Hva forventer dere av stemor? (fra bonusmamma)

V&E's stolte mamma

Flørter med forumet
Hei :)
Jeg er bonusmamma til en flott skolegutt, har en gutt selv sammen med min samboer og venter en til om ikke så lenge.
Jeg lurer på hva dere tenker at en stemor/bonusmor skal stille opp med? Vi har nemlig våre diskusjoner, og det hadde vært artig å høre hvordan andre tenker.
Ifht. samvær: hvor mye ansvar tenker dere at stemor bør bli pålagt under samvær med far? Hvor mye ansvar tenker dere stemor skal ta dersom mor trenger barnefri og far ikke selv er hjemme; hva er "gyldige grunner" for stemor til å si nei?
Ifht. sykdom: dersom mor har fri/perm e.l. og stebarn er sykt. Bør da stemor stille seg til disposisjon for å være hjemme med det syke barnet slik at mor og far kan dra på jobb? Når/hvor går evt. grenser/grunner for å si nei?
Hvor mye skal mor kunne "kreve" at stemor/bonusmor stiller opp som avlastning/barnevakt? Og hvor mye involvert bør stemor være i livet til bonusbarnet?
Setter pris på tilbakemld :) Synes dette er vanskelig selv, og vil gjerne høre hvordan dette blir praktisert og om/hvordan det fungerer for andre :)
 
Nå har vi barna nesten 100 %, så det blir ikke helt det samme. Bm har bare det som blir kalt vanlig samvær, dvs annen hver helg. Dette er 3 barn i alderen 12-17 år hvorav den eldste ikke kan være for mye alene hjemme.
Jeg er student, men dersom noen av de er syke så er jeg eller sambo hjemme med de. Vi har jo noen dager å ta av. I og med at det er vi som har hovedomsorgen, så kunne det ikke falt oss inn å bedt bm om å ha de. Det samme gjelder for min datter. Dersom det skulle være aktuelt så er sambo hjemme med henne. Det er jo det samme når jeg drar bort en hel dag eller en overnatting, da er det sambo som har omsorg for henne.

Jeg forventer at når de er på samvær med sine andre foreldre så er det de som ordner opp når barna er syke og må være hjemme.  Klart de kan spør oss dersom det skulle være nødvendig, men det skjer sjelden.

Du er jo "moren" hans når han er hos dere, vertfall regner jeg meg som det for mine bonuser, og da gjør jeg det samme for de som jeg ville gjort for mi jente.
 
nå har ikke jeg erfaring med stebarn, men jeg ville...håper jeg, ha behandlet...gjort det samme for stebarn som egne barn. men akkurat når det kommer til syke barn, ville jeg nok at far skulle stillt opp..det er han som får 'fri' fra jobb pga barn. men om det var noe spesielt som gjorde at han ikke kunne være hjemme, hadde nok jeg stillt opp ja...om jeg ikke hadde andre avtaler som ikke lett kunne avbestilles...

men er nok ikke alltid like lett dette kan jeg tenke meg.. 
 
Jeg har ikke så fryktelig mange forventninger/krav, men er så heldig å ha en fantastisk bonusmamma for Jr. som stiller opp "above and beyond" på alle områder. :)
Personlig tenker jeg vel at det i utgangspunktet er far som har ansvaret, så får han og samboeren bli enige om fordeling av arbeidsbyrden seg i mellom.
Dersom far har Jr. over helgen (langhelg, 5 døgn, hver 3. uke) og er opptatt èn kveld i løpet av perioden, forventer jeg vel egentlig at hun passer Jr. så langt hun ikke har noe annet viktig fore - da kan vi heller bytte kvelder/jeg passe Jr. hjemme hos dem e.l.
Dersom Jr. er syk forventer jeg at pappan er hjemme med ham, siden hun ikke har krav på sykt barn-dager. Her har hun faktisk hatt Jr. hjemme både når han har vært syk og ellers dersom hun har vært sykmeldt selv eller hatt hjemmekontor!
Etter hvert som forholdet mellom PtG og henne ble mer seriøst, ble det mer og mer naturlig at hun tok en del av ansvaret for Jr. også - det er forskjell på en kjæreste og en forlovet samboer, liksom; jeg forventer at hun ser på Jr. som "litt sin" og tar på seg en del av foreldrerollen.
Men om det skal være pappahelg og han f.eks. er bortreist hele helgen, så føler jeg at det blir mer riktig at vi bytter helg enn at bonusmamman sitter hjemme med Jr; med mindre jeg har lagt egne planer og er avhengig av barnevakt, da.
Noen ganger har hun spurt om det er greit at hun har G hjemme en dag når hun f.eks. har hjemmekontor, og det har jeg sagt ja til så lenge det ikke kræsjer med spesialpedagogtimene hans. Jeg synes det er flott at de har et eget forhold ut over det Jr. har med pappa, og at hun er en så sterk ressursperson i livet hans.
 
Jeg har vært bonusmamma til en jente fra hun var ca 15måneder til 4 år. Herlig jente!! Hun har samvær med pappaen sin annenhver uke. Jeg ble fort kjent med henne og hun ble fort trygg på meg. I starten var jeg mest på sidelinja, men etterhvert ble det normalt at jeg også tok mer del i hennes liv.
Da hun var 3,5 år ble hun storesøster til vårt felles barn. Hun gledet seg veldig og involverte henne så mye som mulig. Jeg var veldig bestemt på forhånd at jeg aldri ville gjøre forskjell på jentene, noe mine foreldre også var enig i. Vi ble godt knyttet til hverandre.

Vi ble jo en familie, så jeg tok del i de vanlige hverdagsrutiner som hente i bhg, levere, lage matpakker, kjøpe inn utstyr/klær ol. Hendte at pappaen var ute en kveld eller noe selvom han hadde datteren sin den uken, og da passet jeg henne.
Men husker han snakket om å søke på en jobb hvor det ble endel reising og da satt jeg ned foten, for jeg synes det ble veldig feil ovenfor hans datter. Det har ikke noe med at jeg ikke ville ha ansvaret for henne eller noe.


Samarbeidet fint med mammaen hennes. Fikk ros for at jeg tok del i hennes liv. Da ble jeg veldig rørt. Ble jo kjempe glad i barnet deres. Brukte navnet mitt når hun omtalte meg og kjæresten til pappa. Men hun brukte også ordet MIN etter navnet mitt. Det var såå koselig ;)

Men her var det pappaen som overså våres felles datter + mye annet, så jeg valgte til slutt å avbryte forholdet. Trist for jeg mistet jo hans datter også på en måte.

Men den tiden hvor datteren min får en bonusmamma, så vet jeg at jeg vil møte henne med respekt. Ønsker aboslutt at hun skal ta del i jenta mi sitt liv, for jeg mener at velger man en partner med barn. Så tar man hele pakka ;)
 
Oslojente1980: Det du skriver er sånn jeg ønsker av bonusmammaen til småen.
At hun bør være litt på sidelinjen i starten, men at hun blir mer og mer involvert og inkludert etterhvert. Og det du skriver om at du vil møte henne med respekt, det liker jeg, og i utgangspunktet er jeg helt enig med deg. :)

Her har ikke bonusmammaen møtt meg med respekt, derfor blir det vanskelig for meg å møte henne med respekt. Og når hun i tillegg har gjort det vanskelig for bf å ha så mye samvær som han selv ønsker, så mistet jeg en del mer respekt for henne.. (Og ja, for han også altså. At han lar henne styre hvor mye samvær han kan ha med sitt eget barn, er forkastelig.) 
 
*Lykkelig og spent* skrev:
Oslojente1980: Det du skriver er sånn jeg ønsker av bonusmammaen til småen.
At hun bør være litt på sidelinjen i starten, men at hun blir mer og mer involvert og inkludert etterhvert. Og det du skriver om at du vil møte henne med respekt, det liker jeg, og i utgangspunktet er jeg helt enig med deg. :)

Her har ikke bonusmammaen møtt meg med respekt, derfor blir det vanskelig for meg å møte henne med respekt. Og når hun i tillegg har gjort det vanskelig for bf å ha så mye samvær som han selv ønsker, så mistet jeg en del mer respekt for henne.. (Og ja, for han også altså. At han lar henne styre hvor mye samvær han kan ha med sitt eget barn, er forkastelig.) 

Jeg kan forstå at det kan være vanskelig å møte henne med respekt ja. Men tenker at det sier jo litt om pappaen som lar en kjæreste/samboer styre hvor my samvær han skal ha med barnet sitt?!

 
Tusen takk for flotte svar, jenter!! Ser at jeg er veldig enige med dere, og det er litt godt å vite :)

Når far har samvær, tenker jeg også at det er "vårt ansvar" at gutten har det bra, og at han blir passet på og fulgt opp hos oss.. Samtidig som jeg også tenker at gutten er fars hovedansvar, i og med at det er hans sønn. Det som er litt vanskelig for oss/meg er at mor forventer at jeg skal stille opp som barnevakt/løsning for henne også i hennes uker (samvær annenhver uke). I begynnelsen stilte jeg veldig opp for henne, men nå som hun rett og slett ikke gidder å spørre, men heller krever, har jeg sluttet å¨være så medgjørlig (altså type: "Gutten er syk, men han kan vel være hjemme hos deg siden du er sykmeldt). Hadde jeg vært i form og gutten syns det hadde vært greit, så hadde det nå vært en ting, men han har bare grått når jeg har hatt han, for han vil til mamman sin. Når hun da i tillegg ikke er medgjørlig på å dele sykt barn-dagene med far, da tenker jeg at hun får ta dette ansvaret selv. Ikke minst for guttens skyld.Dersom far har fri, er det jo selvfølgelig ikke noe vanskelig å ha han her :)

Jeg syns det var trist å lese det "Lykkeligog.." hadde skrevet. Dette med å møte hverandre med respekt tror jeg er det aller viktigste - for begge parter. Her føler jeg at vi har motsatt situasjon, at jeg ikke blir møtt med respekt og aldri gjør ting godt nok. Det fører til at man til slutt ikke "gidder".

Når det er sagt, vil jeg si at dette er konflikter gutten blir holdt helt utenfor. Jeg snakker aldri negativt om moren hans, er alltid hyggelig når jeg treffer henne og legger stor vekt på å inkludere han i familien vår. Han har aldri gitt uttrykk for at han ikke har det bra med oss/meg, og han forteller meg ofte at han er veldig glad i meg (noe jeg er i han også :)). Jeg ordner for gutten på lik linje som med min egne barn, handler klær, smører nister, synger nattasanger..

 Dette handler om at jeg ikke syns mor skal kunne bruke meg som "barnevakt", og ikke godta et nei for et nei..

Jeg forstår også at det er mange følelser i sving hos mammaer som skal overlate barna sine til bonusmammaer/stemammaer annenhver uke, og jeg prøver hele tida å ha det i baktankene, men det er ikke alltid like lett å være overbærende. Veldig interessant å høre hvilke erfaringer dere andre sitter med, del gjerne mer!! Og kom gjerne med innspill ifht. mine meninger :)



 
Har dere delt bosted, altså 50/50-deling? Eller har far bare samvær annenhver uke? Var litt uklart.
Dersom dere har delt bosted er det vel vanlig at sykt barn-dagene deles likt, som i vanlige familier hvor foreldrene deler ansvar og omsorg for barna likt...
Dersom dere har en annen samværsprosent er det allikevel vanlig å overføre noen sykt barn-dager til pappan så lenge han har samvær på ukedager - det er vel de færreste mødre som har lyst til å avlyse samvær/være hjemme med sykt barn hele tiden?
Her har far litt over 40% samvær, og 8 av 20 sykt barn-dager. :)
 
Det er 50/50-fordeling. Ja, jeg/vi har også forstått det sånn at det er naturlig at far har halvparten av dagene slik at begge har mulighet til å være hjemme med barnet. Det har imidlertid vært litt vanskelig å få mor med på å dele disse, da hun sier at det ikke bør være nødvendig siden jeg allikevel er hjemme og bør kunne ha han når hun/far mener det er nødvendig..Men det blir ordnet nå, så da er det litt enklere med en gang Nav har fått behandlet søknaden :)

 
Jeg synes far har ansvaret. Men at bonusmamma kan stille opp så langt det lar seg gjøre..

Jeg var bonusmamma.. var hjemme med barnet om bf skulle bort når vi hadde sønnen.. hentet han på fotball osv når ingen andre kunne.. men det var ikke forventet noe av meg.. annet enn å være der for han.. hadde ikke noe ansvar sånn sett.. men stilte opp når jeg kunne..

Og kan legge til at når jenta mi får en bonusmamma, så forventer jeg ingenting av henne.. bortsett fra å være snill med datteren min;) Og inkludere henne.. og behandle henne likt som eventuelt bonusmamma sine egne barn.. Forventer ikke at hun skal elske og være like glad i min datter.. men at datteren min ikke skal bli holdt utenfor fordi hun ikke er hennes datter..
 
Fridasinmamma skrev:
Og kan legge til at når jenta mi får en bonusmamma, så forventer jeg ingenting av henne.. bortsett fra å være snill med datteren min;) Og inkludere henne.. og behandle henne likt som eventuelt bonusmamma sine egne barn.. Forventer ikke at hun skal elske og være like glad i min datter.. men at datteren min ikke skal bli holdt utenfor fordi hun ikke er hennes datter..


Bra sagt - og jeg er helt enig. Jeg tenker noen ganger over at det er godt mulig jeg selv vil ende opp med bonusbarn om jeg noensinne finner en ny mann, og tenker som så at jeg vil kanskje aldri elske dem like mye som jeg elsker Jr, men jeg vil alltid behandle dem med respekt og så mye likeverd og rettferdighet jeg kan klare.
Jeg tror at tanken/idèen/idealet om at man MÅ elske bonusbarna som sine egne skaper mye problemer - man kan ikke styre følelsene sine, ikke kommandere de til å føle det eller det, og skyldfølelsen har så altfor lett for å dukke opp når man ikke lever opp til slike "idealer".
Dersom det vil seg slik vil det sikkert vokse frem varme følelser med tid og stunder - i påvente/fravær av dem må man være VOKSEN og oppføre seg mot bonusbarna slik man vil at egne barn skal behandles av sine bonusforeldre!
 
Minerva skrev:
Fridasinmamma skrev:
Og kan legge til at når jenta mi får en bonusmamma, så forventer jeg ingenting av henne.. bortsett fra å være snill med datteren min;) Og inkludere henne.. og behandle henne likt som eventuelt bonusmamma sine egne barn.. Forventer ikke at hun skal elske og være like glad i min datter.. men at datteren min ikke skal bli holdt utenfor fordi hun ikke er hennes datter..


Bra sagt - og jeg er helt enig. Jeg tenker noen ganger over at det er godt mulig jeg selv vil ende opp med bonusbarn om jeg noensinne finner en ny mann, og tenker som så at jeg vil kanskje aldri elske dem like mye som jeg elsker Jr, men jeg vil alltid behandle dem med respekt og så mye likeverd og rettferdighet jeg kan klare.
Jeg tror at tanken/idèen/idealet om at man MÅ elske bonusbarna som sine egne skaper mye problemer - man kan ikke styre følelsene sine, ikke kommandere de til å føle det eller det, og skyldfølelsen har så altfor lett for å dukke opp når man ikke lever opp til slike "idealer".
Dersom det vil seg slik vil det sikkert vokse frem varme følelser med tid og stunder - i påvente/fravær av dem må man være VOKSEN og oppføre seg mot bonusbarna slik man vil at egne barn skal behandles av sine bonusforeldre!

Veldig bra sagt, begge to. :)

 
prøver25pp1saGRAVID skrev:
Det er 50/50-fordeling. Ja, jeg/vi har også forstått det sånn at det er naturlig at far har halvparten av dagene slik at begge har mulighet til å være hjemme med barnet. Det har imidlertid vært litt vanskelig å få mor med på å dele disse, da hun sier at det ikke bør være nødvendig siden jeg allikevel er hjemme og bør kunne ha han når hun/far mener det er nødvendig..Men det blir ordnet nå, så da er det litt enklere med en gang Nav har fått behandlet søknaden :)



Vi har også 50/50 deling og jeg ser på det som mitt ansvar å være hjemme med gutten min hvis han er syk når han er hos meg, selvom pappa'n er hjemmeværende. Det kan vel unntaksvis skje (hvis det er noe veldig spesielt) at jeg må ty til en telefon til pappa'n for å høre om han kan stille opp litt. Men da har jeg forsøkt alle andre muligheter først.

Hvis bf her skulle få seg kjærste/samboer så tror jeg den viktigste forventningen min til henne er at hun lar gutten min være en del av familien når han er hos pappa'n sin.For min del så er det pappa'n jeg kommer til å forholde meg til. Hvordan pappa'n og den nye eventuelt skulle fordele ansvar seg i mellom må være opp til dem, så lenge A har det bra. Ønsker en ev bonusmamma å ta større del i livet til A og stille opp for meg uten at det er via pappa'n så må det være opp til henne å ta initiativ til det. Det er ikke noe jeg kommer til å forvente
 
Hei! Jeg er bonusmamma til to herlige jenter på 10 og 14 år. Jeg har blitt svært glad i de og de har blitt glad i meg. Det å være bonusmamma er på ingen måte lett. Og selv etter lang tid så hadde jeg så absolutt valgt det vekk dersom jeg kunne det. Jeg ønsket på ingen måte å være bonusmamma og angrer daglig på at jeg gikk inn i den rollen. Det jeg har vært "flink" til er å sette grenser for hva mannen min og barna hans kan forvente av meg. Jeg ga tidlig beskjed om at jeg ikke skulle ha noe økonomisk ansvar for barna eller at jeg skulle være barnevakt. Min frihet er viktig for meg, så i de tilfellene der noe har blitt lagt på meg i forhold til mannen min sine unger så gir jeg beskjed om dette. Er barna syke (noe de heldigvis svært sjeldent er) så er det mannen min og hans ekskjæreste som må ta seg av barna. Ift om mor trenger barnefri så får hun ordne dette selv med barnefar eller andre, jeg ser ikke at jeg er et naturlig valg som barnevakt. Som sagt er jeg glad i barna og vi har det mye moro sammen, men kunne jeg valgt om igjen så hadde jeg på beste måte unngått en mann med barn. Men det er jo lett å være etterpåklok.
 
Vanskelig å svare på ja! Jeg tenker at det er helt supert for barna om alle foreldrene er gode venner og kan stille opp på lik linje. Jeg ville nok ikke ha forventet noe, bortsett fra at jeg hadde ønsket en bonusmor eller stemor som var glad i barna og behandlet dem som sine egne:) og at hun tok hensyn til meg.
 
Er bonusmamma til en på 8 og en på 5. I tillegg har jeg og mannen en felles på snart 1 år.
Her har vi 50/50, og når bonusbarna er hos oss lever vi som en "vanlig" kjernefamilie. Jeg ser på bonusbarna som "mine", og jeg deltar på helt lik linje i deres liv som jeg vil gjøre med minstemann. De skiller heller ikke på meg og faren deres.

Det skal sies at jeg kom inn i livene dere når de var ganske små (spesielt nr.2), og forholdet mellom oss voksne er veldig bra. Dette gjør selvfølgelig situasjonen veldig mye enklere å håndtere.
Men når det kommer til barn så tenker jeg at det ikke er deres skyld at de må forholde seg til flere voksne. Jeg ser på meg selv som en omsorgsperson for bonusbarna mine. Jeg har troen på at hvis man vil oppnå en relativt harmonisk familie, så må man ovnfavne bonusbarn som som det skulle vært ens egne( hvert fall så godt man kan).
Bonusbarna blir en omsorgsperson rikere, og en selv får bare mer kjærlighet. Vinn-vinn spør du meg......
Og ikke minst tror jeg at mitt eget barn får en mye sunnere oppvekst av at det er slik,kontra at jeg skulle behandlet barna som lever under samme tak forskjellig.

Må poengtere at jeg mener dette i forhold til barn, og hvor man har en del av den daglige omsorgen for barnet/a. Skjønner at ting kan være annerledes med eks. tenåringer, og andre type situasjoner.
 
Back
Topp