Hva er det beste med å være aleneforelder?

Man hører gjerne om alle problemene som naturlig nok oppstår som aleneforelder, men hva er det beste med å være aleneforelder?

 

Godt spørsmål.

Var aleneforelder i mange år. Det avhenger helt av forholdet til og samarbeidet med barnas far.

Så det som var best med å være alene, var å treffe mannen jeg har nå. En ekte mann.

Tiden alene var tøff, på så mange måter.

 

Det må jo være digg når barn er lagt for kvelden, og du alene bestemmer over tv’n? [emoji38]

 

Blir fort kjedelig i lengden det og gitt er ikke aleine nå lenger da, men syns innimellom at det var godt å få bestemme alt selv. Fra økonomiske ting til hvilket brød som skulle kjøpes inn. Men alt I alt er det i hovedsak litt ensomt og litt tung tilværelse.

 

Jeg vet ikke da jeg ikke er aleneforelder, men jeg kan tenke meg at det kan være en fordel å kunne ta beslutninger uten å forholde seg til en annen forelder. Jeg er utrolig glad i alenetid, så jeg hadde nok kost meg alene om kvelden. Å slippe å irritere seg over en partners uvaner må jo også være deilig.

 

Syntes det var fint å kunne gjøre ting uten å måtte be om tillatelse eller ikke kunne gjøre ting fordi det fremstod som alt for mye arbeid. Det var også fint å faktisk finne tilbake til meg selv, kjenne at jeg var verdt noe og klarte alt uten den andre
I lengden blir det litt tomt å ikke ha en annan voksen å dele smått og stort med.
Fant min nye kjæreste etter 1 1/2 år.. og en annen fordel med å ha gått igjennom et samlivsbrudd er jo at man vet hva man vil ha og hva man ikke vil ha.

 

Kan være like ensomt og tungt selv om du er i et forhold også mange mødre som opplever at partner bidrar for lite, og at til tider hadde det vært bedre å vært alene. Da slipper du forventningene om å få hjelp også.

 

Jeg tenker at om man har det sånn i et forhold, Bør man gjerne revurdere om man skal bli i det. Sånn skal det jo ikke være.

 

At huset var ryddig
Å helt sånn jeg ville ha det

 

Det spesielle bandet eg får med guten min [emoji4] det er så klart ekstra travelt at det berre er oss to, og vi går veldig tett på kverandre heile tida. Men vi får så masse god tid ilag, berre vi to. Merka aå stor forskjell når kjæresten er ilag med oss, eller sonen til kjæresten og. At det blir ein heilt annen dynamikk.
Eg elskar at eg får eit så tett og spesielt band til sonen min. Føles nesten som ein hemmelig klubb av og til som berre vi to er medlemma av [emoji4] etterkvart som han blir eldre blir det berre morsommere og!

 

Enig, og da burde man tatt den vurderingen lenge før man fikk barn, for jeg nekter å tro at sånne mennesker/forhold var "perfekte" før barnet kom...

 

Ikke for alle. Jeg trives veldig godt med det. Ikke er jeg ensom, og ikke har jeg en tung tilværelse.

 

Spesiell påstand. Man skal være veldig forsiktig med å bedømme andre.

 

Synes du det? Synes du det er rart å mene at man bør kjenne partneren og forholdet sitt før man får barn, og at det er rart å mene at man ikke bør bli overrasket av at partneren er en helt annen enn den man trodde? Synes du det er rart å mene at man ikke bør få barn i et forhold som er bedritent?

Hvorfor mener du må man være forsiktig med å bedømme andre? Vi gjør det alle sammen, hver dag. Det er en del av måten vi samhandler og overlever på. Du kan mene at man skal være forsiktig med å uttale seg, eller at man aldri kan vite alt om noen andre, men jeg har heller ikke uttalt med utover akkurat det jeg skrev.

 

Ja, det synes jeg.
Du skrev dette basert på at en annen sa at «mange mødre opplever at partner bidrar for lite, og at til tider hadde det vært bedre å vært alene» (ikke helt ordrett, nei).
Det står ikke noe om et «bedritent forhold» (dine ord), det står heller ikke noe om at noen ikke kjente partneren på forhånd, det er konklusjoner som du automatisk dro. Det er ikke slik at alle som opplever at partner bidrar for lite har hoppa i høyet for tidlig/tiltross for bedritent forhold. Langt derifra.

Det du spør om i andre avsnittet gidder jeg ærlig talt ikke svare utdypende på. Det sier seg selv at man ikke kan bedømme andre fordi det er noe alle gjør! Det blir som å si at alle kan slå hverandre fordi alle gjør det.
Kanskje det er annerledes for deg, men jeg klarer fint å samhandle og overleve uten å dømme andre. Jeg klarer meg også veldig fint uten å dra konklusjoner rundt hva andre har gjort, hvorfor de har gjort det, og hva som på forhånd førte til at de gjorde som de gjorde.

Det jeg synes er mest spesielt er at du kommer inn i en slik debatt der man prøver å «løfte» det at man er alene, for å trykke ned de du mener har gjort en feilvurdering. Respektløst, kalles det vel.

 

Nei, du "klarer" ikke det, du gjør det automatisk hele tiden, fordi det ligger i din natur som menneske.
Noen som fornekter det og setter seg selv på en så høy pidestall gidder jeg ikke diskutere med. (Les: forklare for.)

 

Du får ha den meningen du har, lite jeg kan gjøre for å påvirke det.
Men å gå inn i en gruppe som er lagd for aleneforeldre, med den hensikt å trykke ned noen som helt tydelig er i en sårbar situasjon, det går langt forbi det som ligger i vår natur som menneske. Så enkelt er det. Å si at jeg sitter på en pidestall fordi jeg påpeker det er greit, det er din mening, men det er ikke jeg som oppfører meg bedritent her. Det er en stor forskjell på å mene noe inni seg, og det å ytre meningene sine høyt.
Men for all del. Avslutt det du startet, og ha en fin kveld!

 

Vært alene i 8 mnd.

Foreløpig syns jeg absolutt ingenting er bedre med å være alene...

 

Vært alene med 2 i snart ett år etter eget valg, syntes det er helt nydelig (av mange grunner så klart)
Kommer nok an på hvorfor man er blitt alene også.

 

Nå er ikke sønnen min født enda. Men når jeg var så dum å klarte å bli gravid med en rebound fra sommeren for å komme over min eks som virkelig er alt jeg egentlig vil ha, så vil jeg heller være alene enn i et ulykkelig forhold med en mann jeg ikke har følelser for [emoji4]