en sånn kjærlig familie der mat er ett fokus.
hmm. Merkelig hvor mange likheter da. Vi har begge mistet en bror, begge har en venninne som akkurat har mistet spedbarn, og vi skal begge ha barn i september. Rart med tilfeldigheter
babyliten
Forelsket i forumet
Jeg var 15 og han 19 da, så er kanskje eneste forskjellen
og det var selvmord. Jeg blir satt igang i august, så jeg hører nok ikke til her men velger å holde meg her til jeg vet mer.