Hva er det med folk?

Folk har ALLTID en formening om ting, og jeg er sikker på at uansett om man har en, to, tre eller fire barn så mååååååå folk lure på når neste mann kommer.

Jeg får det spørsmålet hele jævla tiden om når tredjemann kommer og tenk om det blir to stk igjen oh my gad og blablablabla.....
Og hver gang jeg elgger bort ting og klær som ungene har vokst ifra så sier familien vår at vi må jo ta vare på det tilfelle det kommer en til!
DET KOMMER IKIKE EN TIL!!! Jeg vill heller dø enn å få flere barn!!

Jeg har flere venner som er enebarn, og de har da hatt en flott og fin barndom!Har da aldri vært synd på dem og heller ikke vært bortskjemte.

Folk MÅ legge seg oppi ting og ha en mening om absolutt alt.
 
Jeg har tenkt det samme jeg også.

Hva er det med folk????

Får stadig vekk spørsmål om når nr 3 kommer, hallo, jeg er fortsatt i permisjon etter nr 2 og har ikke intensjoner om å diskutere familieplanlegging med tilfeldige folk på gata.
Det er nesten så jeg ønsker å svare med å spør om hvordan det går med sexlivet deres for tiden.

Men siden jeg har to søsken selv så syntes jeg faktisk ofte synd på venninnen min som var enebarn da vi var barn. Hun selv syns det var topp, hun kjente jo ikke til noe annet og fikk full oppmerksomhet fra fire par med besteforeldre. LITT bortskjemt som liten, men hun endte opp som en voksen med et hjerte av gull.
Og da jeg nevnte til en kompis at jeg ville ha et barn til for da fikk nr 1 et søsken, så spurte han "Hvorfor det?". Han og broren er nemlig som hund og katt, de rett og slett hater hverandre. Som voksne. Så søsken kan være både bra og dårlig, en har ingen garantier.
 
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Jeg synes fortsatt slike ting blir feil grunnlag og sette barn til verden på, da jeg fortsatt mener det viktigste er at barna er ønsket av foreldrene for sin egen del. Og da mener jeg ikke at folk ikke kan sette barn til verden fordi de ønsker søsken til sine barn, så lenge barnet også er ønsket i seg selv. Men at det som grunnlag, for seg selv, blir helt feil. Og når man da bruker slike ting som argumenter for at andre bør få flere barn blir det jo helt på trynet, siden disse andre ikke ønsker fler i utgnaspunktet.
Litt rotete skrevet, dårlig tid nå, men håper noen forsto hva jeg mente.

Først og fremst vil jeg jo si at det vel er ytterst sjelden at folk får unger kun fordi de har en verdi som søsken, uten at de er ønsket. Ellers kan man jo uansett si at et barn må være ønsket "for sin egen del" (går ut fra at du mener at de er ønsket som et tilskudd til familien og som en egen personlighet?), også når det kommer som en konsekvens av et annet behov som skal dekkes. Folk får tross alt unger fordi de har et behov for å ta vare på noen, også, uten at dette betyr at ungene er mindre ønsket "for sin egen del".

Du forfekter retten til selv å avgjøre hvor mange barn og med hvilke grunner, men vil samtidig poengtere at ikke alle grunner er gode nok til å få barn, selv ikke for andre mennesker? Det blir litt paradoksalt, dette.

Det eneste man med rette kan legge seg opp i er vel hvorvidt barna får en god oppvekst. Utover dette så må man kanskje bare erkjenne at alle får barn av høyst egoistiske årsaker, men at det faktisk er greit så lenge man gir dem det de trenger materielt og emosjonelt.
 
Nei, det er ikke riktig av folk å legge seg borti hvordan dere velger og gjøre ting. Men nå er det engang sånn at når det kommer til familieplanlegging, svangerskap og fødsel så vil ekstremt mange påta seg rollen som selvutnevnte eksperter og komme med både uttalelser og redegjørelser..

Men ironien her er jo at du gjør akkurat det samme selv. Du forkynner jo din mening om at du ikke synes det er grunnlag nok å sette barn til verden for å gi barna søsken, samtidig som du klager over de som uttaler seg om det motsatte.

 
 
Nei hva er det med folk?
Rett etter at vi mistet sønnen vår fikk vi spørsmål hele tiden om når vi skulle prøve igjen. Da svarte jeg det at jeg skal kunne leve uten han før jeg prøver igjen.
Svangerskapet med bitteliten var vanskelig og tungt pga av at vi hadde mistet en sønn bare året før.

Nå vil verken jeg eller mannen ha flere, fordi svangerskapene vi har vært gjennom har vært tunge. Heldigvis er det ingen som spør om når neste kommer...Neste kommer nemlig ikke.

Så har vil hun vokse opp som enebarn.
 
skjønner deg veldig godt hi!!! og er helt enig med deg!
 
jeg er selv enebarn, og syntes dette er ganske trist..

men det bunner nok i at jeg har den familien jeg har...

jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde søsken.. men "jeg ødela jo mamma " som hun sier, så det gikk ikke.

men når det er sagt, så har da ingen noe med hva hver enkelt velger å gjøre. vi har alle våre grunner for de valgene vi tar.
 
Jeg er i samme situasjon som deg, men bare at jeg er alenemamma. Hadde et svangerskap med bekkenløsning og en laaang/ tøff fødsel. Har en jente på 4 1/2 år som også har særskilte behov.

Jeg skal ikke ha flere barn
 
Labambie skrev:
Jeg er litt i samme båt som deg HI. Svangerskap fra helvete, en fødsel som nesten endte med døden og veldig veldig hard tid etterpå. Ungen er nå snart 3,5 år gammel og jeg får stadig høre at det nå er på tide.Til fremmede som ikke aner forhistorien pleier jeg å si at jeg ikke kan få flere barn, da blir det som regel stille...

Dette med at det er synd på enebarn er jo bare forferdelig å høre. Og ikke minst de som sier det burde jo skamme seg. Det er IKKE synd på enebarn. Jeg er oppvokst som enebarn selv, og etter min mening kan man ikke savne noe man aldri har hatt. Samme motsatt. De som er enebarn kan jo ikke si de aaaaaaaaaaaaaaaaaldri kunne tenke seg å være enebarn, for det har de jo ikke noe grunnlag for å si.

Gjør det beste for deg og din familie. Så kan alle andre bare kysse deg midt i ballongknuta.

Hva med meg som var enebarn fram til jeg var 12 år, og fikk da en adoptert lillebror på 2 år? Kan jeg uttale meg da? For jeg har faktisk grunnlag til å kunne uttale meg begge veier. Din mening er at man ikke kan savne noe man aldri har hatt, men det gjorde jeg. Så da er vi veldig forskjellig, noe folk faktisk er, så derfor aner du ikke og har ingen grunnlag for å si hva andre kan føle eller mener. Jeg ønsket meg søsken fra jeg var veldig veldig liten. Jeg maste på foreldrene mine, hadde det på ønskelista til jul osv osv. Jeg led ingen nød, hadde fantastiske foreldre, og ville nok greid meg utrolig bra uten lillebroren min også. Men jeg er likevel utrolig takknemlig for han, og han og jeg deler noe som ingen andre gjør, båndet til våre foreldre. Om så ikke biologisk så psykisk, og det er det er en av de viktigste båndene jeg har i livet mitt.
Jeg mener at folk skal få velge hva de ønsker selv, og HI, jeg er helt sikker på at barnet ditt kommer til å få det flott uten søsken også, på samme måte som den ville fått det med. Men jeg tilbrakte mye av barndommen min til å ønske og lengte etter noe veldig mange andre hadde, og derfor ønsker jeg meg også da 3 barn. Vi er alle forskjellig, og du må bare heve deg over det, så lenge du vet at det du velger er riktig for deg og din familie:

 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Jeg synes fortsatt slike ting blir feil grunnlag og sette barn til verden på, da jeg fortsatt mener det viktigste er at barna er ønsket av foreldrene for sin egen del. Og da mener jeg ikke at folk ikke kan sette barn til verden fordi de ønsker søsken til sine barn, så lenge barnet også er ønsket i seg selv. Men at det som grunnlag, for seg selv, blir helt feil. Og når man da bruker slike ting som argumenter for at andre bør få flere barn blir det jo helt på trynet, siden disse andre ikke ønsker fler i utgnaspunktet.
Litt rotete skrevet, dårlig tid nå, men håper noen forsto hva jeg mente.

Først og fremst vil jeg jo si at det vel er ytterst sjelden at folk får unger kun fordi de har en verdi som søsken, uten at de er ønsket. Ellers kan man jo uansett si at et barn må være ønsket "for sin egen del" (går ut fra at du mener at de er ønsket som et tilskudd til familien og som en egen personlighet?), også når det kommer som en konsekvens av et annet behov som skal dekkes. Folk får tross alt unger fordi de har et behov for å ta vare på noen, også, uten at dette betyr at ungene er mindre ønsket "for sin egen del".

Du forfekter retten til selv å avgjøre hvor mange barn og med hvilke grunner, men vil samtidig poengtere at ikke alle grunner er gode nok til å få barn, selv ikke for andre mennesker? Det blir litt paradoksalt, dette.

Det eneste man med rette kan legge seg opp i er vel hvorvidt barna får en god oppvekst. Utover dette så må man kanskje bare erkjenne at alle får barn av høyst egoistiske årsaker, men at det faktisk er greit så lenge man gir dem det de trenger materielt og emosjonelt.

Uthevet en setning som var meget vesentlig i innlegget mitt, og som var grunnlaget for uttalelsene mine, selv om jeg ser (og så mens jeg skrev) at det ble rotete forklart.
 
Cinnamon* skrev:
Nei, det er ikke riktig av folk å legge seg borti hvordan dere velger og gjøre ting. Men nå er det engang sånn at når det kommer til familieplanlegging, svangerskap og fødsel så vil ekstremt mange påta seg rollen som selvutnevnte eksperter og komme med både uttalelser og redegjørelser..

Men ironien her er jo at du gjør akkurat det samme selv. Du forkynner jo din mening om at du ikke synes det er grunnlag nok å sette barn til verden for å gi barna søsken, samtidig som du klager over de som uttaler seg om det motsatte.

 

Håper du leser det jeg har skrevet en gang til, og klarer og se hva jeg mente med det.

Hva folk gjør for egen del får være opp til de, men når folk bruker dette med søsken, ansvar osv. som argumenter for hvorfor andre bør få flere barn, så synes jeg det er argumenter som er helt på jordet, da man ikke kan få flere barn kun av disse grunner.
Som sagt ser jeg det ble veldig rotete skrvet, men det var altså det som var poenget mitt.
 
hmmm.. jeg kan fort si slike ting selv, jeg.. aldri tenkt på at noen kan ta seg nær av det.. Men man bør kanskje være litt forsiktig med hva man sier. Jeg mener ikke noe vondt med å si slike ting, og mener det ikke alvorlig, liksom.. hmm..
 
Labambie skrev:
Jeg er litt i samme båt som deg HI. Svangerskap fra helvete, en fødsel som nesten endte med døden og veldig veldig hard tid etterpå. Ungen er nå snart 3,5 år gammel og jeg får stadig høre at det nå er på tide.Til fremmede som ikke aner forhistorien pleier jeg å si at jeg ikke kan få flere barn, da blir det som regel stille...

Dette med at det er synd på enebarn er jo bare forferdelig å høre. Og ikke minst de som sier det burde jo skamme seg. Det er IKKE synd på enebarn. Jeg er oppvokst som enebarn selv, og etter min mening kan man ikke savne noe man aldri har hatt. Samme motsatt. De som er enebarn kan jo ikke si de aaaaaaaaaaaaaaaaaldri kunne tenke seg å være enebarn, for det har de jo ikke noe grunnlag for å si.

Gjør det beste for deg og din familie. Så kan alle andre bare kysse deg midt i ballongknuta.

Så da kan ikke barnløse savne barn heller da...?!
Jeg tør å påstå at de inne på FS vil være dypt uenige med det..

På samme måte som foreldre lengter etter et barn før de får det, lengter mange barn etter søsken i barndommen..
Jeg har noen venninner som er enebarn, og alle sier det samme. De skulle fryktelig gjerne ønske at de hadde søsken, og de savner dette selv om de ikke har det.
 
Folk blander seg borti det meste! Desverre! og blir jo feil at du skal stå der og forsvare deg.. og rettferdiggjøre det at dere pr dags dato kun ønsker 1 barn! Sånn er det bare.. folk får like det eller ikke.. men noen kan jo holde meningen for seg selv da!

Kjenner mange alenebarn jeg;) Og de har ikke lidd noen nød! Heller tvert i mot;)

Jeg hadde lyst på 2.. men så møtte jeg bf.. og han ville bare ha 1..så da fant jeg meg i det.. jeg også følte at jeg måtte forsvare det at vi bare skulle ha 1..slitsomt!
 
Selvfølgelig kan man savne noe man ikke har hatt. Man ser jo at andre har det, og man ønsker det selv.

Som cinnamon* sier, kan ikke barnløse savne barn da?

Men igjen, jeg bryr meg ikke om hvor mange barn en person får, det er opp til hver enkelt. Noen trives med kun et barn, og da er det viktigere enn å sette søsken til verden for å glede det barnet man har fra før.
 
Liliea skrev:
Enebarn er like bra som alt annet.emoticon
Ikke alle søsken har glede av hverandre , mange passer ikke sammen eller kommer overens når de er voksne.
Så man kan bli alene selv om man har søsken.Ingen garanti der.


Godt poeng! ;)

Jeg selv har 2 eldre søstre.. og gud så mye krangling og sjalusi det har vært i våres familie! Også mellom mine 2 eldre søsken.. Kjenner også til andre søsken familier.. hvor flere av barna ikke har noen kontakt.. de er 4 søsken.. og alle 4 er tette..

Så det kan gå begge veier! Må være kjemi mellom barna også;)

Og når man er alenebarn.. så kan man jo også ha med venninner på ferieturer.. overnatte hos hverandre i helgene også.. så som alenebarn så blir man jo ikke alene;)

 
McThrill skrev:
Miss Fat skrev:
Synes ikke synd på enebarn, men synes at om man har valget burde man gi barnet søsken fordi det er så stor glede i det. Ikke være alene når foreldre dør og ha noen å dele ting med.

Har venner som er enebarn, aldri synes synd i de. Det gjorde de ikke selv heller. Men alle savner søsken, og det er den gleden jeg ikke ville tatt fra mitt barn....

Men igjen det er jo bare opptil dere som foreldre å ta disse valgene.
Tror du ikke det er akkurat sånne ting man blir litt fed up av å høre når man har bare et barn og ikke vil ha flere?

Ærlig talt, skal jeg få flere barn bare for at de "ikke skal være alene" den dagen jeg dør?
Som skrevet lenger opp her, ingen garanti for at søsken får et tett forhold, OG man er da ikke alene verden om man er enebarn.



Ja.. jeg og reagerte på det miss fat sa.. som blir nevnt over her.. så har man ingen garanti for at søsken går overens... og det der argumentet med at man burde få flere for at man ikke skal bli alene når foreldrene går bort blir et alt for teit argument.

Selv om man er alenebarn.. så er ikke det ensbetydende med at man er alene.. altså ensom osv.. man har jo venner.. og annen familie..
 
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Jeg synes fortsatt slike ting blir feil grunnlag og sette barn til verden på, da jeg fortsatt mener det viktigste er at barna er ønsket av foreldrene for sin egen del. Og da mener jeg ikke at folk ikke kan sette barn til verden fordi de ønsker søsken til sine barn, så lenge barnet også er ønsket i seg selv. Men at det som grunnlag, for seg selv, blir helt feil. Og når man da bruker slike ting som argumenter for at andre bør få flere barn blir det jo helt på trynet, siden disse andre ikke ønsker fler i utgnaspunktet.
Litt rotete skrevet, dårlig tid nå, men håper noen forsto hva jeg mente.

Først og fremst vil jeg jo si at det vel er ytterst sjelden at folk får unger kun fordi de har en verdi som søsken, uten at de er ønsket. Ellers kan man jo uansett si at et barn må være ønsket "for sin egen del" (går ut fra at du mener at de er ønsket som et tilskudd til familien og som en egen personlighet?), også når det kommer som en konsekvens av et annet behov som skal dekkes. Folk får tross alt unger fordi de har et behov for å ta vare på noen, også, uten at dette betyr at ungene er mindre ønsket "for sin egen del".

Du forfekter retten til selv å avgjøre hvor mange barn og med hvilke grunner, men vil samtidig poengtere at ikke alle grunner er gode nok til å få barn, selv ikke for andre mennesker? Det blir litt paradoksalt, dette.

Det eneste man med rette kan legge seg opp i er vel hvorvidt barna får en god oppvekst. Utover dette så må man kanskje bare erkjenne at alle får barn av høyst egoistiske årsaker, men at det faktisk er greit så lenge man gir dem det de trenger materielt og emosjonelt.

Uthevet en setning som var meget vesentlig i innlegget mitt, og som var grunnlaget for uttalelsene mine, selv om jeg ser (og så mens jeg skrev) at det ble rotete forklart.

Som jeg sier, så er jeg enig i at ingen andre kan avgjøre hva som er riktig grunn for andre menneskers valg om å lage unger, men det må jo i rimelighetens navn gå begge veier. Når du sier at man "kan ikke få barn kun av disse grunner", så blir du like invaderende og bedrevitersk som dem du klager over - så hele tiraden din faller litt på sin egen urimelighet.
 
Selvfølgelig har ingen noe med hvor mange barn andre skal ha. Men helt ærlig så tviler jeg på at noen mener noe vondt med sånne uttalelser..

At man ikke kan savne noe man ikke har hatt er det dummeste jeg har hørt. Jeg savnet søsken i min oppvekst. Mamma og pappa ventet 14 år før jeg fikk en lillebror, og 4,5 år etter der kom neste lillebror. Jeg er utrolig takknemelig for brødrene mine! Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde søsken tettere i alder med meg.

Selv om jeg vokste opp som enebarn, så hadde jeg en flott oppvekst og det finnes ikke synd i meg :)
 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Jeg synes fortsatt slike ting blir feil grunnlag og sette barn til verden på, da jeg fortsatt mener det viktigste er at barna er ønsket av foreldrene for sin egen del. Og da mener jeg ikke at folk ikke kan sette barn til verden fordi de ønsker søsken til sine barn, så lenge barnet også er ønsket i seg selv. Men at det som grunnlag, for seg selv, blir helt feil. Og når man da bruker slike ting som argumenter for at andre bør få flere barn blir det jo helt på trynet, siden disse andre ikke ønsker fler i utgnaspunktet.
Litt rotete skrevet, dårlig tid nå, men håper noen forsto hva jeg mente.

Først og fremst vil jeg jo si at det vel er ytterst sjelden at folk får unger kun fordi de har en verdi som søsken, uten at de er ønsket. Ellers kan man jo uansett si at et barn må være ønsket "for sin egen del" (går ut fra at du mener at de er ønsket som et tilskudd til familien og som en egen personlighet?), også når det kommer som en konsekvens av et annet behov som skal dekkes. Folk får tross alt unger fordi de har et behov for å ta vare på noen, også, uten at dette betyr at ungene er mindre ønsket "for sin egen del".

Du forfekter retten til selv å avgjøre hvor mange barn og med hvilke grunner, men vil samtidig poengtere at ikke alle grunner er gode nok til å få barn, selv ikke for andre mennesker? Det blir litt paradoksalt, dette.

Det eneste man med rette kan legge seg opp i er vel hvorvidt barna får en god oppvekst. Utover dette så må man kanskje bare erkjenne at alle får barn av høyst egoistiske årsaker, men at det faktisk er greit så lenge man gir dem det de trenger materielt og emosjonelt.

Uthevet en setning som var meget vesentlig i innlegget mitt, og som var grunnlaget for uttalelsene mine, selv om jeg ser (og så mens jeg skrev) at det ble rotete forklart.

Som jeg sier, så er jeg enig i at ingen andre kan avgjøre hva som er riktig grunn for andre menneskers valg om å lage unger, men det må jo i rimelighetens navn gå begge veier. Når du sier at man "kan ikke få barn kun av disse grunner", så blir du like invaderende og bedrevitersk som dem du klager over - så hele tiraden din faller litt på sin egen urimelighet.

Man kan jo ikke få barn kun for og gi barn man har fra før søsken, om man ikke ønsker flere barn. Man kan ikke få barn kun fordi det er praktisk, om man ikke ønsker flere barn. Det er det jeg sier. Jeg vil jo tro at de som får barn for og gi sitt barn fra før av søsken faktisk ønsker flere barn også. Men om man bruker dette med søsken som argument til at andre, som ikke ønsker flere barn, for at de skal få fler så blir det jo helt feil.
Jeg tror du forstår hva jeg mener, og at det ikke er at folk ikke kan bruke det som ett argument for seg selv, for gjør man det så vil man jo ha fler.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp