hva er det mest dramatiske som har skjedd deg i livet?

  • Trådstarter Trådstarter snupsidupsi
  • Opprettet Opprettet
S

snupsidupsi

Guest
mistet noen nære, vært i en ulykke, hatt en operasjon, eller andre ting?





(og til slutt; hva er det mest fantastiske som har skjedd deg i livet[;)]? Legg gjerne med et bilde av vidunderet!!)
 
mista svogeren min i sommer pga av kreft i hjernen[:(]grusomt å sete att no å sjå søstra mi so kun e 34 år som enke me 3 unga på 6,4 og 2[:(]
å vidundere ligg no å søv i senga si [:D]
 
Værste er ble utsatt for seksuelt overgrep i en alder av 12år, mistet pappaen min da jeg var 15år.
Det beste som har hendt meg er mine 3 flotte barn. Hvor den ene er reist til Stavanger(besøke en kamerat), ei sitter og spiller ds og minsta hun ligger å sover.[:)]
 
Har frontkollidert to ganger. Den ene ganga var det en elg vi krasjet med. Bilen ble totalkondemnert, elgen døde, men det gikk heldigvis forholdsvis greit med meg, min bror og mine foreldre.
Andre gangen var på glatta i voksen alder. Krasjet med noen dansker uten gode vinterdekk. den danske mora brakk tommelen og svigermor fikk brist i brystbeinet.

Rett før jul 2007 fjernet jeg en svulst i ørespyttkjertelen (like under øret, inn mot kjeven). Heldigvis var den godartet! Men, den var stor (4 cm) og de brukte fire timer på operasjonen. Julaften ble jeg så rar i ansiktet (smakte metall i munnen, og følte jeg var litt dradd). Våknet første juledag helt skjev i ansiktet! Hadde da fått virus på ansiktsnerven!
Var lam i venstre del av ansiktet i tre-fire måneder! Kunne ikke smile, lukke øyet eller bevege munnen noe særlig.
I løpet av de neste månedene ble jeg gradvis bedre, men jeg var så hardt rammet så jeg er enda ikke helt god, tre år etter.
Ser det spes når jeg lager trutemunn eller skal blåse opp ballonger. Da henger øyet og muskelaturen rundt munnen er ikke helt god.
Men, må nok bare leve med det.
Var heilt for JÆVLIG de første månedene! Hadde akkurat startet i ny jobb (bhg) og ungene lurte på hvorfor jeg så slik ut[:(]. Var så forferdelig og miste smilet sitt skal jeg si dere. Mistet min identitet følte jeg.

Enda er jeg ganske hårsår på akkurat dette når jeg ser meg selv på bilder. Har blitt litt mer forfengelig merker jeg.


---

Det mest fantastiske som har skjedd meg ser dere her;



 
Det mest dramatiske var vel dødsulykka med bil jeg opplevde november 2006[:(] En ungutt grisekjørte og mista kontrollen over bilen sin i stor fart,kom over i feil kjørebane og frontet med meg. Bilen hans ble omtrent delt i to i sammenstøtet og han døde rett etter han ble fløyet med luftambulanse til Ullevål. Bilen min ble og totalvrak ,men jeg slapp unna med mindre skader utrolig nok!

Det mest fantastiske må være familien min :





 
Det værste/mest dramatiske som har skjedd meg er at jeg en mørk oktoberkveld i 2007 skulle ta nattbussen fra Elverum (den gikk fra Oslo) til Trondheim. Jeg satt meg nest bakerst, for der var det eneste dobbeltsetet som var ledig i bussen. Da jeg la hånda i setet ved siden av, for å "dytte" meg opp da jeg skulle bytte stilling og legge meg på tvers i setene, kjente jeg noe som stakk i hånda. Trodde det var ei lita flis, så dreit i det og fortsatte å presse hånda ned. Da borra det seg enda lengre inn i hånda! Det var stup mørkt, så jeg satte på lyset på mobilen min og lyste ned på hånda... Jeg fikk hjertet i halsen da jeg så at det sto en sprøytespiss ut av hånda mi!!!! Jeg dro den ut, som om det var refleks og gikk med en stoooor klump i halsen fram til bussjåføren og fortalte hva som hadde skjedd.
Da vi kom til Trondheim og alle pasasjerene hadde gått av, kjørte bussjåføren meg rett til sykehuset hvor tonnevis med sprøyter og vaksiner ble tatt! Disse skulle følges opp og fornyes (vaksinene) jevnlig gjennom det året. Jeg visste det var en liiiiiiiiten mikroskopisk sjanse for at jeg hadde fått noe, men klarte ikke slappe helt av før jeg fikk vite at jeg var aids-fri!;p Noe jeg ikke fikk vite før det hadde gått MANGE mnd... [&:] tar visst lang tid før blodet produserer antistoffer, om man har viruset, derfor får man ikke vite det på mange mnd! Det hele resulterte i at jeg utviklet syyykt sprøyteangst som utartet seg til å bli angst for alle fremmede og utfordrende situasjoner! Noe som ikke er særlig gunstig for en helt fersk sykepleiestudent. MEN jeg sto på og kjempet som en helt (helt sant) mot angsten, og er nå nesten "kurert" [;)] og har kommet 100 ganger sterkere ut av det og har fått erfaringer som er veldig relevante som sykepleier [:)] ble langt dette... hehe!

Han her er det beste som har skjedd meg, UTEN tvil;



 
Mest dramatiske må være når jeg fikk blodpropp som 18 åring, fikk samtidig vite jeg hadde en blodsykdom. Var plutselig forlatt helt alene på sykehuset så redd [:(] Hadde 2 blodpropper i lungene, så d kunne gått riktig ille.
ellers er det tapet av stefaren min, han var så ung, huff.
 
Beste er Lukas såklart[:D] Har en perfekt familie <3
 
Det værste går jeg fortsatt i behandling for selv om det er over 16år siden. Har hatt problemer med angst, depresjoner og masse muskelsmerter som senfølger. [&o] 
 
Det beste er selvfølgelig jentene mine! Tett fulgt av mannen min. [:D]
 
Det verste må vel værr bestekompisen min som døde, 16 år gammel. På vei hjem fra hytte tur, med oss(fordi foreldrene hans nekta han og sove over. tenk kor drit dei må ha følt seg når han døde på vei hjem[:(]).
Kjørte motorsykkel hjem og sklei av veibanen, møtte fjellvegg og fikk sykkelen over seg.

Var seks stk som leita, heldigvis fant ambulansen han før me gjorde.

Det aller besta e sambo og lille prinsessa[:)][:D]
 
Det mest dramatiske som har skjedd meg er at jeg mistet moren min til kreft for litt over ett år siden. Jeg hadde også en samboer i nesten to år som ikke var snill og fogrep seg på meg. Men det måler jo ikke i nærheten av det å miste mamma.

Det beste som har skjedd meg er jo selvfølgelig Elias og sambo[:)] Og at jeg har hatt en fantastisk bra barndom[:)]
 
ORIGINAL: mammatil4!

Det mest dramatiske som nokon gang har skjedd meg og min familie, skjedde i 22. april 2007..



Det må ha vært forferdelig for dere[:(] Må innømme at jeg felte en tåre når jeg leste dette.. Utrolig flott an hun nå er frisk[:)]
 
Vært med i to bilulykker..den ene var det bilbelte som redda livene våre..uten det hadde ingen overlevd!! Bilen ble totalvrak og i tillegg begynte det å brenne i bilen, pappa satt fast og måtte skjæres ut..resulterte i maaaaaange måneder på sykehus med operasjoner osv med en knust fot og den andre brekt[:(] Var veldig kritisk med pappa, men vi andre (bror, søster, mamma og meg) fikk bare lettere skader! Etter dette har jeg slitt med angst..var 9 år den gang(snart 30 nå).
Påskeaften for snart 5 år siden døde pappa av føflekkreft med spredning til lungene og skjelettet[:(][:(] (dere som har meg på facebook kan lese linken om legetabben der[:@]) TRAGISK!!
Bare en uke før han døde fant jeg ut at jeg var gravid med eldstemann....4mnd på vei faktisk!! Så noe posivtivt oppi det negative da. Men han fikk aldri vite at han skulle bli morfar[:(] for han mista taleevnen og falt i koma den dagen jeg tok testen.Og akkurat en uke etterpå døde han.En veldig tøff uke hvor alle brødrene hans fra Kristiansund kom og satt ved senga hans hele døgnet..Skulle så gjerne fått opplevd det for endelig skulle livet mitt bli bedre etter mange år med spiseforstyrrelser osv og slit for mamma og pappa...pappa ville ha vært så stolt. Er ikke no problem for meg å snakke om dette...,men jeg har litt problemer med at jeg tror ikke det er gått opp for meg at han er borte for alltid[:(]
10 dager etter eldstemann ble født(ca et halvt år etter pappa døde) døde farmor...hun ga opp etter pappa gikk bort..!!
For to år siden kjørte fettern min i hjel seg i løten...ulykke[:(]
Men det mest fantastiske er at jeg har to superduper vakre gutter som betyr alt i hele verden Så nå skal jeg jobbe ekstra hardt for å holde spiseforstyrrelsene i sjakk...og det går foreløpig veldig bra[:D]
(skulle ha lagt ut bilder av gutta mine men jeg vet ikke åssen jeg gjør det...så dere får se på facebook siden min[;)], Julius er hvertfall på rad 3 og nr 6 oven i fra på sept.signaturen....)
 
Huff, var masse trist lesning her. (Angret litt på at jeg startet denne tråden...)

Men, er det ikke sånn at alt vi har opplevd gjør oss sterkere? Tøft er det ihvertfall av dere og dele det med oss.



Vil bare si at dere er flotte jenter alle sammen, og tross alt vondt vi måtte ha opplevd gjennom livet så sitter vi alle med noen nydelige små barn! Den beste glede man kan ha!
 
Mange skjebner ute å går ja.... [:(]
 
huff så ekkelt det er å lese om alt dette. Men vi blir definitivt sterkere avå snakke om det:)
 
For 8 år siden, da eg var 13 valgte min mor å ta slutt på livet sitt. Det er et musterium som ingen noen gank kommer til å få svar på. Det var en ganske tøff tid, min far begynte å drikke hver dag og slik holdt det på i to år. Eg har en bror som er tre år eldre og en søster som er tre år ynge. Kan si at eg og min bror ble litt fort voksne, vi bodde på gård hadde 10 okser og vi fortsatte gården på egenhånd. Heldigvis bodde bestemor og bestefar (foreldrene til mamma) like ved, så de tok seg av lille søstra vår.
Det var en tøff tid, men vi hadde mangen utrulig gode venner som hjalp oss.
To år etter døde en felles venn av meg og broderen i en motorsykkel ulykke dette ble igjen en utrulig tung tid, spsielt da min bror måtte flytte for å gå skule. Men en lerer fort at en må fokuserer på de positive tingene.
 
2 mnd etter Malina ble født ble eg sjuk med helvetesild, og for å si det heilt erlig har dette vert et helvette. Er no 2 mnd siden men har fortsatt dager eg er veldig dårlig. Var liksom ikkje slik eg hadde tengt det skulle bli, men igjen har eg vert veldig flink til å tenke positivt og gleder meg hver dag til å få være med nydelige jenten min.
 
 
         
 
 
Er blitt mye bedre no, men håper arrene forsvinner helt.
 
Det beste som har skjedd meg er uten tvil den lille familien min. Er så utrulig glad i goingane mine <3. Ser virkelig fram til å
tilbringe mangen år sammen med goingane mine <3
 
 
 
                           
 
 
 
oi her var det mye sterk lesing!
det har ikke skjedd spesielt mye ille i livet mitt. mistet mormor og morfar på under 1 år, det var tøft, og tøft å se mamma nesten knekke av det..

positive ting derimot:
verdens beste kjæreste
vært heldig med utdannelse og jobb
og selvfølgelig disse to deeilige ungene våre:

ikke quote


 
uff har litt mye rart jeg har opplevd men er litt
har mistet to bestevenner,barndomsvennine,svoger som pluselig døde,flere jeg kjente som dø i bilulykker og andre ulykker.vært med i en bilulykke.
min eldste sønn måtte inn til riksen bare en uke gamel. pungen hans var så væskefylt og mørk i fargen, legene var ikke sikker så ble bare sendt videre å videre. de mente det enten var den ene tekstikelen som hadde vrid seg el kunne være svulst.. men heldig i det uheldige var det at tekstikelen hadde vrid seg og måttes fjernes.

men det verste var da mellomste ble født nesten 9uker før tiden. bare noen få timer han var født måtte han legges på respirator og det ble vansker med å få slangen til å legges ned. så jeg velgte å gå ut mens d holdt på. etter en stund på rommet fikk jeg en ekkel følelse at noe var galt og skulle til å gjør meg klar til å gå ned men før jeg viste ord av det stod det to pleiere der og sa at jeg måtte komme for min sønn var dårlig.. kom inn i rommet så stod det ca12 personer som holdt på med gutten min. hjertekomprisjoner og innblåsninger. de sprang i alle kanter. sitter der mens de holdt på med han og holde hans lille hand og be og trygler om at han skulle klare seg..
så hører jeg en av legene sier hvor lenge skal vi holde på, trodde jeg hørte feil.. kan ikke si sånn tenkte jeg mens overlegen sjefen selv på avd stod på siden av meg og jobbet svarte mens hun tok meg på skulderen å sa så lenge vi må..
så spør de meg om jeg ville døpe han. å at de fikk det til mellom alt det andre forstår ikke jeg.
å sitte igjennom natten å voke over min tøffe gutt. å igjen en runde med alt så veldig mørkt ut..
men svartet ble om han overlevde 48timer hadde han mer sjangs..
min fighter gjor det men det bare en uke gamel kolapset lungene og igjen lagt på respirator.
og han hadde fått hjerneblødning det første døgnet og å på grunn av den hadde noen av hullrommene i hodet blitt tettet og væsken økte og måtte passe på det samtidig som alt det andre. så ble han dårlig igjen på grunn av hodet og til riksen med helekopter. der en uke og han ble tappet og sendt tilbake til sykehuset hjemme og der ble han dårlig med at puls og oks sank bare helt plusellig mens jeg skulle legge han i sengen sin. å flere ganger bare ble han helt slapp i armene mine. helt grusomt. så de trodde at det kunne være en infeksjon. men var bedre dagen etterpå.

men nesten blitt et år måtte han inn å legge inn en shunt i hodet. å se han i så ubehag da han voknet av narkosen var vondt for mitt mamma hjert.. siden han var født med lungebetenelse så har han vært mye syk og mange ganger innlagt på sykehus. astamanfall er grusomt!
på grunn av hjerneblødningen har han fått cp, ikke så mye. han kan enda ikke gå selv men viljestyrke har han så en dag vil han kunne gå.

Beste med livet er mine 3 vidundere og man og tantungene mine!
 
poff
 
Jeg sitter her og leser om alt det utrolig tøffe dere har vært i gjennom, og priser meg lykkelig for at jeg ikke har opplevd mye dramatikk i livet mitt! *bank i bordet*
Når jeg gikk på vgs var jeg med i en bussulykke, vi kræsja med en personbil og hun som kjørte den døde. Når jeg gikk på barneskolen, i tredje klasse, døde søskenbarnet mitt på tre år av hjernesvulst. JEg var så liten da at det var liksom ikke SÅ tøft for meg, selvfølgelig kjempetrist, men hadde det skjedd nå som jeg er voksen, så vet jeg ikke hvordan det i det hele tatt hadde vært mulig og takle det..

Det aller aller beste som har skjedd med, det sier seg selv! [:D] Herman er verdens beste, og sambo er nesten like god, hehe. [:)]

gulla mine
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp