Hva er ditt syn på adopsjon?

ønskebarnet 81 skrev:
Jeg er for adopsjon.Synes det er en fin måte og bli familie på hvis man ikke kan få egne biologiske barn .
Klikk for å utvide …

Og enda viktigere, det er fint for barn som mangler foreldre.

Jeg syns ærlig talt adopsjon burde bli en mer diskutert løsning også i norge. Virker ikke som om det er en mulighet nesten, at man må velge abort eller ha barnet selv. Klart, for mange er det jo økonomi, at man er ung, manglende utdanning eller partner som gjør at man ville valgt å gi bort barnet sitt, mange av disse problemene er jo blitt "løst" av gode stønader samt sosial aksept for aleneforeldre og unge foreldre. Men det finnes folk som likevel ikke burde bli foreldre, enten på det punktet i livet, eller noen sinne, og som har selvinnsikt nok til å vite at det beste de kan gjøre for et barn, er å gi det bort.
 
For. Generelt sett er det en vinn-vinn situasjon. Alle tjener på det.

Skulle ønske prosessen ikke var så lang og krevende, så flere barn kunne få den fordelen det er å vokse opp som ett ønsket barn.
 
Jeg er helt klart for adopsjon. Kan det være en grunn til å være imot det da??
 
For, det er jo en flott ordning både for barn som trenger nye foreldre og for de voksne som ønsker seg barn. Derimot har jeg inntrykk av at prosessen er for dyr, omfattende og tidkrevende, og det er skikkelig synd :(
 
Jeg er for adopsjon[emoji4] Mange barn som trenger et godt og kjærlig hjem[emoji173]
 
For! Det finnes også andre adopsjonsmetoder enn "utenlandsadopsjon".
Vi er veldig glad for at vi valgte nettopp dette. Barnet er en berikelse for vårt liv! Og det er ikke nødvendigvis slik at man kun velger adopsjon fordi man ikke kan få biologiske barn. Vi venter nå en lillebror som blir ruget i min mage.
 
Last edited:
For, såklart :) Finnes det noen grunner for å være imot? :p
 
På det enkle spørsmålet; "for eller mot?", så er det jo enkelt, jeg er for. På det mer komplekse spørsmålet; "hva er ditt syn på adopsjon?" så er det flere lag av synspunkter og for min del ingen enkle svar. Det er lett å si at adopsjon av utenlandske barn er en veldig vanskelig og tidkrevende prosess, noe som er synd når vi vet at det er mange barn som trenger et godt hjem. Men jeg er jo enig institutt det selvfølgelig er viktig at barnas historier sjekkes skikkelig ut så det ikke er tvil om slektskap, ansvar etc, og at familiene som godkjennes i Norge har "det som trengs"/er godt forberedt. Det aller vanskeligste spørsmålet synes jeg er hva med adopsjon av norske barn? Her er det svært sjelden at barn adopteres selv om mange barn så og si hele livet bor hos en familie som ikke er deres biologiske. Jeg har selv vært fostermor og har erfaring fra arbeid med fosterbarn i USA. Det er to helt forskjellige systemer. I Norge tenker jeg at vi gjerne kunne diskutert mer om det faktisk er til barns beste å trekkes mellom fosterfamilie og biologisk familie, dersom det etter flere år ikke er realistisk at du skal flytte tilbake. Jeg mener det er viktig å vite hvor man kommer fra og gjerne kjenne til biologisk familie, men mener at for mange barn er det vanskelig å finne ro og stabilitet når mange mennesker er inne i hverdagen din, har meninger om mye av det som skjer i livet ditt (fosterforeldre, biologiske foreldre, barnevern og kanskje andre instanser som er inne), og når biologiske foreldre i mange tilfeller ikke klarer å følge opp avtaler som inngås. Det er lite som er så hjerteskjærende som å se et barn gang på gang ha forventninger som ikke innfris. I tillegg kan jo foreldrene ta opp saken med jevne mellomrom forsøke å få tilbake omsorgen eller endringer i samværsordninger. Hvor mange sjanser skal foreldrene få før det beste for barnet at det får en trygghet, stabil havn i en annen familie? Jeg har ikke svaret, men synes det er interessant å diskutere fordi det noen ganger synes som vi har et ganske stort foreldrevern ifht dette. Dersom foreldrene selv ikke ønsker adopsjon forblir situasjonen stort sett uendret. Det er viktig å presisere at for veldig mange fosterbarn så fungerer det også veldig bra, min bekymring er i de sakene der det ikke er realistisk for barna på noe tidspunkt å flytte tilbake til foreldrene og hvor de ikke klarer å følge opp over lengre tid. I USA er systemet helt annerledes, der får foreldrene gjerne ett år på å skjerpe seg, gjør de ikke det blir ofte barna adoptert bort. Har de gjort en innsats, men ikke er i mål, får de mer tid på seg. Her synes jeg kanskje ting går litt vel raskt i svingene, ettersom vi vet at endring tar tid. Men det er også positivt at det stilles noen krav og at foreldrene motiveres for endring.

Vanskelig, men spennende tema!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp