A
Anonym TS
Guest
Først av alt: jeg vet at det ikke finnes en fasit på hva som er riktig her, men ønsker gjerne å høre hva dere hadde valgt i min situasjon 
Jeg er 26 år og fulltidsstudent på 1. året på en mastergrad, og samboer jobber 100% i fast jobb med årslønn rett i underkant av en million. Jeg grubler litt på om det ville være best for oss å få barn under studiet eller etter jobb.
Alternativ 1
Dersom jeg bare tenker økonomisk forstår jeg selvsagt at summen blir høyere dersom jeg venter til etter jeg har jobb. Da er jeg 28 år når jeg har jobbet lenge nok til rett på foreldrepenger, forutsatt at jeg får jobb med en gang etter endt studium. Så tenker jeg på ulempene med dette alternativet: å skulle ut i permisjon når jeg fremdeles er ganske ny og fersk i jobben. Og har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til, kanskje får jeg bare et vikariat til å starte med? Får vi barnehageplass, blir det tidlig lange dager i barnehagen? Hvordan bør vi fordele fellesperioden? Og hva om jeg ønsker flere barn, har jeg startet så sent at det kan bli vanskelig å få flere? Et par år mellom barna hadde jo vært fint, og det er jo heldigvis noen år til jeg blir 35 og risikoene øker...
Alternativ 2 er å få barn på masterstudiet. Kanskje klarer jeg å opparbeide meg litt foreldrepenger gjennom deltidsjobb, hvis ikke blir det engangsstønad + lån som stipend. Samboer tjener heldigvis godt, men grunnet det får jeg ikke forsørgerstipend. Jeg kan ta permisjon og samboer har ikke rett på noen ting (men jobber skift i samme by og vil likevel være en del hjemme), og jeg har enda noen måneder igjen av studiet etter endt permisjon. Fint mtp. myk overgang til barnehage.
Alternativ 3 er at jeg kan oppfylle aktivitetsplikten ved å være fulltidsstudent (har ikke krav om oppmøte eller å bestå), og samboer kan ta hele fellesperioden. Jeg skal "bare" skrive master (som jeg allerede er godt i gang med før evt. termin) og det er ingenting å møte opp på på skolen, og jeg trenger heller ikke å bestå masteren ved første forsøk. Blir jeg ferdig med masteren før barnet nermer seg 1 år kan jeg melde meg opp på annet studie uten oppmøte og uten å måtte bestå. Ergo kan jeg i praksis ha permisjon, og samboer kan enten ha full permisjon samtidig eller velge å jobbe delvis og utsette litt permisjon, f.eks. at han har fri en dag eller to i uka (som i praksis blir flere dager hjemme grunnet skiftordningen). Dette kan han strekke ut så langt det går frem til barnet fyller 3 år. Fordeler er mye tid sammen med barnet, får tidlig god tilknytning til far også, amming blir ikke logistikk, myk overgang til barnehage, er ikke krise å ikke skulle få barnehageplass med en gang, er ferdig med barnehageinnkjøring når jeg starter i jobb, og har mulighet til å komme i gode arbeidsrutiner og kanskje ha fått fast jobb før permisjon med barn nr. 2.
For meg ser alternativ 3 nesten bare idyllisk og rosenrødt ut, så hjelp meg, er det noe jeg overser eller har misforstått? Hva hadde dere gjort i min situasjon? Status er at han tenker praktisk og vil ha alt på stell først, herunder at jeg er ferdig med utdannelse og har fått jobb. Mine tanker er nok mer preget av følelser og instinkt. For vår del kan vi godt nyte noen år til med reiser, mye søvn og bare oss selv å ta hensyn til - men jeg kjenner samtidig på bekyminger som "Tenk om jeg kaster bort årene nå, og så blir det vanskelig å få barn når vi endelig prøver". Det vil være så vondt å angre på at vi ikke bare hoppet i det tidligere. I tillegg tenker jeg at det blir stress å samle alle nye livssituasjoner og begivenheter til samme tid, det virker bedre å fordele de litt. Men kanskje er det mest fornuftig å ha alt på stell, og heller ofre den ekstra tiden?
Jeg er 26 år og fulltidsstudent på 1. året på en mastergrad, og samboer jobber 100% i fast jobb med årslønn rett i underkant av en million. Jeg grubler litt på om det ville være best for oss å få barn under studiet eller etter jobb.
Alternativ 1
Dersom jeg bare tenker økonomisk forstår jeg selvsagt at summen blir høyere dersom jeg venter til etter jeg har jobb. Da er jeg 28 år når jeg har jobbet lenge nok til rett på foreldrepenger, forutsatt at jeg får jobb med en gang etter endt studium. Så tenker jeg på ulempene med dette alternativet: å skulle ut i permisjon når jeg fremdeles er ganske ny og fersk i jobben. Og har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til, kanskje får jeg bare et vikariat til å starte med? Får vi barnehageplass, blir det tidlig lange dager i barnehagen? Hvordan bør vi fordele fellesperioden? Og hva om jeg ønsker flere barn, har jeg startet så sent at det kan bli vanskelig å få flere? Et par år mellom barna hadde jo vært fint, og det er jo heldigvis noen år til jeg blir 35 og risikoene øker...
Alternativ 2 er å få barn på masterstudiet. Kanskje klarer jeg å opparbeide meg litt foreldrepenger gjennom deltidsjobb, hvis ikke blir det engangsstønad + lån som stipend. Samboer tjener heldigvis godt, men grunnet det får jeg ikke forsørgerstipend. Jeg kan ta permisjon og samboer har ikke rett på noen ting (men jobber skift i samme by og vil likevel være en del hjemme), og jeg har enda noen måneder igjen av studiet etter endt permisjon. Fint mtp. myk overgang til barnehage.
Alternativ 3 er at jeg kan oppfylle aktivitetsplikten ved å være fulltidsstudent (har ikke krav om oppmøte eller å bestå), og samboer kan ta hele fellesperioden. Jeg skal "bare" skrive master (som jeg allerede er godt i gang med før evt. termin) og det er ingenting å møte opp på på skolen, og jeg trenger heller ikke å bestå masteren ved første forsøk. Blir jeg ferdig med masteren før barnet nermer seg 1 år kan jeg melde meg opp på annet studie uten oppmøte og uten å måtte bestå. Ergo kan jeg i praksis ha permisjon, og samboer kan enten ha full permisjon samtidig eller velge å jobbe delvis og utsette litt permisjon, f.eks. at han har fri en dag eller to i uka (som i praksis blir flere dager hjemme grunnet skiftordningen). Dette kan han strekke ut så langt det går frem til barnet fyller 3 år. Fordeler er mye tid sammen med barnet, får tidlig god tilknytning til far også, amming blir ikke logistikk, myk overgang til barnehage, er ikke krise å ikke skulle få barnehageplass med en gang, er ferdig med barnehageinnkjøring når jeg starter i jobb, og har mulighet til å komme i gode arbeidsrutiner og kanskje ha fått fast jobb før permisjon med barn nr. 2.
For meg ser alternativ 3 nesten bare idyllisk og rosenrødt ut, så hjelp meg, er det noe jeg overser eller har misforstått? Hva hadde dere gjort i min situasjon? Status er at han tenker praktisk og vil ha alt på stell først, herunder at jeg er ferdig med utdannelse og har fått jobb. Mine tanker er nok mer preget av følelser og instinkt. For vår del kan vi godt nyte noen år til med reiser, mye søvn og bare oss selv å ta hensyn til - men jeg kjenner samtidig på bekyminger som "Tenk om jeg kaster bort årene nå, og så blir det vanskelig å få barn når vi endelig prøver". Det vil være så vondt å angre på at vi ikke bare hoppet i det tidligere. I tillegg tenker jeg at det blir stress å samle alle nye livssituasjoner og begivenheter til samme tid, det virker bedre å fordele de litt. Men kanskje er det mest fornuftig å ha alt på stell, og heller ofre den ekstra tiden?
Jeg skjøv unna instinktfølelsen lenge, og angrer på det.
