Hva får man hos NAV med 50/50 samvær?

En tråd i 'Livet med barn 0-1 år' startet av moondust, 27 Feb 2011.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Minerva Forumet er livet VIP

    ORIGINAL: Vovise

    ORIGINAL: lilleiseptember
    Den siste setninga di er jeg helt enig i, sett bort fra at det er faktisk slik i de fleste tilfeller at barna er mer knyttet til mor, fordi det gjerne er hun som har hatt mest av den daglige omsorgen mens foreldrene var sammen. Spesielt i de tilfeller hvor barnet er rundt året eller mindre.


    Det er tull og ikke sant. Det er en vrangforestilling dessverre flere mødre har. Når barnet er under et år og foreldrene har budd sammen så er barnet likt tilknyttet begge. Det er sant at barnet trenger mer tid med mor pågrunn av amming, men barnet finner begge foreldrene som veldig trygge personer å være med. Barnets tilknytning til de to er på et helt annet nivå enn noen andre personer, så fremt far har vært daglig tilstede. Kanskje barnet har en større tilknyttning til mor, men det er helt feil å tro på noe sånt. Det er egoistiske tanker. Hvem barnet er mest tilknyttet til er noe som aldri skal måles.

     
    Nå er det jo klart at mange fedre er mye tilstede, men det er også mange fedre som får se barnet sitt kanskje to timer i døgnet i våken tilstand, mens mor har omsorg og ansvar 22 timer i døgnet (ja, jeg inkluderer nattevåk). Da vil jeg tro det er rimelig å anta at mor og barn har litt andre bånd enn far/barn.
    Jeg mener IKKE automatisk at dette skal tale mot far samværsønsker!


    ORIGINAL: Vovise


    Det er ingen timeliste som kan forklare hvor mye du har gitt av deg selv. Den viktigeste tiden du gir, er den du aldri målte.


    Du påstår automatisk at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Hvordan kan du da mene at det er rett å nekte et barn samvær med far? Det er barnet som bestemmer, ikke du. Selv om barnet bare er noen måneder. Den beste omsorgspersonen er den som står på og jobber for at barnet skulle få mye kvalitetstid med den andre parten. Da viser samarbeidsvilje og at en setter barnet sine interesser forann sine egne.


    Kjære deg, når vi som har vært i kontakt med fagpersoner (eller er fagpersoner selv) til stadighet møter litteratur og forskning som sier at det kan være SKADELIG for så små barn (under 3 år) å ha to hjem, SELV OM foreldrene samarbeider og føler at ting "fungerer bra", så er det klart at vi blir skeptiske til om dette er til "barnets beste".
    Det betyr ikke at far skal "holdes utenfor", men at barnet i disse tidlige årene tydeligvis har best av å ha en fast base og heller utvidet samvær i hjem nr.2.

    ORIGINAL: Vovise

    Ved å nekte fedre (som også vil barnets beste) å slippe til, så straffer en barnet og ikke far.


    Hvor får du "ønsker ikke 50/50-deling" til å bli "nekte far å slippe til"? F.eks. 40/60-deling er ikke veldig langt unna, men tydeligvis, i følge fagekspertisen, mindre risikofylt for barn i 1-3 års alder.
     
    ORIGINAL: Vovise
    Jeg blir meget provosert over mødre som ikke engang hjelper til med mating når det gjelder små barn under 1 år. De legger for eksempel ikke til rette med å gi med en flaske med morsmelk når barnet har samvær hos far. De utnytter situasjonen med amming for å begrense barnets samvær med far. Det er tydelige tegn på manipulasjon og det blir sett på som omsorgssvikt i en eventuell rettssak.


    Kjære Vovise. Har du noen gang prøvd å pumpe deg? Slitt med amming? Jeg var en regelrett melkeku, men ble aldri venn med pumpa - i dårlige perioder kunne jeg bruke en uke på å samle opp nok skvetter til å få fryst ned i underkant av en porsjon MM.
    Da er det faktisk ikke "bare-bare" å "fikse" mat til far. Når man ikke får til å pumpe må man også regne med MORS problemer ifb lange perioder mellom ammingene - stengte melkeganger og brystbetennelse er IKKE ønskelig.
    Det å automatisk kalle dette "utnyttelse", "manipulasjon" og true med effekten av en evt. rettssak er lite nyansert og ganske drøyt.

    ORIGINAL: Vovise
    Det er veldig trist at mange fedre ikke kjenner til barnets rettigheter og blir manipulert av mor. Jeg kjenner til flere situasjoner det fedre har faktisk betalt ekstra bidrag for å få samvær, fordi de ikke var klar over barnets rettigheter og ikke ønsket flere konflikter. Med andre ord de er fedre som kjøper samvær og kjøper seg ut av konflikter.


    Du har helt rett, dette er fryktelig galt - på lik linje med reglene som gjør at når mor nekter far å gjennomføre avtalt samvær, så må han betale mer bidrag; selv om mor idømmes dagbøter når hun saboterer, ender far opp med å "betale" bøtene for henne gjennom økt bidragsbyrde. Dette er helt hårreisende og må endres snarest!

    ORIGINAL: Vovise
    Likestilte foreldre er barnets beste, for da må en samarbeide. Greier en det ikke, så er det ofte mangel med viljen. Samarbeidsvilje er en viktig del av avgjørelsen i en barnefordelingssak. Den beste omsorgspersonen er den som kan gi barnet muligheten til å få så mye samvær med motparten som barnet selv vil. For barn ønsker å kunne være mye sammen med begge foreldrene, aller helst med begge foreldrene sammen når de greier å behandle hverandre som venner.

    Med samarbeid så er det flere punkter som blir tatt til hensyn for barnets beste.
    Foreldrene vil bo nært hverandre.
    Foreldrene vil behandle hverandre som venner.
    De vil ikke krangle i nærheten av barnet.
    De vil ikke konkurrere om hvem som er den beste foreldre.
    De vil ikke betro deres følelser til barnet.
    De vil ikke bruke barnet som budbringer.
    Og ikke minst, de lar barnet få beholde sitt liv.

    For mange så er dette utrolig vanskelig å få til, og det er derfor det er så viktig å sette barnet forann deg selv! Selv om far eller mor er en drittsekk, så hold deg for deg selv. Det er altfor mange tilfeller her i landet der enten mor eller far har manipulert barnet til å hate motparten. Og det skjer enda, flere ganger i året...

     
    Jeg ser bare ikke helt hvordan "tvunget" 50/50-deling fører til noen av punktene over.
    Foreldre som kan samarbeide gjør det - de som ikke kan det, trenger hjelp, og i noen av tilfellene er det faktisk slik at den ene parten VIL samarbeide, mens den andre er mer interessert i å skape problemer.
    Dette kan selvfølgelig være både mor og far, det er ingen automatikk verken ene eller andre veien.
     
    Men du argumenterer for fedre som
    - har vært en tilnærmet likeverdig omsorgsperson som mor
    - hele veien har ønsket å tilbringe mye tid sammen med barna
    - ønsker å ta sin del av omsorg- og forsørgerbyrden
    - er i stand til å heve seg over egne følelser for å samarbeide med mor for barnas beste
     
    Dessverre er det slik at mange av barnefedrene som omtales her inne ikke oppfyller alle disse kriteriene.
    Mener du for alvor at fedre som har uttalt at de ønsker 50/50-deling på papiret men 70/30-deling i virkeligheten fordi de ikke unner mor stønader fra NAV faktisk har krav på delt omsorg?
    Mener du at fedre som knapt har holdt barnet siden det ble født skal ødelegge amming og tilknytningsprosess ved å kreve delt omsorg fra 6 mnds alder for å "straffe" mor skal ha krav på dette?
    Dersom du virkelig mener det, trenger du en realitycheck. [;)]
     
    Med vennlig hilsen en som stadig svelger kameler, omgås eksmannen og hans nye samboer som venner med og uten Jr., og er åpen for 50/50-deling om far skulle ønske å ta sin del av ansvaret for Jr. [;)][:)]
     
  2. tilli Forelsket i forumet

    ORIGINAL: Vovise
    ORIGINAL: lilleiseptember
    Den siste setninga di er jeg helt enig i, sett bort fra at det er faktisk slik i de fleste tilfeller at barna er mer knyttet til mor, fordi det gjerne er hun som har hatt mest av den daglige omsorgen mens foreldrene var sammen. Spesielt i de tilfeller hvor barnet er rundt året eller mindre.


    Det er tull og ikke sant. Det er en vrangforestilling dessverre flere mødre har. Når barnet er under et år og foreldrene har budd sammen så er barnet likt tilknyttet begge. Det er sant at barnet trenger mer tid med mor pågrunn av amming, men barnet finner begge foreldrene som veldig trygge personer å være med. Barnets tilknytning til de to er på et helt annet nivå enn noen andre personer, så fremt far har vært daglig tilstede. Kanskje barnet har en større tilknyttning til mor, men det er helt feil å tro på noe sånt. Det er egoistiske tanker. Hvem barnet er mest tilknyttet til er noe som aldri skal måles.


    Vanligvis er far tilbake i jobb to uker etter fødselen, og permisjonen hans blir ofte tatt ut gradert. Jeg kjenner faktisk ikke en eneste far som har tatt mer enn to uker i strekk, og de aller fleste tar en eller to dager i uka over lenger tid. Når mor da er hjemme med barnet og mater, skifter bleier, bysser, koser og leker de første 6 månedene vertfall, mens far er på jobb, hvem tror du barnet blir mest knyttet til da? Forstår hva du mener, og så klart blir barnet knyttet til begge. Men det er på to vidt forskjellige måter i mine øyne.


    Du påstår automatisk at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Hvordan kan du da mene at det er rett å nekte et barn samvær med far? Det er barnet som bestemmer, ikke du. Selv om barnet bare er noen måneder. Den beste omsorgspersonen er den som står på og jobber for at barnet skulle få mye kvalitetstid med den andre parten. Da viser samarbeidsvilje og at en setter barnet sine interesser forann sine egne.


    Du har i flere tråder fått opplysninger som viser at far truer med 50/50, for å skremme mor til å enten bli i forholdet, ikke kreve bidrag eller for at mor ikke skal få noen økonomiske stønader. I disse samme situasjonene sitter DU likevel her og sier at de må bare gå med på delt omsorg, slik at de unngår krangling og rettsak. Du vet tydligvis ikke hvordan det er å sitte å føle på at noe blir feil for barnet ditt - og hvordan man da er nødt til å kjempe for at barnet skal få det best mulig. Om et barn har vondt, så gjør man hva som helst for å trøste og få bort smerten. Om man tror noe er skadelig for utviklingen til barnet over lang tid, så prøver man å unngå det. Man setter seg ikke ned og håper på det beste, bare for at man ikke skal måtte krangle med noen eller gå gjennom en rettsak.

    Jeg sier IKKE at man skal nekte et barn samvær med far! Jeg sier at jeg er helt imot 50/50 for et barn som er så lite. Det er ikke det samme som null samvær, det er ikke 50% eller ingenting.


    Jeg blir meget provosert over mødre som ikke engang hjelper til med mating når det gjelder små barn under 1 år. De legger for eksempel ikke til rette med å gi med en flaske med morsmelk når barnet har samvær hos far. De utnytter situasjonen med amming for å begrense barnets samvær med far. Det er tydelige tegn på manipulasjon og det blir sett på som omsorgssvikt i en eventuell rettssak.


    Om man ikke gir barnet flaske før det fyller året for å legge til rette for samvær, så oppsummerer du det som omsorgssvikt? Hør på deg selv. Du er jo veldig flink til å snu setninger og situasjoner om til hva som helst, men jeg kjøper det ikke.

    Som jeg skrev til TS i mitt første innlegg her, ta en titt på linken for å se begrunnelsen min for å ikke ha 50/50. Du må komme med noe litt bedre enn det du gjør hittil for å avfeie all forskningen som blir lagt frem der.
     
  3. Vovise Andre møte med forumet

    ORIGINAL: Minerva

    Nå er det jo klart at mange fedre er mye tilstede, men det er også mange fedre som får se barnet sitt kanskje to timer i døgnet i våken tilstand, mens mor har omsorg og ansvar 22 timer i døgnet (ja, jeg inkluderer nattevåk). Da vil jeg tro det er rimelig å anta at mor og barn har litt andre bånd enn far/barn.
    Jeg mener IKKE automatisk at dette skal tale mot far samværsønsker!

    Om far har vært hyppig tilstede så er det båndet så og si like sterk mellom mor og far. Det kan ikke måles at barnet har en overlegen tilknytning til mor. Det er snakk om veldig små forskjeller. Det er mange mødre som overdriver dette med tilknytning.


    Kjære deg, når vi som har vært i kontakt med fagpersoner (eller er fagpersoner selv) til stadighet møter litteratur og forskning som sier at det kan være SKADELIG for så små barn (under 3 år) å ha to hjem, SELV OM foreldrene samarbeider og føler at ting "fungerer bra", så er det klart at vi blir skeptiske til om dette er til "barnets beste".
    Det betyr ikke at far skal "holdes utenfor", men at barnet i disse tidlige årene tydeligvis har best av å ha en fast base og heller utvidet samvær i hjem nr.2.

    Fagpersoner i barnvernet, helsevesenet og i flere aleneforeldreforeninger er meget uenig om akkurat dette. Det er også litteratur og forskning som viser at små barn kommer best ut av å ha to hjem. Det som taler sterkt for dette er foreldre som krangler eller rettere sagt "kriger" mot hverandre forann barnet der roten i konflikten er at foreldrene ikke blir likestilt som foreldre etter samlivsbrudd. Det er skadelig for et barn, så hva er barnets beste? To hjem eller to foreldre som slenger drit mot hverandre?


    Kjære Vovise. Har du noen gang prøvd å pumpe deg? Slitt med amming? Jeg var en regelrett melkeku, men ble aldri venn med pumpa - i dårlige perioder kunne jeg bruke en uke på å samle opp nok skvetter til å få fryst ned i underkant av en porsjon MM.
    Da er det faktisk ikke "bare-bare" å "fikse" mat til far. Når man ikke får til å pumpe må man også regne med MORS problemer ifb lange perioder mellom ammingene - stengte melkeganger og brystbetennelse er IKKE ønskelig.
    Det å automatisk kalle dette "utnyttelse", "manipulasjon" og true med effekten av en evt. rettssak er lite nyansert og ganske drøyt.

    Dette varierer fra person til person, og som du sier så er det veldig lett å argumentere dette mot far(for du har et godt argument). Men det store svaret i det hele er hvilke tiltak som blir gjort? Har du snakket med lege? Har du vurdert morsmelkerstatning(noe som går veldig fint med barn over 6 måneder da de allerede har fått sitt grunnlag av antistoffer)?
    Om du ikke kan, så kan du ikke. Men har du ikke gjort et forsøk så kan du risikere at det blir sett på som manipulering. I en rettssak så kan motparten kreve at du legger frem journal fra lege som beviser at du har tatt dette opp.

    Dette er et vanskelig spørsmål som alle dommere i Norge kurses i nå denne måneden.

    Dessverre er det slik at mange av barnefedrene som omtales her inne ikke oppfyller alle disse kriteriene.

    Et samlivsbrudd medfører ofte mye vondt med seg, og mange bearbeider det med å hate motparten. Er alle fedre som det blir skrevet om her på babyverden så fæle som mor ofte gir uttrykk for? Det er allerede omsorgssvikt når de går på nettet og henger ut far som en uansvarlig drittsekk, selv om de er "anonyme".


    Mener du for alvor at fedre som har uttalt at de ønsker 50/50-deling på papiret men 70/30-deling i virkeligheten fordi de ikke unner mor stønader fra NAV faktisk har krav på delt omsorg?

    Nei! Definitivt ikke, dette vil nok komme frem enten ved mekling hos familievernkontoret eller i en rettssak.


    Mener du at fedre som knapt har holdt barnet siden det ble født skal ødelegge amming og tilknytningsprosess ved å kreve delt omsorg fra 6 mnds alder for å "straffe" mor skal ha krav på dette?

    Nei, delt omsorg ved så ung alder er definitivt ikke bra. Men et barn som er ca 6 måneder kan (om det har hatt god og jevnlig kontakt med far) overnatte en dag i uken hos far.
     
  4. Lillesnille Forumet er livet

    hjelpes... gi mme BARE fordi at pappan ønsker samvær.. (Vet du mener det er fordi barnet har rett på det...) Men altså, det syns jeg pappaen bare må bite i seg... I min situasjon er ikke pumpinga noe problem og småtten er hos pappan sin noen timer sånn innimellom.. med morsmelk på flaske... og jeg syns det er godt å sende han vekk når jeg vil... så er tildels enig med deg, at noen mammaer burde legge fra seg egoet sitt litt mer.. men er ikke enig i at de skal gi opp amminga...om du mente å gi opp amming vet jeg ikke, for vet ikke hvor lang tid av gangen du mente barnet skulle være borte..
     
  5. tilli Forelsket i forumet

    Nei, jeg gidder ikke diskutere med Vovise noe mer. Håper bare at de som trenger råd klarer å se kritisk på innleggene de får til svar, og at ingen blir "skremt" til å gi opp kampen om det beste for barnet sitt, bare fordi en snurt kar sitter og peser på med tåpelig "info".
    Noen har en fantastisk evne til å vri om på setninger i det uendelige.

    Jeg bare håper på at både mødre og fedre setter seg litt inn i forskning og anbefalinger fra flere pedagoger før de tar noen avgjørelse på eventuell delt omsorg.
     
  6. meohmy Betatt av forumet

    Vovise, om du er advokat synes jeg det er på tide du viser til barneloven og kommer med konkrete eksempler fra rettspraksis, for å gi litt troverdighet, for barnepsykologi er åpenbart ikke ditt domene.

    Først og fremst en liten opprydding i begreper:

    Det er ikke noe som heter god og dårlig, sterk eller svak tilknytning. Enten har barnet en tilknytning, eller så har barnet ikke tilknytning. Det essensielle for kvaliteten er om tilknytningen er trygg eller utrygg.

    Et lite barn vil ha en minst like "sterk" tilknytning til foreldre som er overgripere og barnemishandlere som barn med omsorgsfulle foreldre har til sine, derfor kan man ikke ta hensyn til omfanget av tilknytningen, men derimot se på kvaliteten av tilknytningen. Er den trygg eller utrygg? Støtter tilknytningen barnets beste eller forelderens beste? Det blir de eneste relevante spørsmålene, slik jeg ser det.

    For små barns emosjonelle utvikling er det ekstremt viktig med en trygg tilknytning, og forutsetningene for å skape det er blant annet en kontinuitet og forutsigbarhet i det daglige samspillet med hovedomsorgspersonen(e), og en velutviklet sensitivitet og empati hos forelderen/foreldrene. Etter et samlivsbrudd er det umulig å legge til rette for førstnevnte forutsetninger, fordi foreldrene ikke lenger bor sammen, så barnet må jevnlig skifte hjemmemiljø og omsorgspraksis om de skal bo like mye hos begge.

    Hver gang barnet drar fra den ene forelderen til den andre og motsatt og blir der over tid, vil barnet oppleve det som svært vanskelig og smertefullt, fordi barnet ikke har noen forutsetning til å forstå at det ikke er for godt. Barnet vil riktignok i de fleste tilfeller tilpasse seg skiftet ganske kjapt, fordi det er nødvendig for barnets evne til å "overleve". Tilpasningen er først og fremst en strategi, og ikke noe vi bør legge vekt på i en barnefordelingssak. Tilpasningen går nemlig på bekostning av det som skulle vært fokus for barnets utvikling, nemlig å være så trygg på at de ikke vil bli forlatt at de kan begynne forlate (dvs utforske og knytte seg til andre).

    Barn under tre år er i en ekstremt sårbar fase i utviklingen av en sunn og trygg selvfølelse, som igjen påvirker evnen til å relatere til andre på en positiv og oppbyggende måte. I alderen 0-2 år skal det dannes en rekke nerveforbindelser i hjernen, som er avhengige av visse vilkår, hvis ikke dør disse nerveforbindelsene bort. Nerveforbindelsene aktiveres av visse former for stimuli i visse typer miljø (trygg tilknytning i et stabilt hjemmemiljø), og om disse vilkårene oppfylles vil barnet ha en fantastisk fordel resten av livet.... Barn som opplever en trygg tilknytningen i de første leveårene er mye bedre rustet til å takle motgang, nederlag og psykiske utfordringer seinere i livet. De vil også ha lettere for å utvikle gode og varige relasjoner til andre mennesker, der de føler seg elsket og elsker uten besvær.

    Denne sårbare fasen er godt kjent i alle fagmiljøer som har noe som helst barnefordelingsssaker å gjøre, og det skal tungtveiende grunner til for at de dømmer mer samvær enn det som er regnet som "barnets beste", eller som strider med oppfatningen om at små barn ikke bør være for lenge borte fra hovedomsorgsperson. "Lenge borte" defineres som timer for helt små barn, og ett døgn per år, inntil tre år.

    Jeg presiserer, det er ikke lenger slik at mor regnes som viktigste omsorgsperson, i utgangspunktet sidestilles foreldrene i retten. Men hensynene de tar utgangspunkt i, vil i mange tilfeller fortsatt forfordeler mor, siden hun vanligvis tar mest permisjon og størst del av den daglige omsorgen også i forholdet. Det er ikke antall timer sammen med forelderen som er viktig for tilknytningen, men HVA tiden har bestått av. Stell, trøst, mating, kos og lek er aktiviteter som støtter opp om tilknytningen, såvel som at små barn har det med å foretrekke den av foreldrene som er mest lydhør og imøtekommende.

    Om barnet ikke har en trygg tilknytning, har de like fullt tilknytning til foreldrene, og de ulike formene for utrygg tilknytning gir ulike utslag hos barna. Det de alle har til felles er at barnet sliter med å knytte seg emosjonelt til andre, og ikke har tillit til at de er verdt kjærlighet, eller at de de elsker ikke vil forlate de på ett eller annet tidspunkt. Siden noen barn er mer robuste enn andre, vil det variere mye hvor mye eller lite som skal til for å skape en trygg tilknytning, eller i hvilken grad de kan takle å vokse opp uten tilstrekkelig trygge tilknytninger. Derfor bør regelen være at hvert barn må sees ut i fra sine forutsetninger, og bli møtt ut i fra sine behov.

    Små barn har tilknytningshierakier, og det er en enkel måte å finne ut hvem som er øverst i hierakiet på...den barnet går til når den vil ha trøst eller er redd, er den som barnet regner som tilknytningsperson nr.1.

    Mye av det du skriver Vovise er subjektiv synsing, uten noe generell betydning. F.eks det med at du blir provosert av mødre som ikke pumper mm så bf kan gi på flaske. Vel, jeg blir provosert av fedre som ikke bytter bleie under samvær. Men alle fedre er ikke like, vil du si da. My point taken. Alle mødre manipulerer ikke, noen klarer ikke pumpe seg eller har andre gode grunner....uansett er det ikke et tema som blir lagt vekt på i noen barnefordelingssak. Amming er viktig for BARNET, og helt frem til barnet er 12 mnd vil det være tungtveiende argument for å unngå lengre fravær fra mor.

    Du har helt rett i det du sier om samarbeid mellom foreldre, og ansvaret begge parter har for å legge til rette for samvær. Men du tar fryktelig feil når du sier at barn på 6 mnd kan flyttes fra mor til far om mor ikke er villig til å gå med på å dekke fars beheov for å se barnet i lengre perioder av gangen. Små barn har ikke behov for (eller godt av) langt samvær, de har behov for hyppig samvær.

    Et samarbeid innebærer at begge parter er enige om barnets beste og går sammen om dette, ikke i at den ene parten skal legge seg flat for den andre for å unngå konflikt. Barn kjenner minst like godt på undertrykte konflikter som de uttrykte, på mange måter er de tause konfliktene verst, for da aner ikke barnet hva som er galt eller når boblen brister.

    Avlsutningsvis vil jeg si at jeg regner ikke automatisk mor som den beste omsorgspersonen, det er skremmende mange narsissistiske mødre, og disse påfører barna sine dype traumer. Fedre i slike situasjoner risikerer å stå maktesløse og se på at mor ødelegger og isolerer barnet, og det med loven i hånden. Det er like ille som i tilfellene der mødre ikke kan verne barna for voldelige og manipulerende fedre. Likevel kan vi ikke ta utgangspunkt i de tilfellene der en eller begge av foreldrene er psyke, når vi diskuterer barnets beste på generell basis.

    Det vi må se på, er hva som kan gi barnet det som det trenger for å få en best mulig start i livet. Hos to sinnsfriske velfungerende foreldre vil det i mange tilfeller innebære at en av partene må ofre egne behov en periode, for å sikre barnets behov. Det er en veldig kort periode barnet trenger en primær hovedomsorgsperson, før det naturlige vil være å ha flere nære og gode relasjoner, uten å danne noe hieraki over det. I den perioden barnet bor fast hos den ene, vil det samarbeidet du etterlyser Vovise, innebære å legge til rette til hyppig samvær mellom den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen, og bidra til en opptrapping av samværet i takt med at barnet modnes for det. Hvordan samværet deles når barnet blir eldre må en da vurdere ut i fra barnets behov, foreldrenes forutsetninger og andre hensyn som avstand mellom foreldrene etc.

    Jeg anbefaler alle som har små barn og er usikre på hva som er barnets beste i forbindelse med samlivsbrudd, å ta kontakt med helsestasjonen og psykologen tilknyttet denne, og be om råd og veiledning om samvær og en eventuell opptrapping. Å søke hjelp og råd utenfra i en vanskelig livssituasjon indikerer at du er en GOD forelder, kun en narsissist tror hans egne meninger er alt som skal til for å gjøre alt riktig.
     
  7. oslojente1980 Forumet er livet VIP

    ORIGINAL: meohmy

    Vovise, om du er advokat synes jeg det er på tide du viser til barneloven og kommer med konkrete eksempler fra rettspraksis, for å gi litt troverdighet, for barnepsykologi er åpenbart ikke ditt domene.

    Først og fremst en liten opprydding i begreper:

    Det er ikke noe som heter god og dårlig, sterk eller svak tilknytning. Enten har barnet en tilknytning, eller så har barnet ikke tilknytning. Det essensielle for kvaliteten er om tilknytningen er trygg eller utrygg.

    Et lite barn vil ha en minst like "sterk" tilknytning til foreldre som er overgripere og barnemishandlere som barn med omsorgsfulle foreldre har til sine, derfor kan man ikke ta hensyn til omfanget av tilknytningen, men derimot se på kvaliteten av tilknytningen. Er den trygg eller utrygg? Støtter tilknytningen barnets beste eller forelderens beste? Det blir de eneste relevante spørsmålene, slik jeg ser det.

    For små barns emosjonelle utvikling er det ekstremt viktig med en trygg tilknytning, og forutsetningene for å skape det er blant annet en kontinuitet og forutsigbarhet i det daglige samspillet med hovedomsorgspersonen(e), og en velutviklet sensitivitet og empati hos forelderen/foreldrene. Etter et samlivsbrudd er det umulig å legge til rette for førstnevnte forutsetninger, fordi foreldrene ikke lenger bor sammen, så barnet må jevnlig skifte hjemmemiljø og omsorgspraksis om de skal bo like mye hos begge.

    Hver gang barnet drar fra den ene forelderen til den andre og motsatt og blir der over tid, vil barnet oppleve det som svært vanskelig og smertefullt, fordi barnet ikke har noen forutsetning til å forstå at det ikke er for godt. Barnet vil riktignok i de fleste tilfeller tilpasse seg skiftet ganske kjapt, fordi det er nødvendig for barnets evne til å "overleve". Tilpasningen er først og fremst en strategi, og ikke noe vi bør legge vekt på i en barnefordelingssak. Tilpasningen går nemlig på bekostning av det som skulle vært fokus for barnets utvikling, nemlig å være så trygg på at de ikke vil bli forlatt at de kan begynne forlate (dvs utforske og knytte seg til andre).

    Barn under tre år er i en ekstremt sårbar fase i utviklingen av en sunn og trygg selvfølelse, som igjen påvirker evnen til å relatere til andre på en positiv og oppbyggende måte. I alderen 0-2 år skal det dannes en rekke nerveforbindelser i hjernen, som er avhengige av visse vilkår, hvis ikke dør disse nerveforbindelsene bort. Nerveforbindelsene aktiveres av visse former for stimuli i visse typer miljø (trygg tilknytning i et stabilt hjemmemiljø), og om disse vilkårene oppfylles vil barnet ha en fantastisk fordel resten av livet.... Barn som opplever en trygg tilknytningen i de første leveårene er mye bedre rustet til å takle motgang, nederlag og psykiske utfordringer seinere i livet. De vil også ha lettere for å utvikle gode og varige relasjoner til andre mennesker, der de føler seg elsket og elsker uten besvær.

    Denne sårbare fasen er godt kjent i alle fagmiljøer som har noe som helst barnefordelingsssaker å gjøre, og det skal tungtveiende grunner til for at de dømmer mer samvær enn det som er regnet som "barnets beste", eller som strider med oppfatningen om at små barn ikke bør være for lenge borte fra hovedomsorgsperson. "Lenge borte" defineres som timer for helt små barn, og ett døgn per år, inntil tre år.

    Jeg presiserer, det er ikke lenger slik at mor regnes som viktigste omsorgsperson, i utgangspunktet sidestilles foreldrene i retten. Men hensynene de tar utgangspunkt i, vil i mange tilfeller fortsatt forfordeler mor, siden hun vanligvis tar mest permisjon og størst del av den daglige omsorgen også i forholdet. Det er ikke antall timer sammen med forelderen som er viktig for tilknytningen, men HVA tiden har bestått av. Stell, trøst, mating, kos og lek er aktiviteter som støtter opp om tilknytningen, såvel som at små barn har det med å foretrekke den av foreldrene som er mest lydhør og imøtekommende.

    Om barnet ikke har en trygg tilknytning, har de like fullt tilknytning til foreldrene, og de ulike formene for utrygg tilknytning gir ulike utslag hos barna. Det de alle har til felles er at barnet sliter med å knytte seg emosjonelt til andre, og ikke har tillit til at de er verdt kjærlighet, eller at de de elsker ikke vil forlate de på ett eller annet tidspunkt. Siden noen barn er mer robuste enn andre, vil det variere mye hvor mye eller lite som skal til for å skape en trygg tilknytning, eller i hvilken grad de kan takle å vokse opp uten tilstrekkelig trygge tilknytninger. Derfor bør regelen være at hvert barn må sees ut i fra sine forutsetninger, og bli møtt ut i fra sine behov.

    Små barn har tilknytningshierakier, og det er en enkel måte å finne ut hvem som er øverst i hierakiet på...den barnet går til når den vil ha trøst eller er redd, er den som barnet regner som tilknytningsperson nr.1.

    Mye av det du skriver Vovise er subjektiv synsing, uten noe generell betydning. F.eks det med at du blir provosert av mødre som ikke pumper mm så bf kan gi på flaske. Vel, jeg blir provosert av fedre som ikke bytter bleie under samvær. Men alle fedre er ikke like, vil du si da. My point taken. Alle mødre manipulerer ikke, noen klarer ikke pumpe seg eller har andre gode grunner....uansett er det ikke et tema som blir lagt vekt på i noen barnefordelingssak. Amming er viktig for BARNET, og helt frem til barnet er 12 mnd vil det være tungtveiende argument for å unngå lengre fravær fra mor.

    Du har helt rett i det du sier om samarbeid mellom foreldre, og ansvaret begge parter har for å legge til rette for samvær. Men du tar fryktelig feil når du sier at barn på 6 mnd kan flyttes fra mor til far om mor ikke er villig til å gå med på å dekke fars beheov for å se barnet i lengre perioder av gangen. Små barn har ikke behov for (eller godt av) langt samvær, de har behov for hyppig samvær.

    Et samarbeid innebærer at begge parter er enige om barnets beste og går sammen om dette, ikke i at den ene parten skal legge seg flat for den andre for å unngå konflikt. Barn kjenner minst like godt på undertrykte konflikter som de uttrykte, på mange måter er de tause konfliktene verst, for da aner ikke barnet hva som er galt eller når boblen brister.

    Avlsutningsvis vil jeg si at jeg regner ikke automatisk mor som den beste omsorgspersonen, det er skremmende mange narsissistiske mødre, og disse påfører barna sine dype traumer. Fedre i slike situasjoner risikerer å stå maktesløse og se på at mor ødelegger og isolerer barnet, og det med loven i hånden. Det er like ille som i tilfellene der mødre ikke kan verne barna for voldelige og manipulerende fedre. Likevel kan vi ikke ta utgangspunkt i de tilfellene der en eller begge av foreldrene er psyke, når vi diskuterer barnets beste på generell basis.

    Det vi må se på, er hva som kan gi barnet det som det trenger for å få en best mulig start i livet. Hos to sinnsfriske velfungerende foreldre vil det i mange tilfeller innebære at en av partene må ofre egne behov en periode, for å sikre barnets behov. Det er en veldig kort periode barnet trenger en primær hovedomsorgsperson, før det naturlige vil være å ha flere nære og gode relasjoner, uten å danne noe hieraki over det. I den perioden barnet bor fast hos den ene, vil det samarbeidet du etterlyser Vovise, innebære å legge til rette til hyppig samvær mellom den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen, og bidra til en opptrapping av samværet i takt med at barnet modnes for det. Hvordan samværet deles når barnet blir eldre må en da vurdere ut i fra barnets behov, foreldrenes forutsetninger og andre hensyn som avstand mellom foreldrene etc.

    Jeg anbefaler alle som har små barn og er usikre på hva som er barnets beste i forbindelse med samlivsbrudd, å ta kontakt med helsestasjonen og psykologen tilknyttet denne, og be om råd og veiledning om samvær og en eventuell opptrapping. Å søke hjelp og råd utenfra i en vanskelig livssituasjon indikerer at du er en GOD forelder, kun en narsissist tror hans egne meninger er alt som skal til for å gjøre alt riktig.


    Kjempe bra skrevet som vanlig[:)][;)]
     
  8. tilli Forelsket i forumet

    Åh, endelig, tusen takk meohmy![:D] Blir så fortvila, og får ikke til å ordlegge meg bra skriftlig når jeg er kjempefrustrert - da er det så deilig å ha enkelte av dere her inne til å ta opp kampen![:D]

    Og jeg gleder meg til å lese vrøvlet du får som svar tilbake[;)]
     
  9. Vovise Andre møte med forumet

    Hei meohmy.

    Du er tydeligvis en person som har god kjennskap til barnepsykologi. Mye av det du skriver er sant, men du drar frem også mye teori.

    Jeg skal ta noen eksempler.

    Denne sårbare fasen er godt kjent i alle fagmiljøer som har noe som helst barnefordelingsssaker å gjøre, og det skal tungtveiende grunner til for at de dømmer mer samvær enn det som er regnet som "barnets beste", eller som strider med oppfatningen om at små barn ikke bør være for lenge borte fra hovedomsorgsperson. "Lenge borte" defineres som timer for helt små barn, og ett døgn per år, inntil tre år.

    En må ta hensyn til barnets beste over tid. Tar en fra den ene parten samvær så kan en risikere at denne parten reagerer negativt ovenfor barnet. Det er eksempler på at motparten har tatt selvmord eller har snudd og ikke vil ha kontakt med barnet lenger. Dette er også argumenter som taler for likestilling i barnefordelingssaker.

    Noen ganger så må barn på noen måneder begynne i barnehage, hvor ofte tar et barn skade av å begynne i barnehagen før barnet er 6 måneder? Rapporter viser at det er ingenting som tyder på at et barn tar skade av å begynne tidlig i barnehagen. Da er barnet lenge borte fra sine to viktigeste omsorgspersoner. De fleste barn takler dette fint, så hvorfor skal et barn under 1 år da ikke kunne ha mer samvær med far?


    Amming er viktig for BARNET, og helt frem til barnet er 12 mnd vil det være tungtveiende argument for å unngå lengre fravær fra mor.

    Det er ingen (god) far som ønsker at mor skal slutte å amme for å få mer samvær med barnet, men det er mange mødre som bruker dette for å nekte barnet samvær med far. Hvorfor kan ikke mor besøke far og mate barnet borte hos han når far har samvær?
    Amming er ikke et tungtveiende argument for å unngå lengre samvær etter barnet er 6 måneder. Mor har en plikt å legge det til rette sånn at det er for barnets beste.
    Selvsagt så er det en del vanskelige sitasjoner, men det jeg henviser til er der foreldrene er ikke er en fare for barnet og bor veldig nært hverandre.

    Du nevner også hyppig samvær, hvorfor anbefales det da ikke mer enn 3 dager i uken når far egentlig har lyst hver dag? Og hvorfor legger mange mødre ikke dette til rette?

    Eksempler på noen dommer.

    I 2005 var det en sak der gjaldt omsorg for en 10 år gammel jente. Selv om jenta ville bo hos mor så ga høyesterett far den daglige omsorgen. Grunnlaget var at den løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldre.

    I 2010 var det en annen sak med to unge foreldre med et barn på 11 måneder. Her fikk far den daglige omsorgen og mor fikk 50% samværsrett. Dette fordi den løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldrene.

    I 2008 var det en annen sak med spørsmål om fastbosted for en gutt på 5 år. Lagmannsretten fant at det var best for gutten at han hadde fast bosted hos far da det knyttet seg endel usikkerhet til mor fordi hun hadde flyttet en rekke ganger de siste årene.

    I disse dommene så var manipulering og samværssabotasje av mindre grad også av større betydning.

    F.eks i saken fra 2005 så står det følgende i dommen:

    Tingretten fant omsorgsspørsmålet vanskelig, men var ikke i tvil om at Cs motvilje mot å besøke faren hadde sammenheng med konflikten mellom foreldrene. Retten la til grunn at mor hadde uttalt seg negativt om far til C, og at mor ved en anledning hadde sagt til far i telefonen at han aldri skulle få se C mer.



    Grunnlaget for lagmannsrettens avgjørelse er at far som omsorgsperson ville gi C best kontakt med begge foreldre. Dette er et for snevert vurderingstema. Hva som er det beste for barnet, må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering, og i denne saken står betydningen av miljøskifte like sentralt som i hvilken grad C vil få best kontakt med begge foreldre. Retten har for øvrig ikke vurdert hvordan skifte av omsorgsperson vil fungere i praksis, når C etter samvær med mor vil måtte sendes tilbake til far, som hun ikke ønsker å bo hos.



    Ingen av foreldrene har klart å skjerme C fra sine konflikter. Far har utsatt henne for en intens påvirkning gjennom utallige brev og telefonoppringninger, der han har kritisert mor og dermed involvert C i partenes problemer. C synes at far maser, og at han ikke hører på hva hun har å si. Han tar ikke hensyn til hennes meninger. De tre besøkene hos far etter januar 2002 har ikke vært særlig vellykkete.



    Den sakkyndige har fremholdt at en avgjørelse om flytting vil føre til en krisereaksjon hos C. Hun vil føle seg forvirret, kaotisk og være bekymret for mor. C vil trenge hjelp av en fagperson, en hun har tillit til. Hun må få vite at både far og mor har ansvar for at situasjonen er blitt vanskelig - at dette ikke bare er mors ansvar, slik far er tilbøyelig til å fremstille det. Hun må få hjelp til å forstå at mor vil klare dette; mor må ikke fremstå som reell taper. Samvær med mor må sikres. Flytting bør skje meget raskt. Den umiddelbare hjelp C trenger, bør skje på Y, men også etter flytting vil hun ha et hjelpebehov. Hvorvidt far bør komme til Y i overgangsperioden, bør vurderes av en fagkyndig.

    Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling.

    At endring i daglig omsorg går imot det C sterkt har gitt uttrykk for som sitt ønske, har gjort avgjørelsen vanskelig. Hun er en ganske stor jente nå, og hennes meninger har betydning. Men ut fra det totalbilde denne saken gir, ville det etter min mening ikke være riktig overfor C å la hennes ønske i dag være avgjørende. C og far har ikke hatt et naturlig forhold til hverandre på flere år. Hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene, og i disse årene har hun ikke hatt noen reell mulighet til å oppleve far som omsorgsperson. Blant annet ut fra Ds forklaringer og den sakkyndiges vurdering av Ds situasjon i dag, legger jeg til grunn at far har hatt en god påvirkning på sine døtre.

    Skal flytting til far bli en virkelig god løsning, understreker jeg at det forutsetter at far viser større evne til å lytte til C enn han har vist under sakens gang. Hun må møtes med større forståelse for egne synspunkter og med mer ro og hensynsfullhet.
     
  10. meohmy Betatt av forumet

    Litt vel mye om min personlige situasjon her, så jeg tar en liten edit
     
  11. Minerva Forumet er livet VIP

    Dommen du viser til høres jo skremmende ut, men som du selv har sagt - her blir vi bare presentert med en liten bit av historien.
    Det sies jo ingenting om foreldrenes personligheter, men slik det beskrives ser jeg for meg at mor lett tar på seg martyr- og offerrollen og at jenta føler seg ansvarlig for å holde mor "lykkelig" - og det er selvfølgelig ikke sunt for et lite barn.
     
    Samtidig blir det litt feil å trekke frem en sak om en 10-åring når de fleste av oss diskuterer samvær for barn under 3 år.
    Ja, du viser til en sak med en 11 måneders "baby", med unge foreldre. Men vi vet ingenting mer om situasjonen, som f.eks. HVOR unge foreldrene er, og det kan ligge mye i ordet "stabilitet".
    Merk også at det ikke er dømt delt bosted, men 50% samværsordning - personlig synes jeg dette er en litt sneaky måte å komme seg unna på, siden det er få reelle forskjeller på delt bosted og 50% av omsorgen.
    Antar at løsningen er valgt fordi man ønsker at mor skal ha mye av omsorgen, men far har vist bedre dømmekraft når det gjelder valg tatt på vegne av barnet e.l. 
     
     
    Du sier at man bare blir presentert med en side av historien her inne, og det stemmer forsåvidt.
    Men vi kan ikke sitte her og ta for gitt at mødrene (og fedrene) her inne lyver - jeg baserer mine råd og uttalelser på at de forteller sannheten; dersom virkeligheten er en annen får de selvsagt ordne opp selv (eller ta konsekvensene).
     
    Alle som går til sak over barnefordeling vet at det er en SJANSE for at det dømmes mot dem. Det at de er villige til å ta den risikoen for å gjøre det de mener er best for barnet deres skal det stå respekt av.
    Samarbeid går to veier, og jeg er HELT enig i at voksne mennesker skal klare å heve seg over sine egne smålige impulser og tenke på barnas beste. Men det krever altså at BEGGE parter gjør dette, både mor og far, og en løsning hvor en part uten å mukke føyer den andre for å unngå krangel er ikke samarbeid.
     
    Når man viser til muligheten for at noen begår selvmord eller dropper barnet helt dersom det ikke får 50% av omsorgen vitner det for meg om en mental ustabilitet som gjør personen dårlig egnet som omsorgsperson.
    Om man setter sine egne ønsker og behov foran barnets beste på den måten bør man kanskje få profesjonell hjelp eller gå i seg selv til man klarer å vente et år eller to, til barnet er klart for den løsningen.
    Og jeg VET det skjer, men jeg tror ærlig talt ikke det er mange mødre som hadde "dumpet" barnet om de hadde fått 40% samvær...
     
    Ang. barn som begynner i barnehagen tidlig er det svært få barn som begynner før 1 år.
    Det er også mange argumenter for at mange barn ikke burde begynne i barnehagen før de er 2.
    Det blir litt det samme som argumentene mot delt bosted: Skadevirkningen for de få det ikke passer for, kan være så alvorlige at man kanskje burde la forholdsreglene gjelde for alle.
    Samtidig ser man at de som tar disse valgene oftest tar dem ut fra en viss desperasjon - økonomi pleier å tale sterkest.
     
    Nok en gang: Det er store individuelle forskjeller ute og går. Det er klart det er forskjell på fedre som har bodd sammen med barna og knyttet sterke bånd til dem før samlivsbrudd, og på fedre som aldri har bodd i samme by engang.
    Det er forskjell på foreldre som har et ryddig brudd og forblir på talefot, og foreldre som har mistet tilliten til hverandre etter svik og krangling.
    Ja til å la hver familie finne en løsning som fungerer for dem.
    Nei til familier hvor en part føyer den andre av frykt eller manglende selvfølelse.
     
    Og inntil jeg presenteres med forskningsdata forholder jeg meg til de anbefalingene jeg har møtt så langt; ikke delt omsorg før 3 år.
    Men gjerne utvidet samvær med samværsforelder! [:)]
     
     
  12. Vovise Andre møte med forumet

    Det er mye forskningsdata i bøkene til Lamb & Kelly. Jeg anbefaler å lese dette når det kommer til samvær for små barn: http://www.jointparenting.org/parenting_time_schedules_for_inf.htm
     
  13. Minerva Forumet er livet VIP

    ORIGINAL: Vovise

    Det er mye forskningsdata i bøkene til Lamb & Kelly. Jeg anbefaler å lese dette når det kommer til samvær for små barn: http://www.jointparenting.org/parenting_time_schedules_for_inf.htm


    Men et kjapt søk på nettet viser at mange akademikere kritiserer Lamb & Kelly for å bruke sine egne, tidligere publikasjoner som kildehenvisninger når de skal hente inn "vitenskapelig" bevis for sine egne teorier, for å ikke vise til faktiske, vitenskapelige studier, og for å mer eller mindre bevisst å obfuskere disse fakta.
    (Altså, Lamb skriver en artikkel som viser til en publikasjon i et vitenskapelig tidsskrift, som viser seg å være en artikkel skrevet av ham selv, og som ikke inneholder noen holdbare referanser til faktiske studier som beviser det han påstår.)

    Litt mer ytterliggående knyttes begge to, men spesielt Lamb, til suspekte pro-pedofile subgrupper av fedrerettighetsbevegelsen.

    Jeg skal ikke komme her og påstå at jeg har lest TONNEVIS med litteratur innen dette feltet i pedagogikk/psykologi, ei heller mange faktiske studier - men jeg må innrømme at jeg finner det lettere å stole på faglitteratur ved norske universiteter enn til dels sterkt kritiserte amerikanske forskere. [;)]
    Det sier seg også selv at ikke alle teorier og forskningsresultater er direkt overførbare fra en kultur til en annen (og ja, amerikansk kultur ER annerledes når det gjelder familieliv, økonomi, geografisk mobilitet m.m.).

    Flere artikler/publikasjoner jeg var innom viste til forskning som peker på at MENGDEN samvær med samværsforelder ikke utgjorde noen forskjell i graden av tilknytning, det var KVALITETEN som tellet (at samværsforelder er pålitelig, omsorgsfull osv.), mens UTVIDET samvær med far faktisk kunne virke negativt inn på primærtilknytningen til mor.
    Det vistes også til flere studier som peker på at barnet ER mest knyttet til mor, selv i familier med to tilstedeværende foreldre, og at dette fortsetter å være sant selv en god stund etter at far overtar primæromsorgen.
    Nok en gang har jeg ikke lest alle disse studiene, ei heller sier jeg at de er 100% korrekte i sine teorier og konklusjoner.
    Jeg sier bare at med den moderate kunnskap jeg besitter om emnet tar jeg et "informert standpunkt" som legger seg relativt tett opp til de vanlige anbefalingene fra familievernkontor og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

    Så får vi heller være enige om å være uenige. [;)]
     
  14. moondust Flørter med forumet

    Kjenner jeg blir frustrert og sint!!! Vært på menking og dte var jo neste bare bortkasta! De hjalp jo ingenting! Skal det sies at bf prate nesten hele tiden da såikke så mange andre slapp til. Men kjære vene!! Et lite barn som har vært mest sammen med sin mor er jo mest tilknyttet henne!!! Man kan jo ikke argumentert mot det!!
    Ingen som sier at far ikke skal få tid sammen med barnet sitt men det går på dette med å måtte ha to steder å bo når man er så lite!!

    Vovise: Hvordan hadde du taklet å ha to steder å bo??? Flytte på deg hver uke??? Selv i voksen alder er det jo INGEN som orker å ha det sånn!!! BRUK HODET DITT LITT!!!!!!!!!!!
     
  15. *Zephyre* Forumet er livet

    ORIGINAL: Vovise



    I 2005 var det en sak der gjaldt omsorg for en 10 år gammel jente. Selv om jenta ville bo hos mor så ga høyesterett far den daglige omsorgen. Grunnlaget var at den løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldre.

    I 2010 var det en annen sak med to unge foreldre med et barn på 11 måneder. Her fikk far den daglige omsorgen og mor fikk 50% samværsrett. Dette fordi den løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldrene.

    I 2008 var det en annen sak med spørsmål om fastbosted for en gutt på 5 år. Lagmannsretten fant at det var best for gutten at han hadde fast bosted hos far da det knyttet seg endel usikkerhet til mor fordi hun hadde flyttet en rekke ganger de siste årene.

    I disse dommene så var manipulering og samværssabotasje av mindre grad også av større betydning.

    F.eks i saken fra 2005 så står det følgende i dommen:

    Tingretten fant omsorgsspørsmålet vanskelig, men var ikke i tvil om at Cs motvilje mot å besøke faren hadde sammenheng med konflikten mellom foreldrene. Retten la til grunn at mor hadde uttalt seg negativt om far til C, og at mor ved en anledning hadde sagt til far i telefonen at han aldri skulle få se C mer.



    Grunnlaget for lagmannsrettens avgjørelse er at far som omsorgsperson ville gi C best kontakt med begge foreldre. Dette er et for snevert vurderingstema. Hva som er det beste for barnet, må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering, og i denne saken står betydningen av miljøskifte like sentralt som i hvilken grad C vil få best kontakt med begge foreldre. Retten har for øvrig ikke vurdert hvordan skifte av omsorgsperson vil fungere i praksis, når C etter samvær med mor vil måtte sendes tilbake til far, som hun ikke ønsker å bo hos.



    Ingen av foreldrene har klart å skjerme C fra sine konflikter. Far har utsatt henne for en intens påvirkning gjennom utallige brev og telefonoppringninger, der han har kritisert mor og dermed involvert C i partenes problemer. C synes at far maser, og at han ikke hører på hva hun har å si. Han tar ikke hensyn til hennes meninger. De tre besøkene hos far etter januar 2002 har ikke vært særlig vellykkete.



    Den sakkyndige har fremholdt at en avgjørelse om flytting vil føre til en krisereaksjon hos C. Hun vil føle seg forvirret, kaotisk og være bekymret for mor. C vil trenge hjelp av en fagperson, en hun har tillit til. Hun må få vite at både far og mor har ansvar for at situasjonen er blitt vanskelig - at dette ikke bare er mors ansvar, slik far er tilbøyelig til å fremstille det. Hun må få hjelp til å forstå at mor vil klare dette; mor må ikke fremstå som reell taper. Samvær med mor må sikres. Flytting bør skje meget raskt. Den umiddelbare hjelp C trenger, bør skje på Y, men også etter flytting vil hun ha et hjelpebehov. Hvorvidt far bør komme til Y i overgangsperioden, bør vurderes av en fagkyndig.

    Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling.

    At endring i daglig omsorg går imot det C sterkt har gitt uttrykk for som sitt ønske, har gjort avgjørelsen vanskelig. Hun er en ganske stor jente nå, og hennes meninger har betydning. Men ut fra det totalbilde denne saken gir, ville det etter min mening ikke være riktig overfor C å la hennes ønske i dag være avgjørende. C og far har ikke hatt et naturlig forhold til hverandre på flere år. Hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene, og i disse årene har hun ikke hatt noen reell mulighet til å oppleve far som omsorgsperson. Blant annet ut fra Ds forklaringer og den sakkyndiges vurdering av Ds situasjon i dag, legger jeg til grunn at far har hatt en god påvirkning på sine døtre.

    Skal flytting til far bli en virkelig god løsning, understreker jeg at det forutsetter at far viser større evne til å lytte til C enn han har vist under sakens gang. Hun må møtes med større forståelse for egne synspunkter og med mer ro og hensynsfullhet.



    Vovise: Det er gamle saker du referer til. Hva med saker som er relevant med den situasjonen de fleste her på forumet spør etter? Og da helst som er etter at den nye barneloven trådde i kraft.

    En annen ting: Er det ikke bf som er konfliktskaperen ved å ta saken til retten? Og når bf ikke er samarbeidsvillig i f.eks den obligatoriske meklingen, råder du fortsatt kvinner til å gå med på det bf vil?

    Sikker på at du er advokat? [:-]Hvilke områder jobber du innen da? Når var du ferdigutdannet? Har du barn selv?
    Du skremmer ikke meg, men du skremmer muligens nye brukere på dette forumet, kvinner som er i en meget sårbar situasjon som er midt i ett samlivsbrudd. Ett samlivsbrudd i seg selv er hardt nok.
     
  16. Vovise Andre møte med forumet


    ORIGINAL: Minerva
    Litt mer ytterliggående knyttes begge to, men spesielt Lamb, til suspekte pro-pedofile subgrupper av fedrerettighetsbevegelsen.

    Jeg skal ikke komme her og påstå at jeg har lest TONNEVIS med litteratur innen dette feltet i pedagogikk/psykologi, ei heller mange faktiske studier - men jeg må innrømme at jeg finner det lettere å stole på faglitteratur ved norske universiteter enn til dels sterkt kritiserte amerikanske forskere.

    Det er helt vanlig at psykologer og forskere kritiserer hverandre. Harald Eia beviste jo dette ganske tydelig med Hjernevask. Les heller bøkene, det er faktisk mange gode poeng i bøkene. Så kan heller gjøre opp en mening om hva som er tull og hva som er interessant. F.eks noe som jeg fant interessant, så er det fars betydning for barnets språkutvikling. Det har med at fedre er flinkere til å utfordre barnet til å gjøre seg forstått.

    Jeg spør deg, hva synes du om samværsplanen som er beskreve her? http://www.jointparenting.org/parenting_time_schedules_for_inf.htm
    Er ikke det barnets beste, mye kontakt med begge foreldrene?

    ORIGINAL: moondust
    Vovise: Hvordan hadde du taklet å ha to steder å bo??? Flytte på deg hver uke??? Selv i voksen alder er det jo INGEN som orker å ha det sånn!!! BRUK HODET DITT LITT!!!!!!!!!!!


    Dere pliktes til å samarbeide om et lite barne. Det betyr at dere må gjøre det dere kan for å bo så nært som mulig hverandre. Når to foreldre ønsker å bruke mye tid sammen med barnet så har et barn to hjem. Sånn er det bare. Det er mye verre med to foreldre som krangler forann barnet. Begge to kan skylde på om det er den ene eller andre, men da vil nok barnevernet til slutt ta i fra omsorgen fra begge foreldrene. Far er like viktig som mor, hvem barnet er mest tilknyttet til er bare tull og vås og brukes av mødrer(og fedre) som et argument for at barnet skal ha mindre samvær med motparten. Om du mener at et lite barn har mest tilknyttning til deg så kan dette også brukes mot deg i en eventuell rettsak fordi da har du tilrettelagt en samværsordning der barnet ikke har fått en god mulighet til å knytte seg til motparten.


    En annen ting: Er det ikke bf som er konfliktskaperen ved å ta saken til retten? Og når bf ikke er samarbeidsvillig i f.eks den obligatoriske meklingen, råder du fortsatt kvinner til å gå med på det bf vil?

    Dette kommer helt an på årsaken. Om far går til retten med et godt grunnlag så vil retten se på det som positivt. For da viser far interesse for barnet og tar ansvar. Om det derimot er for å slippe å betale barnebidrag så vil nok dette komme frem, advokater er faktisk meget oppmerksomme på denne type fedre og vil ikke stevne saken til retten.

    I 7 av 10 tilfeller, så er det far som stevner saken til retten, og det går mye i dette med at fedre vet mye mer om barnets rettigheter idag. F.eks det første rådet fedre vil få når de søker hjelp etter et samlivsbrudd er å få seg en god advokat, ikke stol på NAV og vær forsiktig på familievernkontoret. Det er altfor mange triste historier om fedre som idag ikke har et forhold til barnet sitt, grunnet de aldri fant en god advokat som kunne hjelpe han videre og hadde for mye tillit til NAV og familievernkontoret.

    Spesielt alvorlig er dette med at hovedomsorgspersonen kan flytte hvor som helst i landet med 6 ukers varsel. Flere og flere skilte foreldre inngår en særavtale der de bestemmer hvor barnet skal vokse opp. Den som flytter i fra er den som taper hovedomsorgen, om det ikke blir en ny runde i retten.

    Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor mødre skal være så fiendlige når det handler om barnets beste. To glade foreldre som samarbeider og er venner er så mye viktigere enn spørsmålet om samværsfordeling. Det virker som flere her på babyverden er mest opptatt av å få omsorgspenger, og det er derfor jeg skriver her for å advare dere. Rettsvesenet idag er mye mer modent og oppmerksom enn for 5 år tilbake. Ikke ødelegg deres fremtid, farens fremtid og ikke minst barnets fremtid ved å stå på gamle, utdaterte holdninger der moren er automatisk den beste omsorgspersonen. Få til en god samværsordning, tenk på barnets beste og legg dine interesser til siden. Vis samarbeidsvilje, det har stor betydning senere i en rettssak.
     
  17. Minerva Forumet er livet VIP

    ORIGINAL: Vovise


    ORIGINAL: Minerva
    Litt mer ytterliggående knyttes begge to, men spesielt Lamb, til suspekte pro-pedofile subgrupper av fedrerettighetsbevegelsen.

    Jeg skal ikke komme her og påstå at jeg har lest TONNEVIS med litteratur innen dette feltet i pedagogikk/psykologi, ei heller mange faktiske studier - men jeg må innrømme at jeg finner det lettere å stole på faglitteratur ved norske universiteter enn til dels sterkt kritiserte amerikanske forskere.

    Det er helt vanlig at psykologer og forskere kritiserer hverandre. Harald Eia beviste jo dette ganske tydelig med Hjernevask. Les heller bøkene, det er faktisk mange gode poeng i bøkene. Så kan heller gjøre opp en mening om hva som er tull og hva som er interessant. F.eks noe som jeg fant interessant, så er det fars betydning for barnets språkutvikling. Det har med at fedre er flinkere til å utfordre barnet til å gjøre seg forstått.

    Jeg spør deg, hva synes du om samværsplanen som er beskreve her? http://www.jointparenting.org/parenting_time_schedules_for_inf.htm
    Er ikke det barnets beste, mye kontakt med begge foreldrene?


     
    Vovise, det samværsforslaget får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
    Det påstås at barnet "MÅ" treffe far hver dag for å få en god tilknytning - men det er tydeligvis helt greit med tre dagers overnatting hos far hvor barnet ikke treffer mor?
    Her er det mye som skurrer i mine ører.
    I tillegg er det trist, men vi må faktisk innse at vi lever i en virkelighet hvor folk jobber, bor et lite stykke fra hverandre og må tilpasse seg mange ulike hverdagsliv.
    Jeg ser bare ikke hvordan det skal være MULIG å gjennomføre noe som likner på det skjemaet det legges opp til her - skal man holde barnet oppe om kvelden for at far skal rekke innom etter jobb for X antall timer? HVER dag?
     
    Jeg vet du terper på om dette "samarbeidet" som vi ikke blir helt enige om definisjonen på, men jeg ser ærlig talt ikke heller hvordan et par som har gått fra hverandre, ofte av veldig følelsesmessige grunner, skal kunne forholde seg til hverandre HVER J*VLA DAG på denne måten. Det skaper stress, friksjon og konflikter i en allerede betent situasjon - uansett om begge klarer å oppføre seg som voksne kan man faktisk ikke "skru av" alle følelser fra dag 1, og det skaper en stemning som jeg ikke tror er bra for barnet.
     
    Personlig har jeg jo erfaring med en far som tilbrakte MINIMALT med tid sammen med barnet da vi bodde sammen, og så hadde tilnærmet ingen kontakt (maks en gang i måneden, inkludert "løpe inn i hverandre på gata"-treff) i 6 mnd da Jr. var 8-14 mnd.
    Til tross for dette var det ikke noe problem for trygge, sosiale, godt tilknyttede Jr. å knytte gode bånd til far på dette tidspunktet, og han er nå en ordentlig pappagutt som elsker å tilbringe tid sammen med far og bonusmor.
    For meg er dette et godt eksempel på at god primærkontakt er viktigst, siden det gjør barnet i stand til å knytte tette bånd til andre i fremtiden.
    Og nei, jeg har ikke tenkt å bruke dette som et "vitenskapelig" eksempel, ei heller generalisere dette til en universalregel som bør gjelde for alle.
    Jeg bare sier at jeg fremdeles ikke er overbevist om dine standpunkter, kildene du viser til eller forslagene du fremhever.
     
    Og vi VET at domstolene vinkler seg inn mot mer kjønnsnøytrale løsninger, og at man ikke er garantert seier for mor i en evt. rettssak.
    Men det er FREMDELES ikke god nok grunn til å legge seg flat og ikke kjempe når man mener at barnet risikerer å være den tapende part.
     
    Du snakker om en verden hvor alle eks-partnere kan være perlevenner, hvor alle vil hverandres beste, hvor alle kan forsørge seg og familien sin på bostedet, og hvor alle barn er trygge, fleksible og for all del identiske i fysisk og psykisk utvikling.
     
    Den verden finnes ikke.
     
  18. moondust Flørter med forumet

    Vovise: Hjelpes!!!! Er du virkelig sann!??!! Stakkar barna!! Du tenker jo ikke på de i det hele tatt!! KUN bf rettigheter!! Kanskje du bør tenke litt på de små før du faktisk ødelegger livet til noen!!!
     
  19. Vovise Andre møte med forumet


    Jeg ser bare ikke hvordan det skal være MULIG å gjennomføre noe som likner på det skjemaet det legges opp til her - skal man holde barnet oppe om kvelden for at far skal rekke innom etter jobb for X antall timer? HVER dag?

    Nei, men kan ikke far legge om arbeidstiden på jobb? Om han gjør det, skal han fremdeles nektes samvær? Det finnes mange fedre som strekker seg ganske langt for barnet sitt beste. Noen jobber halv dag på dagtid og halv dag på kveldstid, andre starter tidlig og går hjem tidlig. Når far vil,har lyst og greier å legge dette til rette så blir det helt feil å nekte samvær. Et lite barn savner også tid med far og føler sorg uten far tilstede.

    Men det er FREMDELES ikke god nok grunn til å legge seg flat og ikke kjempe når man mener at barnet risikerer å være den tapende part.

    Dette gjelder både fedre og mødre. Og det er derfor det er så mange konflikter mellom skilte foreldre idag, fordi flere fedre er mye mer oppmerksomme på akkurat dette, mens mor tror ho er automatisk den beste omsorgspersonen fordi ho måler omsorg i tid.

    moondust, det handler om barnets rettigheter. Barnet har grunnleggende rett til lik kontakt med begge foreldre. Du bestemmer ikke over barnets rett til samvær.
     
  20. *Zephyre* Forumet er livet

    Vovise: Omtrent 70% av samlivsbruddene tar mor intiativ til. 10% av disse ender i rettssystemet.
    Du sier at i 7 av 10 tilfeller er det far som stevner mor. Da er det jo bemerkelsesverdig at i 85% av tilfellene dømmes det fast bosted hos mor.
    Hva skyldes dette tror du?

    Du har ennå ikke svart på om du er advokat? Hvilke områder jobber du innen da? Når var du ferdigutdannet? Har du barn selv?
     

Del denne siden