Hva er det med folk?

Frk. Tvert I. Mot

Frk. Tvert I. Mot

Forumet er livet
VIP
Hva er det som gjør at så mange føler de må fortelle deg hvor mange barn du bør ha? Eller at du vil sikkert endre mening etterhvert?

Vi har ei datter på 3 år, og der stopper det nok også. jeg er absolutt ikke klar for en til. Hadde ett utrolig tøfft svanbgerskap, hun ble født alt for tidlig, og vi hadde noen tøffe måneder på sykehuset også. I tillegg har hun litt spesielle behov. Alt dette tar jeg ikke sjansen på og gå igjennom en gang til.

Har blitt vant til at folk kommer med kommentarer om at vi ikke skal føle oss så sikkre på at det ikek blir fler, tiden leger alle sår, man glemmer etterhvert osv. Og joda, det kan jo være, men hva er det som gjør at så mange føler de må påpeke dette?

Også har du jo alle de som synes synd på enebarn da, og mener man må få en til for det barnet man har sin skyld, de er vel noen av de som provoserer meg mest.

Men her om dagen kom det en ny vending da jeg fortalte at jeg ikke ønsker flere barn; Dere kan jo adoptere, bli fosterhjem eller noe slikt da.

Er det virkelig SÅ grusomt og bare få ett barn? Og spiller det virkelig SÅ stor rolle for alle andre enn meg og min samboer?
 
Jeg er litt i samme båt som deg HI. Svangerskap fra helvete, en fødsel som nesten endte med døden og veldig veldig hard tid etterpå. Ungen er nå snart 3,5 år gammel og jeg får stadig høre at det nå er på tide.Til fremmede som ikke aner forhistorien pleier jeg å si at jeg ikke kan få flere barn, da blir det som regel stille...

Dette med at det er synd på enebarn er jo bare forferdelig å høre. Og ikke minst de som sier det burde jo skamme seg. Det er IKKE synd på enebarn. Jeg er oppvokst som enebarn selv, og etter min mening kan man ikke savne noe man aldri har hatt. Samme motsatt. De som er enebarn kan jo ikke si de aaaaaaaaaaaaaaaaaldri kunne tenke seg å være enebarn, for det har de jo ikke noe grunnlag for å si.

Gjør det beste for deg og din familie. Så kan alle andre bare kysse deg midt i ballongknuta.
 
Labambie skrev:
.Til fremmede som ikke aner forhistorien pleier jeg å si at jeg ikke kan få flere barn, da blir det som regel stille...
Genialt!! Nå er det egentlig ikke fremmede som kommer med slike kommentarer til meg/oss da, men fristende og bruke i enkelte tilfeller uansett. Da tenker jeg det hadde blitt stille ja!!

 
Godt spørsmål, vi får ofte spørsmål når nr3 kommer. Både jeg og mannen min kan til tider ønske oss en til.Men har sagt at det blir de 2 vi har
Jeg menner at en må kunne bestemme selv hvor mange en vil ha, en ska jo tros alt følge opp de en har også, og hvis en eks ikke har energien til mer en 1 så bør folk respektere det. Og alle er forskjelige og dermed bør omverden godta at en har bestemt seg for å kun ha 1 eller evt flerre hvis en ønsker det
Har ei vennine som har 5 barn og ho får helle tiden ebskjed om hvorfor de valgte å få så mange  og at det burde holdt med 2 barn

Hvis en ser i samfunne på hvordan ting er lagt opp så er det jo sjenerelt lagt opp til å ha 1 eller 2 barn.
Kos derre med den derre har og dritt i alle andre
 
Synes ikke synd på enebarn, men synes at om man har valget burde man gi barnet søsken fordi det er så stor glede i det. Ikke være alene når foreldre dør og ha noen å dele ting med.

Har venner som er enebarn, aldri synes synd i de. Det gjorde de ikke selv heller. Men alle savner søsken, og det er den gleden jeg ikke ville tatt fra mitt barn....

Men igjen det er jo bare opptil dere som foreldre å ta disse valgene.
 
Er åsså i samme båt.... Når kommer nr 2? Ja, nå er det vel på tida med en til, skal dere ikke snart kjøre på å få en til, Hvem er det som ikke vil ha en til, Skal dere ikke ha flere, osv!!!

Hva er det med folk? Vi gjør som VI vil og andre får gjøre som DI vil....

Noen sliter med å få flere barn, har gjerne prøvd i flere år, og det er sårt å ikke kunne få fler, stakkars di som til stadighet får slike spm...

Vi koser oss med vårt barn, og har tenkt å fortsette med det:)

 
Nå sier ikke jeg at det er synd på enebarn, de fleste enebarn har det rikig så fint der de slipper å dele foreldrene med søsken. Men de enebarna jeg kjenner til, både voksne og de som fremdeles er barn, de er alle litt sære, men sære er jo lov å være. ;) Selvfølgelig kan man savne noe man aldri har hatt? Er mange ting jeg aldri har hatt som jeg savner. Samboeren min er enebarn og han savnet søsken i oppveksten. Det kan jeg godt forstå da mora omtrent fotfulgte ham overalt hvor han gikk. Hun var med på ALT han gjorde. Var ikke før rundt 16-årsalderen at han "slapp fri". Han som var enebarn ville ikke at sønnen vår skulle bli værende enebarn, heller ikke jeg, så vi fikk en til. Samboeren min sier også at han savner søsken som voksen, selv må jeg si jeg er sjeleglad for at jeg har min bror. Men sånn bortsett fra dette, hvor mange unger man vil ha er det bare man selv som kan bestemme, er latterlig at andre skal legge seg borti det. Det er ikke synd på enebarn. Selv fikk jeg alltid høre, da jeg sa jeg ikne hadde lyst på unger, at bare vent, det kommer til å forandre seg. Vel, det forandret seg aldri, men jeg har fått to unger. Førstemann var ikke planlagt, men jeg ville ikke ta abort. Så når vi først hadde fått en ville vi gi ham et søsken, så sånn ble det. Klart jeg er glad i ungene mine, men unger generelt er jeg ikke veldig begeistra for.
 
Enebarn er like bra som alt annet.emoticon
Ikke alle søsken har glede av hverandre , mange passer ikke sammen eller kommer overens når de er voksne.
Så man kan bli alene selv om man har søsken.Ingen garanti der.
 
Her har vi to "særkullsbarn", storeøster/halvsøster er omtrent 12 år eldre enn lillesøster. Noen rundt oss synes at det er alt for stort gap og mener at lillesøster hadde hatt godt av et søsken nærmere i alder. Jeg hadde et svangerskap med mye styr og jeg gikk 16 dager over tida. Trivdes rett og slett ikke som gravid. Så her blir det ikke fler barn.  
 
Liliea skrev:
Enebarn er like bra som alt annet.emoticon
Ikke alle søsken har glede av hverandre , mange passer ikke sammen eller kommer overens når de er voksne.
Så man kan bli alene selv om man har søsken.Ingen garanti der.

Dette er et godt poeng. Selvom man er søsken og tette i alder er det absolutt ingen garanti for at man kommer overens og blir venner. Vet om mange søsken som bare har med hverandre å gjøre når det er bursdag og jul. Ikke noe nært forhold.... Så garanti har man aldri selvom man er søsken.
 

for min del så hadde jeg ikke brudd meg om du valgte og få ett barn eller 50 er opptil dere som foreldre og ikke meg som står på utsiden.. så velger folk kun og få ett barn javel helt greit.. men velger de 50 ja da hadde jeg nok stussa litt men hehe..

det er som regel en grunn til att mann velger/får de barna mann får..

 
Miss Fat skrev:
Synes ikke synd på enebarn, men synes at om man har valget burde man gi barnet søsken fordi det er så stor glede i det. Ikke være alene når foreldre dør og ha noen å dele ting med.

Har venner som er enebarn, aldri synes synd i de. Det gjorde de ikke selv heller. Men alle savner søsken, og det er den gleden jeg ikke ville tatt fra mitt barn....

Men igjen det er jo bare opptil dere som foreldre å ta disse valgene.
Tror du ikke det er akkurat sånne ting man blir litt fed up av å høre når man har bare et barn og ikke vil ha flere?

Ærlig talt, skal jeg få flere barn bare for at de "ikke skal være alene" den dagen jeg dør?
Som skrevet lenger opp her, ingen garanti for at søsken får et tett forhold, OG man er da ikke alene verden om man er enebarn.


 
Jeg ser definitivt at det å ha søsken å dele visse saker med kan være helt uvurderlig. Det mest åpenbare eksempelet er det faktum at foreldre har en tendens til å bli gamle og få behov for en del hjelp og tilstedeværelse fra nærmeste familie. Jeg vet om en voksen mann som har dette ansvaret alene fordi han er sine foreldres eneste sønn, og de er helt avhengige av ham i visse situasjoner. Han synes til tider dette er tungt. Jeg ser på mine egne foreldre, som ikke akkurat er tredveåringer lengre, og kjenner at jeg er glad for at jeg ikke er alene om å skulle ta meg av dem om noen år.

Man kan gjerne bli sint og forbanna når man hører dette, men det er nå en gang slik det er; noen ting er enklere når man er flere. Hvorvidt man mener at dette er viktig nok (helseproblemer til side) til å få flere barn er selvsagt opp til hver enkelt.
 
jeg er får hele tida høre ting som :hva skal dere med tre barn,holder det ikke med to?

kan ikke folk få velge selv om de vil ha 0 eller 10,tanta mi prøvde i flere år men klarte ikke bære fram ett barn så da valgte de og forbli barnløse,men kommentarer som dere kan jo adoptere og slik har det vært mange av.syns man heller skal være fornøyd med sitt eget valg enn og presse på folk sin personlige mening om hva som er bra eller ikke
 
Jeg er veldig i tvil om jeg vil ha fler.. Jeg har en fra før og sambo har en fra før.. Så da blir det i såfall en attpåklatt om en del år! Synes det er helt opp til hver enkelt jeg!!
 
Folk glemmer at valget om å ikke ha barn, ha et barn eller mange barn tross alt er en privatsak!
Det er opp til hver enkelt å avgjøre! Det er ikke for hver enkelt å kommentere, selvom det kan virke slik!

Hvor ble det av respekten for andre menneskers valg og synspunkter mon tro????!
 
Miss Fat skrev:
Synes ikke synd på enebarn, men synes at om man har valget burde man gi barnet søsken fordi det er så stor glede i det. Ikke være alene når foreldre dør og ha noen å dele ting med.

Har venner som er enebarn, aldri synes synd i de. Det gjorde de ikke selv heller. Men alle savner søsken, og det er den gleden jeg ikke ville tatt fra mitt barn....

Men igjen det er jo bare opptil dere som foreldre å ta disse valgene.


Jeg klarer bare ikke og forstå slike uttalelser jeg. Hvorfor burde man gi barnet søsken om man har valget? Hvorfor er det alltid best og ha søsken? Som noen over her sier, det er ikke ensbetydende med at de får en god venn for livet. Alle søsken har ikke stor glede av hverandre.

Er ikke det aller viktigste at alle barn får masse tid, oppmerksomhet og kjørlighet fra sine foreldre? Hvorfor må man få flere barn om man kan? Hvorfor kan man ikke konsentrere seg om det ene barnet man har uten at det skal være galt eller egoistisk?
 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Jeg ser definitivt at det å ha søsken å dele visse saker med kan være helt uvurderlig. Det mest åpenbare eksempelet er det faktum at foreldre har en tendens til å bli gamle og få behov for en del hjelp og tilstedeværelse fra nærmeste familie. Jeg vet om en voksen mann som har dette ansvaret alene fordi han er sine foreldres eneste sønn, og de er helt avhengige av ham i visse situasjoner. Han synes til tider dette er tungt. Jeg ser på mine egne foreldre, som ikke akkurat er tredveåringer lengre, og kjenner at jeg er glad for at jeg ikke er alene om å skulle ta meg av dem om noen år.

Man kan gjerne bli sint og forbanna når man hører dette, men det er nå en gang slik det er; noen ting er enklere når man er flere. Hvorvidt man mener at dette er viktig nok (helseproblemer til side) til å få flere barn er selvsagt opp til hver enkelt.

Det er stor forskjell på og mene dette, være glad på egne vegne, og ønsske søsken til sine egne barn, og det med og forvente at alle andre skal mene det samme og ønske det samme for sine barn.

Det er det som provoserer meg slik, at så mange har en mening om hvor mange barn jeg og andre bør få. Ikke hvor mange de selv bør/ønsker og få.

Det er ei heller slik at man automatisk har ett godt sammhold eller hjelp til og ta seg av sine foreldre om man har søsken. Det er ikke alle som kommer like godt over ens, og ei heller alle som tar oppgaven med og ta seg av foreldrene sine så veldig alvorlig. Og da kan man være like langt.

Jeg synes heller slike ting blir litt feil grunnlag for og sette flere barn til verden jeg. Barna bør settes til verden av den enkle grunn at de er sterkt ønsket, at foreldrene ønsker ett barn til, ikke av praktiske årsaker.

 
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Jeg ser definitivt at det å ha søsken å dele visse saker med kan være helt uvurderlig. Det mest åpenbare eksempelet er det faktum at foreldre har en tendens til å bli gamle og få behov for en del hjelp og tilstedeværelse fra nærmeste familie. Jeg vet om en voksen mann som har dette ansvaret alene fordi han er sine foreldres eneste sønn, og de er helt avhengige av ham i visse situasjoner. Han synes til tider dette er tungt. Jeg ser på mine egne foreldre, som ikke akkurat er tredveåringer lengre, og kjenner at jeg er glad for at jeg ikke er alene om å skulle ta meg av dem om noen år.

Man kan gjerne bli sint og forbanna når man hører dette, men det er nå en gang slik det er; noen ting er enklere når man er flere. Hvorvidt man mener at dette er viktig nok (helseproblemer til side) til å få flere barn er selvsagt opp til hver enkelt.

Det er stor forskjell på og mene dette, være glad på egne vegne, og ønsske søsken til sine egne barn, og det med og forvente at alle andre skal mene det samme og ønske det samme for sine barn.

Det er det som provoserer meg slik, at så mange har en mening om hvor mange barn jeg og andre bør få. Ikke hvor mange de selv bør/ønsker og få.

Det er jeg enig i - det er absolutt en privatsak. Jeg mener bare at årsaker som den jeg nevnte ikke bør bagatelliseres.


Det er ei heller slik at man automatisk har ett godt sammhold eller hjelp til og ta seg av sine foreldre om man har søsken. Det er ikke alle som kommer like godt over ens, og ei heller alle som tar oppgaven med og ta seg av foreldrene sine så veldig alvorlig. Og da kan man være like langt.

Den blir vel litt tynn. Man behøver ikke være Einstein for å se at sannsynligheten for at man blir flere om ansvaret er betraktelig høyere som søsken enn som enebarn.


Jeg synes heller slike ting blir litt feil grunnlag for og sette flere barn til verden jeg. Barna bør settes til verden av den enkle grunn at de er sterkt ønsket, at foreldrene ønsker ett barn til, ikke av praktiske årsaker.

Da snur jeg det på hodet og sier at det ikke er opp til deg å sette standard for hva som skal være riktig og feil grunnlag å sette nye barn til verden på - akkurat som ingen kan avgjøre hvor mange barn du bør få. Så lenge barna får en god oppvekst så spiller det overhodet ingen rolle.


 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Frk. Tvert I. Mot skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Jeg ser definitivt at det å ha søsken å dele visse saker med kan være helt uvurderlig. Det mest åpenbare eksempelet er det faktum at foreldre har en tendens til å bli gamle og få behov for en del hjelp og tilstedeværelse fra nærmeste familie. Jeg vet om en voksen mann som har dette ansvaret alene fordi han er sine foreldres eneste sønn, og de er helt avhengige av ham i visse situasjoner. Han synes til tider dette er tungt. Jeg ser på mine egne foreldre, som ikke akkurat er tredveåringer lengre, og kjenner at jeg er glad for at jeg ikke er alene om å skulle ta meg av dem om noen år.

Man kan gjerne bli sint og forbanna når man hører dette, men det er nå en gang slik det er; noen ting er enklere når man er flere. Hvorvidt man mener at dette er viktig nok (helseproblemer til side) til å få flere barn er selvsagt opp til hver enkelt.

 

 

Det er stor forskjell på og mene dette, være glad på egne vegne, og ønsske søsken til sine egne barn, og det med og forvente at alle andre skal mene det samme og ønske det samme for sine barn.

Det er det som provoserer meg slik, at så mange har en mening om hvor mange barn jeg og andre bør få. Ikke hvor mange de selv bør/ønsker og få.

Det er jeg enig i - det er absolutt en privatsak. Jeg mener bare at årsaker som den jeg nevnte ikke bør bagatelliseres.

Det er ei heller slik at man automatisk har ett godt sammhold eller hjelp til og ta seg av sine foreldre om man har søsken. Det er ikke alle som kommer like godt over ens, og ei heller alle som tar oppgaven med og ta seg av foreldrene sine så veldig alvorlig. Og da kan man være like langt.

Den blir vel litt tynn. Man behøver ikke være Einstein for å se at sannsynligheten for at man blir flere om ansvaret er betraktelig høyere som søsken enn som enebarn.


Jeg synes heller slike ting blir litt feil grunnlag for og sette flere barn til verden jeg. Barna bør settes til verden av den enkle grunn at de er sterkt ønsket, at foreldrene ønsker ett barn til, ikke av praktiske årsaker.

Da snur jeg det på hodet og sier at det ikke er opp til deg å sette standard for hva som skal være riktig og feil grunnlag å sette nye barn til verden på - akkurat som ingen kan avgjøre hvor mange barn du bør få. Så lenge barna får en god oppvekst så spiller det overhodet ingen rolle.

 



Jeg synes fortsatt slike ting blir feil grunnlag og sette barn til verden på, da jeg fortsatt mener det viktigste er at barna er ønsket av foreldrene for sin egen del. Og da mener jeg ikke at folk ikke kan sette barn til verden fordi de ønsker søsken til sine barn, så lenge barnet også er ønsket i seg selv. Men at det som grunnlag, for seg selv, blir helt feil. Og når man da bruker slike ting som argumenter for at andre bør få flere barn blir det jo helt på trynet, siden disse andre ikke ønsker fler i utgnaspunktet.
Litt rotete skrevet, dårlig tid nå, men håper noen forsto hva jeg mente.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp