Hva gjør man mens man venter?

A

Asdfklmno

Guest
Noen som har tips til hvordan vi kan få tiden til å gå mens vi venter på at babyen skal dø?
Er 25 uker, og har hatt begynnende morkakesvikt siden uke 16, som ble oppdaget på oul. Det har vært en lang vei for å finne årsak til liten vekst med mange undersøkelser og fostervannsprøve som var helt normal. Det har vært små oppturer og nedturer underveis, men i dag fikk vi beskjed om at tilstanden er forverret, babyen har fått veske rundt hjertet og det er ekstremt usannsynlig at det vil skje en positiv endring. Pga denne dårlige morkaka er hun nå bare litt over 300 gram og det gjøres ikke noe for å redde henne, hun er rett og slett for liten :(
Så nå venter vi bare på at det skal gå galt, uten å vite om det er snakk om uker eller dager.
Er med nærmeste familie for ikke å grave oss ned i sorgen alene, men minuttene går så sakte frem mot neste kontroll på tirsdag.
 
Klemmer til deg og dine....

Ventetiden er fæl, når håpet er ute vil man bare ha det overstått. Jeg syns likevel tiden etterpå, sorgen og tomrommet, var verst.
Finn fora å prate i, psykolog på helsestasjonen, andre som har mistet for å dele disse følelsene med.

Har barnet fått navn?
Ønsker du se og holde h*n etter fødsel?
Obduksjon?
Begravelse eller minnelund?

Jeg syns det var vanskelig å tenke på slikt aleine, jeg var hjemme og mannen på jobb, min nærmeste familie langt unna. Men det kan hjelpe deg å lese litt om det for når valget skal tas er det kort frist og en stor sorg.

Ta den tiden du trenger: 1 uke - 1 måned - 1 år - det er bare du som kan kjenne på det. Folk rundt deg vil kanskje gå videre og forvente at du også skal det, men det tar tid. Har du en hobby eller interesse du kan dyrke er dette en fin tid å gjøre det på. Masse lykke til med det forestående [emoji8]
 
I mitt tilfelle var han død når vi oppdaget det på ultralyd, så jeg har ikke opplevd det dere nå går igjennom. Vil bare sende deg masse gode tanker og klemmer, og all den styrke dere trenger for å gå gjennom dette! :Heartpink
 
Må være helt forferdelig med så lang ventetid. Jeg syns det var ille nok å vente på at fødselen skulle komme i gang. Vi hadde jo en litt annen situasjon siden vår var død da jeg kom inn på sykehuset, og derfor var det ikke like lang ventetid. Men, vi brukte den vi hadde til å snakke om hva vi ville fremover, bestemte navn (det gikk rimelig kjapt), hvorvidt vi ville ha begravelse eller minnelund, og sånne praktiske ting. Fikk også hentet inn mest mulig informasjon om oppfølgingen i ettertid, og satte i gang de prosessene også. Snakket mye med familie også.

Og ellers lå vi bare mye ved siden av hverandre og glodde på tv, og bare zoomet ut litt.
 
Så grusomt.. hadde ikke morkakesvikt men tidlig vannavgang og infeksjon og guttene ble født i uke 25 og døde. Skriv om du har lyst til å prate <3

Er det i det hele tatt noe sannsynlighet for at barnet overlever? :/
 
Tusen takk for gode råd!
Skal høre om henvisning til psykolog til uka, for jeg kjenner at det kommer til å bli tungt. Har mistet før, men da var det MA som ble oppdaget i uke 13, og jeg hadde ikke det samme forholdet til fosteret nå som jeg har kjent henne sparke, og det har gått nesten dobbelt så langt ut i svangerskapet, og bare da synes jeg tiden etterpå var veldig vanskelig og det ble vanskelig i forhold til samboer med at vi taklet sorgen ulikt. Det som hjalp meg da, var denne graviditeten, men jeg vet jo ikke om det vil gå like raskt. I tillegg vil jeg nok være redd for at det samme skal skje igjen.

Sånn som det er nå, sa legen at de ikke ville forsøke å redde henne, hun ligger flere uker etter i vekst. I tillegg har morkakesvikten sørget for veldig liten mengde fostervann. Håper selvsagt på et ekstremt mirakel inntil vi får bekreftet at hun er død, men tør ikke håpe for mye i og med at legen sa at det var så og si helt usannsynlig at morkaka skal begynne å funke bedre..
 
Kjære Gnomemor -

Det var utrolig trist å lese det som dere dessverre går igjennom nå... Føles som jeg "kjenner" deg litt, fordi du alltid har vært så fin og delt dine erfaringer her inne på BV, særlig for oss som har mistet tidligere. Man blir så man indirekte "heier" fram de man vet har hatt en tøff vei for å nå målet, og du er bl.a. en av de jeg gledet meg over på deres vegne ila. ditt svangerskap. Virkelig ønsket og så frem til at dere nådde målstreken. Derfor er det ekstra vondt og urettferdig at dere nå er i ferd med å miste igjen, og nå er jeg virkelig trist på deres vegne. For det var ikke slik det skulle ende for dere...

Klarer ikke å sette meg inn i deres situasjon, mistet så tidlig selv og kan ikke tenke meg til hvordan det må være å miste så sent. Bare forstår det må gjøre forferdelig vondt. Godt dere har familie rundt dere, og forhåpentligvis helsepersonell også som tar godt vare på dere. Hør på sykehuset om det er noen dere kan få samtaler med, både underveis og i etterkant. Regner med de har erfaringer og kontaktpersoner for slike situasjoner.

Forstår man må være realistisk, og at håpet om at et mirakel skjer, er som å gripe tak i et hårstrå, men jeg håper og ønsker virkelig det beste for dere.

Ta godt vare på hverandre, ta tiden til hjelp aldri hvor lang tid det enn vil ta, og la alle følelser få utløp...

Gode ønsker, tanker og klemmer sendes dere. :Heartred
 
Er en tung tid dere skal igjennom desverre,da jeg måtte igjennom en senabort i uke 23 pga han hadde lite eller nesten ikke utviklet nyrer:( da fikk vi tilbud om sorggruppe etterpå. (Fødte på riksen,men oppfølging på Ahus)ble ikke med på d men svigerinnen min måtte igjennom d samme 6 md etter meg og hun valgte gruppa. Hun sa d var godt å kunne prate med andre i samme situasjon,å hadde d ikke vært for gruppa så hadde hun brukt mye lengre tid på å komme seg videre. Håper du får samme tilbud og at blir godt tatt vare på❤ for min del var d en grusom opplevelse da jeg følte at ingen på sykehuset brydde seg..var liksom så 'vanlig' for dem at sånt skjer bare liksom. Men jeg hadde fin familie og mannen rundt meg så d tok rundt 6 md før jeg hadde lagt d bak meg..(sorgen kom i bølger hele tiden. Nå har d gått noen år og jeg har hatt 1 ma etter d + 4 sa så veien har vært tung..så nå håper jeg virkelig d holder til mål. Håper du får den hjelpen du trenger,og at du får informasjon om forskjellige måter man kan bearbeide sorgen på. Min terapi var å løpe i skogen til jeg hadde blodsmak i munnen å kunne slå løs på trær og hyle å grine så høyt jeg kunne..
Måtte d skje et mirakel,jeg håper så veldig for dere❤
Stor klem til deg:Heartbigred
 
Jeg vet ikke hvordan dere har det med tanke på at her døde Thea plutselig i magen min. Nå var hun nesten fullgått uke 37 hun var lita 1640g og 43cm. Er to ting jeg "angrer" litt på i ettertid og det er at jeg ikke hadde klær som passet hun (vi hadde bare med klær i str 56 som var alt for stort), men fikk strikkeklær på kk som frivillige har strikka og at vi ikke tok flere bilder.
Nå vil jo deres baby være ennå mindre, så sikkert vanskelig å finne klær. Vet heller ikke om dere ønsker å se/ta bilder, men dersom dere vil så ta mange bilder, for det kan være godt i ettertid.

Krysser fingrene for at ett mirakel skjer og at dere kan få ett friskt levende barn ut av dette [emoji171]
 
Tusen takk for utrolige fine svar <3 <3
Trist å høre om andre som har vært gjennom det samme..
Vært på ny kontroll, og det går bare en vei dessverre. Men vi har forsonet oss med det. Nå skal vi bare vente på at hjertet stopper å slå før fødsel settes i gang. Nyter den siste tiden med jenta i magen, og de få sparkene jeg får kjenne, synger nattasang for henne hver kveld. Dette blir tøft, og jeg ser frem til at fødsel skal settes i gang så vi får kommet videre i sorgprosessen, men gruer meg til avskjeden.
Skal få utredning og god oppfølging før neste svangerskap og det er godt å vite.
 
Gnomemor skrev:
Tusen takk for utrolige fine svar <3 <3
Trist å høre om andre som har vært gjennom det samme..
Vært på ny kontroll, og det går bare en vei dessverre. Men vi har forsonet oss med det. Nå skal vi bare vente på at hjertet stopper å slå før fødsel settes i gang. Nyter den siste tiden med jenta i magen, og de få sparkene jeg får kjenne, synger nattasang for henne hver kveld. Dette blir tøft, og jeg ser frem til at fødsel skal settes i gang så vi får kommet videre i sorgprosessen, men gruer meg til avskjeden.
Skal få utredning og god oppfølging før neste svangerskap og det er godt å vite.
Klikk for å utvide …

Ånei :( får så vondt i hjerte mitt når jeg leser dette. Unner ingen i hele verden å måtte gå igjennom dette :( bra du får god oppfølging neste gang.. [emoji173]️

Er selv gravid igjen etter vi mistet tvillingene i oktober og skal denne gangen få god oppfølging, er veldig betryggende.
 
Gnomemor skrev:
Tusen takk for utrolige fine svar <3 <3
Trist å høre om andre som har vært gjennom det samme..
Vært på ny kontroll, og det går bare en vei dessverre. Men vi har forsonet oss med det. Nå skal vi bare vente på at hjertet stopper å slå før fødsel settes i gang. Nyter den siste tiden med jenta i magen, og de få sparkene jeg får kjenne, synger nattasang for henne hver kveld. Dette blir tøft, og jeg ser frem til at fødsel skal settes i gang så vi får kommet videre i sorgprosessen, men gruer meg til avskjeden.
Skal få utredning og god oppfølging før neste svangerskap og det er godt å vite.
Klikk for å utvide …
Varme klemmer til dere❤❤
 
Varme klemmer til dere❤ Det er så urettferdig og vondt❤
 
Det er så ufattelig trist å høre at det ikke er noe å gjøre. :( Håper de tar godt vare på dere på sykehuset. Her var de fantastiske, og det hjalp meg veldig mye.
 
Sender deg varme klemmer<3 dette er ikke noe lett, vi fant mye trøst i å kjøpe to bamser, en til henne som hun fikk med seg i kisten og en vi har hos oss. Ta masse bilder og bruk tiden sammen. Jeg angrer aldri på at vi fikk henne opp til oss rett etter fødselen. Her levde hun i 6minutter så den tiden ble så verdifull. Ta vare på hverandre og husk å snakke med hverandre om tanker og følelser <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp