Min beste venn sliter. I den sammenheng så fryser hun meg ut totalt. Jeg har snakket med henne et par ganger på den siste måneden.
Samtidig sliter jeg, og denne utfrysingen forverrer alt. Jeg sliter med å gå på jobb, og gråten sitter konstant i halsen.
Så hva gjør jeg da? Jeg tenker jo på henne og bekymrer meg konstant, meg jeg burde jo konsentrere meg om min egen psykiske helse. Jeg vil ha en framtid og en skikkelig jobb, ikke leve på trygd. Og jeg vil ha energi til å være mamma istedet for å være så nede. Hele situasjonen er hard for meg, og jeg har mest lyst til å bare kutte kontakten helt. Vi har vært der for hverandre gjennom våre livs verste perioder, så at jeg nå står her ensom uten å kunne støtte henne eller å få den støtten jeg selv så sårt trenger er hardt.
Hva ville dere ha gjort?
Samtidig sliter jeg, og denne utfrysingen forverrer alt. Jeg sliter med å gå på jobb, og gråten sitter konstant i halsen.
Så hva gjør jeg da? Jeg tenker jo på henne og bekymrer meg konstant, meg jeg burde jo konsentrere meg om min egen psykiske helse. Jeg vil ha en framtid og en skikkelig jobb, ikke leve på trygd. Og jeg vil ha energi til å være mamma istedet for å være så nede. Hele situasjonen er hard for meg, og jeg har mest lyst til å bare kutte kontakten helt. Vi har vært der for hverandre gjennom våre livs verste perioder, så at jeg nå står her ensom uten å kunne støtte henne eller å få den støtten jeg selv så sårt trenger er hardt.
Hva ville dere ha gjort?