Hva fader gjør jeg nå?

Freja78

Elsker forumet
Nå må jeg få ut noe her, er helt kvalm av kaos og følelser. Jeg har hatt bursdag i dag, og mannen har vært helt merkelig store deler av dagen, egentlig store deler av hele den siste uka. Etter vi la oss i stad, så ble vi liggende og snakke, og nå skjønner jeg hva det er som plager han, og det slo meg sånn ut at jeg måtte ned i stua igjen for å gråte, klarer ikke være der sammen med han.

I 2008, ikke lenge etter vi ble sammen, så møtte jeg foreldrene hans for første gang. Det var full krasj, for svigerfar var mildt sagt ikke positiv til en uføretrygda og kronisk syk meg. Det resulterte i en svertekampanje ut av en annen verden, hvor alle rundt fikk høre jeg var ute etter pengene hans (nattevakt på hotell og 500 mer enn meg i måneden), jeg kom til å bli gravid tidlig for å få han under kontroll (kunne ikke bli gravid) osv. Han pressa og dytta på mannen for at han skulle søke jobber alle andre steder enn der jeg bodde og ønsket han skulle flytte. Da vi forlovet oss, og han skjønte at han ikke ble kvitt meg, så roet han seg, og begynte å mase om barnebarn.

Hele veien i disse 7 årene, har han gjort og sagt utrolig mye dumme ting. I påsken, så hadde han kommentert til mannen min at han synes jeg hadde blitt kontrollerende, manipulerende og kald etter vi fikk barn (hans egen feil som først møtte i dåpen til poden uten gave, og så stjal 500 kroner han fikk i gave fra noen slektninger etterpå). Så trodde jeg ting var rolig igjen, for jeg svelger kameler og spyr hårballer, for poden og mannens del. I helga som var, så var gutta mine på besøk hos svigers mens jeg var hjemme. Så kommer det... Han har igjen begynt å mase om at mannen skal søke jobb andre steder enn her. Han har sagt at han må søke rundt i andre større byer i andre steder av landet, drite i alt og følge sin egen karriere og ikke mine ønsker og vanskeligheter. VI HAR ET BARN SAMMEN FOR FAEN!

Jeg har holdt ut i 7 år nå med dette tullet, nå er det nok. Jeg skjelver, rister, er kvalm og magen kramper her jeg sitter. Hodet mitt nå sier enten han eller meg! Men mannen responderer svært dårlig på ultimatum, så jeg må finne en måte å formidle dette på nå, jeg bare aner ikke hvordan. De er invitert hit om to uker til bursdagen til poden, jeg vet ikke om jeg klarer etter dette. Prøvde si til mannen at dette er som 2008 om igjen, da han prøvde å bli kvitt meg. Og da begynner han dessverre å snakke om at kanskje vi har misforstått eller legger for mye i det, for det er jo ikke noe grunn til det osv. Han er fryktelig blind når det gjelder faren. Så hva pokker gjør jeg nå? Kommer neppe til å få sove i natt.
 
Høres ut som en svært vanskelig situasjon, føler med deg.

Vet ikke hvor god du og gubben er til å prate sammen, og å da virkelig klare å komme helt på nett med innerste følelser. Hvis du klarer det i visse settinger, så bør nok dere prøve å få snakket lenge ut om hvordan dere har det innvendig, og kanskje du trenger å også prøve å forstå hvorfor han nå tar et slikt standpunkt.

Høres ut som om det kan ligge mere bak fra hans side, hvorfor skal han nå begynne å lytte til faren sin, hvis han ikke har gjordt det før? Kanskje ting som plager ham og som han ikke klarer/vil ta opp med deg?

Her hjemme har vi også uløste floker i forholdet som skaper problemer, men nå er vi ihvertfall kommet så langt at vi begge innser det, og vi begge er enige om at vi vil i terapi for å løse dem. Det er et første skritt.

Lykke til !
 
Høres ut som en vanskelig situasjon.

Kan familievernkontoret være noe for dere så ?
 
Uff, jeg får so vondt av å høre historien din :( jeg har aldri vært noen svigermors drøm jeg heller. Heldigvis hadde jeg min mann og hans søsken på min side, til og med svigerfar. Vi valgte å berre bryte tvert over når det gjaldt kontakt med henne, ingen telefon, ingen invitasjon osv. Etter mange mange år har hun faktisk endret seg bitte bitte lite grann, nok til å kunne treffest i selskap ol. Det jeg foreslår er no at du må få mannen din til å innse at du og deres sønn er mye mer betydningsfulle/vigtigere enn foreldrene. Det er familien han skal bo sammen med, det er sønnen og deg han skal vokne sammen med hver dag, spise middag med hver dag og pluss han skal vere sammen med dere i gode og onde dager. Det er det som er meningen med livet (so sant ikke dere ikke har problemer dere imellom) Han må vere sopass asnsvarsfull og sette faren sin på plass og si at han ikke finner seg i at han snakker dritt om deg og at han må behandle deg med mer respekt enn dette. Han er ikke en guttehvalp som må hoppe når faren sier hopp og ikke tørr lande før de sier land!! Ønsker deg masse lykketil:)
 
Uff, hørtes veldig tungt ut...
Han skal jo forsvare deg med nebb og klør!
Stjal han virkelig penger fra barnebarnet sitt???? :eek:
Han høres jo ikke frisk ut. Kan det være misunnelse? Er jo i bunn og grunn ikke dere som trenger hjelp, men faren.
Hvordan reagerer han når du blir så lei deg som du blir? Skjønner han alvoret? Det hele kan jo ende med at du blir deprimert og ødelagt. Håper du har andre folk rundt deg som støtter deg iallefall.

25 uker <3
 
Huff,stakkar deg! Det høres utrolig tungt og vanskelig ut.

Hvordan fant dere ut av det i begynnelsen? Snakket din mann med faren sin da? Forsvarte han deg?
Håper han gjør det nå, det bør han!

Kan han være sjalu? Du tar fra han sønnen sin?

Du og mannen må jo bare snakke om det. Er det lettere å fiske informasjon ut av han da, enn å sette seg skikkelig ned? Vil jo tro det må være veldig slitsomt. Om du ikke stiller et ultimatium må jo iallefall fortelle hvor ståa ligger og hvordan du har det...

Håper det ordner seg til det beste.
Håper du har fam. og venner hvor du kan finne støtte.
Klem<3
 
Å kjære vene! Dette var ikke koselig lesing.
Høre ut som han svigerfaren din har kontrollproblemer. Som han prøver å kontrollere sønnen sin.
Har du og mannen tenkt på å gå i samtaleterapi sammen/ hver for dere? Kanskje det kan løse noen knuter?
Noen ganger kan det være løsningen å få ett objektivt syn utenfra.

Unner deg virkelig ikke denne situasjonen. Må være slitsomt for dere alle sammen.
Håper det ordner seg!

sender over en stor klem!
 
Dette høres ikke bra ut! Jeg syns du skal snakke skikkelig med mannen din. Fortell han hvor trist og lei deg du blir av dette og prøv å få ham til å fortelle akkurat hva han tenker om dette også.
Jeg var en gang i et forhold med en som var helt kontrollert av moren sin. Jeg var aldri god nok for henne, og hun gjorde det hun kunne for å ødelegge for oss. Vi bodde sammen en stund og da drev hun å sa til han at vi burde flytte fra hverandre. Det endte med brudd, for han greide ikke å velge meg over moren. Men vi var unge og hadde ingen barn sammen! Dere må tenke på hva som er best for sønnen deres. Dersom dere ikke har store problemer dere imellom, så bør dere holde sammen og stå sammen mot svigerfaren din. Jeg syns mannen din burde være såpass at han støtter deg nå og gir faren sin beskjed om enten å holde de tankene for seg selv eller holde seg unna dere!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Svigerfar er på mange måter en hustyrrann. Så vidt jeg vet, så er han ikke fysisk voldelig, men psykisk derimot... Han har hele familien komplett under kontroll, de har ingenting de skulle ha sagt om noen ting. Mannen min er den eneste som halvveis har klart å rive seg løs fra han. Sist ordnet det seg med at jeg la meg paddeflat, satte opp en perfekt maske og bare lot de tro jeg var en helt annen enn jeg er. Og den har jeg holdt på helt til poden ble født i fjor. Nå klarer jeg ikke holde den, og da er vi tilbake til scratch igjen virker det som. Jeg er helt utslitt av det her nå, og jeg ser det påvirker mannen også selvfølgelig. Men han sier det bare dreier seg om at han ikke tenker, at det kun går på jobb og karriere osv. Men det hjelper veldig lite for meg når resultatet er det samme. Jeg har gått fra å mislike svigerfar til å ha et dypt og inderlig hat mot han, og revurdere hele forholdet jeg er i. Det har jeg også fortalt mannen, men igjen, så er alt min skyld. For svigerfar vet ikke bedre, det gjør jeg. Og ja, det går på makt, kontroll og sjalusi og at jeg ikke tilber og forguder han som alle andre rundt.
 
Off, høres ut som en forferdelig situasjon. :( vil bare sende over en klem eg. Har ikke så mangen gode råd å komme med her enn det de andre har skrevet. Meklingskontoret har nok noen som kan hjelpe dere litt vil eg tro.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Høres helt grusomt ut. Jeg ville snakket mrd noen, gjerne også med mannen til stede. Familievernkontoret kan jo være et lurt stede begynne?
 
Bor svigers i nærheten? For i så fall ville jeg kastet meg over ideen om å flytte til en annen del av landet - SAMMEN, sånn at dere bor lengst mulig unna dette monsteret.

Ellers høres time på familievernkontoret ikke feil ut, ev. terapitimer for mannen som har vokst opp med hustyrann og sannsynligvis har en haug issues han ikke selv er klar over engang.

Mannen din tar feil. At svigerfar maser om at han skal være egoist og tenke på seg selv og ikke sette familien (deg og ungen altså, ikke svigers!) først ER et angrep på deg og barnet deres.
Spør ham om hvordan han hadde opplevd det om noen i nær familie mente at DU burde ta med deg ungen og flytte fra ham uten videre - hva hadde han følt da?
 
Virker som svigerfaren har full kontroll på alt og alle. Og har ikke kontroll på deg og ikke full kontroll på sønnen. Tror det plager han. Kanskje han er maktsyk?

Tror du bør prate med mannen din ogcfinne ut om det er noe som plager han. Bare ikke han har snakket med faren sin i fortrolighet om noe og gamle far snudd alt på hode.

Venter på årets Julegave<3
 
Støtt forslaget med å søke jobb i en annen by!!...OG BLI MED!!!

Sent from my GT-I9195 using BV Forum mobile app
 
Dette var ikke hyggelig lesning og jeg støtter de som sier flytt til en større by og bli med på lasset, kontakt familievern kontoret. Ønsker deg masse lykke til :)
 
Off dette hørtes virkelig ikke ut aom en lett situasjon å være i :( For en svigerfar å ha! Han høres rett og slett ut som en skikkelig drittsekk! Håper du og mannen din får snakket skikkelig ut om dette og at han forstår din side av saken :) Krysser fingrene for at det ordner seg og at dere kan få svigerfaren din til å holde seg litt på avstand!
 
Flytt med samboeren/mannen din:) eller var det so at svigerfar ha bestemt seg for at han skulle flytte alene? sykeste oppførsel jeg har hørt om, voksne mannen... Uff, han skal vere glad det ikke er jeg som er han svigerdatter:phadde ikke funnet meg i det, hadde regelrett fortalt alle rundt meg om hvordan han oppfører seg, kanskje han hadde blitt flau og skikket seg litt;)
 
Flytt med samboeren/mannen din:) eller var det so at svigerfar ha bestemt seg for at han skulle flytte alene? sykeste oppførsel jeg har hørt om, voksne mannen... Uff, han skal vere glad det ikke er jeg som er han svigerdatter:phadde ikke funnet meg i det, hadde regelrett fortalt alle rundt meg om hvordan han oppfører seg, kanskje han hadde blitt flau og skikket seg litt;)
Det er sikkert ikke så enkelt. Mannen er tydelig psykisk syk. Når det er så ille som dette, tror jeg man bør trø varsomt.
 
Det er sikkert ikke så enkelt. Mannen er tydelig psykisk syk. Når det er så ille som dette, tror jeg man bør trø varsomt.
Ja sant det, men jeg hadde aldri orket å hatt med slik ustabile folk å gjere, heller ikke involvert mitt barn der, tenk på det lynne bestefaren sitter på, hva tror du det gjør med ett lite barn, han blir utyrgg på bestefaren osv. da er det like greit at det er minimalt med kontakt. Men dette er mine meininger og det betyr ikke at det er det andre bør/skal/kan og vil:)
 
Back
Topp