KristineBirgitte
Forumet er livet
Jeg har egentlig tatt meg en BV-pause, men stikker innom for å skryte av meg selv. Hurra! Idag er det fem år siden jeg sluttet med narkotika! [:)] Så jeg feirer det med å reposte ett gammelt blogginnlegg (jeg skrev det på denne dagen i fjor. Nevermind skrivefeil og lusne setninger, det ble skrevet i.. uhm, affekt. Sortof. Jeg måtte bare forte meg å skrive mens jeg orka, så ville jeg ikke redigere det etterpå siden det var så personlig). Har fått en del spørsmål og nysgjerrige PM'er den siste tiden her inne også, så here goes. Story of my life [8D] [;)]
"I dag er en slags merkedag for meg. Det er fem år siden jeg slutta med narkotika. Det er ikke så lenge siden noen spurte om jeg kunne fortelle om ungdomstiden min, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle skrive. Det er ikke veldig mye å fortelle, sånn egentlig, men jeg kan godt prøve. Vet ikke hvor interessant det er akkurat, men det er ikke noen hemmelighet heller. Det er ikke noe jeg skammer meg over, jeg er bare veldig, veldig glad det er over :)
Jeg vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg husker ikke hvordan eller når det begynte, helt egentlig, jeg bare plutselig var midt oppi ett forferdelig rot jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut av. Jeg rusa meg ganske heftig, lå med alt og alle som hadde narkotika fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe det, skar meg selv nesten i fillebiter og hadde det nok veldig vondt. Det er ikke noe hyggelig å tenke på nå, men det var bare sånn det var. Jeg tenkte "you do what you have to do" og lukket igjen sjelen min for ikke å bli helt ødelagt. Lukka øynene og lot dem gjøre hva de ville med meg, jeg fikk jo noe igjen for det, jeg også. Det føltes fair der og da, og selv om jeg jo innerst inne visste at det ikke var noe liv for en liten jente, føltes ikke alternativet noe bedre. Hvor skulle jeg få penger til narkotika, da, hvis jeg slutta å ligge med disse mennene?
Det begynte som det ofte gjør - en venninne av meg spurte meg om jeg noen gang hadde røkt hasj. Nei, svarte jeg, men jeg prøver gjerne. Feil #1. Jeg tenkte at jeg kjenner mange som har røkt hasj, men ingen som har gjort det bare én gang, altså måtte det være noe spesielt ved det, siden folk fortsatte på tross av at det visstnok både var farlig, ulovlig og ufyselig. Så jeg ble med henne, ble kjent med masse feil folk og etter bare noen få uker røkte jeg hasj daglig. Ettersom de nye vennene mine var en del eldre og mer erfarne med narkotika, drev de ikke bare med hasjrøyking. Tvert imot, faktisk, og ett par måneder etter jeg hadde sniffet amfetamin første gang, satte jeg det selv med sprøyte.
Derfra gikk det fort nedover. Jeg var i en svært vanskelig og sårbar situasjon, og jeg hadde ingen forutsetninger for verken å skjønne hva jeg egentlig dreiv med eller hvor ille det faktisk skulle bli. Siden pappaen min var alkoholiker, hadde jeg kanskje større fare for å bli rusmisbruker i utgangspunktet (de lærde strides), og så hadde jeg det ikke så greit med meg selv heller. Narkotikaen gav meg nye og spennende venner og bekjentskaper, tok meg med på verdens kuleste fester hvor jeg møtte folk jeg følte jeg hadde masse til felles med og, kanskje aller viktigst, den gjorde så jeg slapp å føle noenting. Når jeg rusa meg brukte jeg ikke tid på å gruble over ting som tidligere hadde skjedd i livet mitt som jeg syntes var forferdelige, jeg ble tom og følelsesløs og hjernen min sorterte liksom følelsene for meg: de dumme følelsene slapp ikke inn, jeg bare festet og koste meg. Etter hvert som tiden gikk, prøvde jeg mange forskjellige stoffer, og forbruket mitt ble dyrere. Det var da jeg satt og klagde min økonomiske nød en gang, at søskenbarnet til en venninne av meg inviterte meg med til en kar hun pleide å ligge med for å få stoff så jeg kunne "bli kjent med ham". Derfra gikk det raskt til "bare lukk øynene og lat som ingenting", og vips, var det mer enn vane enn en plage. Jeg var blitt en typisk narkoman - fremfor alt var jeg utrolig egoistisk og greide ikke å se hvordan min oppførsel påvirket andre rundt med, men jeg gjorde også "alt annet" galt. Jeg løy, stjal, manipulerte og følte på samme tid at det var alle andre som var idioter.
Jeg husker at lilleAdrian kom hjem fra barnehagen og fortalte at noen gutter hadde gått forbi og ropt til ham at søstera hans var en hore, men jeg brydde meg ikke noe særlig med det. Javel, tenkte jeg, the word is out. Jeg bare registrerte at sånn var det og ignorerte det. Jeg hadde liksom ingen følelser. Når jeg følte noe, var det som regel fordi jeg ble tvunget til å være nykter noen dager, og da var jeg bare sint og fortvilet, noe som oftest resulterte i at jeg skadet meg selv. Jeg skjønte at jeg var på dypt vann, men hadde ingen å spørre om råd og hjelp. Jeg visste ikke hvordan. Alle de nyktre, ordentlige vennene mine hadde jeg støtt fra meg på grusomste vis, så jeg hadde ingen ordentlige folk rundt meg lenger. Familien min.. jeg likte dem vel egentlig ikke spesielt godt, følte liksom at de kvelte meg og stod i veien for livet mitt. Jeg trodde jeg var voksen og kunne klare meg selv - idag vet jeg ikke hva som hadde skjedd, hadde det ikke vært for mamma. Eller, det vet jeg: jeg ville vært død.
Det året jeg ble seksten forandra ting seg. Jeg ble arrestert noen ganger, jeg ble sendt på ungdomsavdelingen på det psykiatriske sykehuset i Bodø og ble bare galere og galere. Jeg skadet meg selv ganske ofte, jeg gjorde alt galt - stakk av fra hjemme, var bare innom når det passet seg sånn eller jeg trengte en dusj, litt mat og en seng å sove i. Mamma, min engel, hadde jo to andre barn å ta vare på alene, så det var beintøft for henne. LilleAdrian var fire det året, og Marte var fjorten, og begge trengte jo sin fair share av oppfølging og oppmerksomhet. Jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvordan jeg behandlet mammaen min, men det brydde meg overhodet ikke der og da. Jeg følte at vi var fiender, hun stod i veien for meg og en gang bad jeg faktisk en kompis om å skaffe meg en pistol så jeg kunne drepe henne. En veloverveid plan, fvar det, ikke i sinne eller raseri. Heldigvis var han eldre og klokere enn meg, og hjalp meg ikke med akkurat det.
Den sommeren ble jeg sendt på avrusning. Jeg ble henta av politiet en dag jeg og en venninne hadde vært borte noen dager og var blitt etterlyst (igjen), og mamma kjærbad dem om å gjøre noe vekselvis med å nekte å ta meg med hjem. Først mente de vel at det ikke var noe de kunne gjøre og at det var en sak for barnevernet, men mamma poengterte igjen og igjen at jeg trengte hjelp og ikke fikk komme hjem fordi hun hadde to andre barn der og ikke ville ta ansvar for meg sammen med dem. Jeg hadde fått i meg for mye amfetamin, så jeg ble sendt til legen. Pulsen raste, jeg hyperventilerte og trodde jeg kom til å dø. Jeg håpet de skulle sende meg på sykehuset, fordi jeg da ville få anledning til å stikke av fra dem, men jeg ble sendt tilbake til politistasjonen sammen med noen hyggelige politimenn og mamma. Jeg spytta lensmannen i fjeset og gjorde nok mamma veldig redd med sinne-anfallene mine og min sære oppførsel.
Etter mange, mange timer der ble det bestemt at jeg skulle sendes på avrusning dagen etter, så jeg ble kjørt til ett ungdomssenter i nærheten for å overnatte og få meg en dusj. Jeg hadde sovet hos en random fyr den ene natta og i ett skur i en barnehage den andre natta og hos en annen random den tredje, og jeg var utslitt. Mamma fikk bli med meg den kvelden, så etter at hun hadde vært hjemme og pakket en bag til meg og vært på butikken og kjøpt meg ett blad, en ColaLight og en pakke røyk, kom hun tilbake. Jeg husker ingenting av den kvelden, annet enn at da jeg kom ut av dusjen var mamma kommet tilbake, og jeg tenkte på at jeg kom til å savne henne. Jeg prøvde meg på en liten rømningsaksjon, men det var bare halvhjertet, så jeg sov rimelig godt den natta. Morgenen etter ble jeg kjørt i politibil til flyplassen mens en politimann og en dame fra barnevernet fulgte meg i flyet til Oslo, hvor jeg ble hentet av noen ansatte på kollektivet jeg skulle bo på.
Jeg ble der ett halvt år, og det hjalp meg på mange måter. Jeg var langt fra nykter verken i kropp eller sjel da jeg ble flyttet til langtidsbehandling, men jeg hadde vært nykter i så lange perioder innimellom at jeg hadde fått hodet på plass igjen og greide å føre en samtale, se sammenhenger, forstå og lytte til det folk snakket om. Da jeg flyttet derfra, gråt jeg, fordi jeg følte meg så trygg og passet på der. Jeg ville gjerne bodd der for alltid, for det var så greit med de strenge reglene og at man alltid fikk beskjed om hva man skulle gjøre til enhver tid. Det var for eksempel ti ganger strengere enn på det der BratCamp som går på TV :) Men ut måtte jeg, det var bare en korttidsbehandlings-plass, ett slags akuttmottak hvor man skulle få rusen ut av kroppen og begynne en endringsprosess, men den egentlige jobben begynte først når man dro derfa og videre til neste sted.
Mamma har kjempet mange, mange kamper for meg. Det er mye tull i barnevernet, som alle andre systemer, og jeg har aldri en dag tvilt på at hun ville ordne opp når jeg sa ifra til henne om noe som var feil. Hun gav meg en stemme når ingen ville høre på meg, gråt med meg, så meg og hjalp meg på alle mulige måter hun kunne. Hun har alltid, alltid gjort sitt aller beste, og det beundrer jeg henne enormt for.
Da jeg flyttet til Tønsberg, ble jeg bare verre en stund. Jeg fikk mye større frihet enn det jeg burde hatt, og bodde sammen med tre andre jenter som også var narkomane. Vi samarbeidet vanvittig bra om å snike oss ut, smugle inn stoff og bli kjent med feil type folk i det nye miljøet. Samtidig var jeg nok mindre entusiastisk i måten å ruse meg på, det var ikke lenger like altoppslukende. Jeg visste at jeg var på feil spor, og ville egentlig ta imot hjelpen jeg ble tilbudt for å slutte, men jeg følte meg rett og slett ikke klar. Så jeg brukte ett års tid på å rase fra meg, tok masse stoff, farta rundt sammen med jentene fra kollektivet, fortsatte å skade meg selv (fordi jeg hadde det fortsatt ikke godt inni meg. Når jeg ble tvunget til å nyktre noen dager eller uker, begynte jeg å skade meg selv igjen - jeg hadde det åpenbart forferdelig vondt, men visste ikke hva jeg skulle gjøre med det) og gjøre alt galt.
Det var da barnevernet og mamma konspirerte og ble enige om at jeg ikke fikk se lilleAdrian før jeg hadde hatt reine urinprøver i to måneder. Han var blitt fem år, men han trodde (og tror fortsatt) at jeg bodde i Tønsberg for å gå på skolen. Han fortjente bedre, og jeg tror både familien min og barnevernet forstod at han var det eneste jeg virkelig brydde meg om her i verden. Da de kom med denne forferdelige kunngjøringen, var jeg i en veldig dårlig periode - jeg hadde akkurat begynt på skolen, men det gikk kjempedårlig, jeg brydde meg bare om rus. Helga før jeg skulle begynne på skolen, møtte jeg en fyr fra Oslo på ett hotellrom i Tønsberg (jeg hadde rimelig fri utgang) og fikk ganske mye metamfetamin av ham. Skolen begynte, men jeg brydde meg ikke om det. Hva hadde vel jeg til felles med disse folkene? Hva skulle man snakke med nyktre folk om? Hvorfor skulle jeg ha interresse av å bli kjent med nyktre folk i det hele tatt? Så det gikk i dass. Da de fortalte at jeg ikke fikk se lilleAdrian, ble jeg knust, og det var første gang på årevis jeg virkelig kjente på følelsene mine. Min første tanke var "det driter vel jeg en god faen i", men så tenkte jeg meg ganske nøye om og kom frem til at hvis jeg ikke fikk se ham, hadde jeg ingen grunn til å leve (rimelig dramatisk, men jeg var jo tross alt bare 17 år - alt er dramatisk for en 17-åring!), og kom da til å dø rimelig kjapt. Jeg ble livredd, fordi selv om jeg ikke så for meg at livet kunne være verdt noe uten narkotika, var ingenting verdt noe uten lilleAdrian. Det er ingen overdrivelse å si at han reddet livet mitt, hvor klisjé-jævlig-dritt det enn høres ut.
Så begynte det harde, jævlige arbeidet. Jeg ble flyttet til ett hus i nowhereland uten mobil, TV og internett, uten rettigheter til å gå ut og uten de andre jentene. Der skulle jeg bo en stund, kun sammen med de ansatte jeg likte best og hadde best kontakt med, for å bli skjermet fra dårlig innflytelse fra de andre jeg bodde sammen med. Jeg fikk beskjed om at der skulle jeg være, enten jeg ville eller ikke, så lenge det passet dem, og jobben min mens vi var der skulle være noe så enkelt som å få styr på meg selv igjen. Jeg måtte bruke ukevis på å tenke, skrive og snakke om livet mitt, for å jobbe meg gjennom alt som hadde vært forferdelig i utgangspunktet. Det er jo ikke sånn at noen blir narkomane fordi de er veltilpassede, trygge mennesker, så man må gå i dybden og gjøre seg ferdig med all dritten som var der fra før av, og så må man finne en måte å komme over de tingene man har gjort i den tiden man har ruset seg. Alt jeg hadde gjort mot familien min mens jeg var narkoman, stod plutselig veldig klart for meg når jeg ikke lenger kunne gjemme følelsene mine bak rusen, og jeg trodde jeg skulle krepere. Jeg følte meg så forferdelig, og jeg gråt, kasta opp, hylte, reiv meg i håret og gråt enda mer i flere uker. Samtidig følte jeg meg sterk og trygg - jeg hadde ikke mistet dem. Mamma ringte meg fortsatt hver dag. Lillesøsteren min var stolt av meg som hadde tatt valget om å bli nykter. Lillebroren min visste ikke noe om hva slags menneske jeg egentlig var, og han var fortsatt så liten at jeg hadde en sjanse til å la ham vokse opp og huske meg som flink, ansvarlig og flott. Jeg brukte masse tid på å skrive, og plutselig en dag stod jeg opp og fortalte at jeg var klar for å møte verden igjen. Det føltes antagelig sånn som det må føles for folk som blir frelst eller hører ett utrolig bra band for første gang, jeg var euforisk og visste med 100% sikkerhet at jeg aldri kom til å røre narkotika igjen. De som tvilte, fnøys jeg av - jeg var sikker.
Så enkelt som det var det nok kanskje ikke, og utfordringene har stått i kø. Jeg måtte lære meg å fungere i samfunnet igjen, jeg måtte bruke hundrevis av timer på å overbevise meg selv om at jeg hadde valgt det rette, jeg måtte slutte å skade meg selv, jeg måtte bli kjent med meg selv igjen. Begynne å like meg selv. Jeg ante jo ikke hvem jeg var! Jeg visste ikke hva jeg brydde meg om, hva jeg egentlig likte å gjøre, hva jeg syntes om ditt og datt eller hvordan jeg skulle forholde meg til "vanlige mennesker". Det var egentlig en veldig spennende periode i livet mitt, jeg brukte mye tid på å tenke over ting, bli kjent med meg selv og folkene rundt meg. Jeg har fortsatt god kontakt med noen av dem som var ansatt på kollektivet, og jeg setter dem høyt. Det gjorde meg trygg å vite at de, som hadde sett meg på mitt aller verste (noen av dem hadde feks hentet meg i Oslo når jeg hadde vært på tull-tur eller funnet meg i en blodpøl når livet ble for vanskelig og jeg ikke visste hva annet jeg kunne gjøre enn å skade meg selv, noen av dem hadde jeg kastet ting etter og brølt til i raseri og frustrasjon, men det var aldri noen som brukte verken det eller noe av det andre de visste om meg imot meg eller likte meg mindre av den grunn), fortsatt likte meg, satte pris på mine gode sider og evnet å se meg, og ikke bare alt jeg hadde gjort. I tunge stunder har de vært forferdelig gode å ha, og jeg tror nok ikke jeg ville klart meg så bra hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske mennesker rundt meg den tiden jeg trengte det mest. Noen som gadd å sitte oppe og røyke og snakke hele natta når jeg var urolig og ikke ville legge meg til å sove, noen som kjørte en tur med meg når jeg holdt på å gå på veggene, gav meg en klem og skryt når jeg hadde vært flink, men ikke brukte for mye tid til å gni det inn når ting gikk feil, som tok meg med hjem til familiene sine og rundt til vennene sine og på ærend og lot meg føle meg normal og likt og gav meg ansvar uten at det ble for mye, det var priceless.
Verdens beste.
I dag er jeg 21 år. Jeg er stolt storesøster til to flotte små drittunger som jeg setter høyere enn noenting, jeg er fortsatt full av beundring ovenfor min mor som har maktet med meg i alle disse årene. Jeg er ett godt forbilde for søsknene mine, og bryr meg om de rette, viktige tingene her i verden. Jeg lever et stille og rolig liv, og setter stor pris på det. Jeg liker meg selv, nå. Familien min er fortsatt det som betyr mest for meg, og lilleAdrian mer enn noenting annet. Jeg tenker hver eneste dag på hva jeg har latt dem gå gjennom, på hvordan ting kunne vært hvis ikke noen hadde hjulpet meg å ta meg selv i nakken og på hva jeg skylder dem. Særlig ham. Han er fortsatt litt liten, men en dag skal jeg fortelle ham hvor mye han betyr. At han har reddet meg og at jeg ikke ville vært her jeg er i dag, hvis det ikke var for ham. Jeg er flink å fortelle ham at han er det viktigste i livet mitt selv om jeg har flyttet og at jeg savner og er glad i ham, men en dag skal han få forstå nøyaktig hvor mye :)"
Jau. Nå er jeg faktisk blitt 22 år og mamma til verdens fineste unge i tillegg, så jeg vil absolutt kalle det en solskinnshistorie! [:)] Takk hvis du leste helt hit! Nå skal jeg ikke snakke om narkotika på mange måneder, så hvis dere er lei får det være trøsten - jeg loooover [:D]
"I dag er en slags merkedag for meg. Det er fem år siden jeg slutta med narkotika. Det er ikke så lenge siden noen spurte om jeg kunne fortelle om ungdomstiden min, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle skrive. Det er ikke veldig mye å fortelle, sånn egentlig, men jeg kan godt prøve. Vet ikke hvor interessant det er akkurat, men det er ikke noen hemmelighet heller. Det er ikke noe jeg skammer meg over, jeg er bare veldig, veldig glad det er over :)
Jeg vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg husker ikke hvordan eller når det begynte, helt egentlig, jeg bare plutselig var midt oppi ett forferdelig rot jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut av. Jeg rusa meg ganske heftig, lå med alt og alle som hadde narkotika fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe det, skar meg selv nesten i fillebiter og hadde det nok veldig vondt. Det er ikke noe hyggelig å tenke på nå, men det var bare sånn det var. Jeg tenkte "you do what you have to do" og lukket igjen sjelen min for ikke å bli helt ødelagt. Lukka øynene og lot dem gjøre hva de ville med meg, jeg fikk jo noe igjen for det, jeg også. Det føltes fair der og da, og selv om jeg jo innerst inne visste at det ikke var noe liv for en liten jente, føltes ikke alternativet noe bedre. Hvor skulle jeg få penger til narkotika, da, hvis jeg slutta å ligge med disse mennene?
Det begynte som det ofte gjør - en venninne av meg spurte meg om jeg noen gang hadde røkt hasj. Nei, svarte jeg, men jeg prøver gjerne. Feil #1. Jeg tenkte at jeg kjenner mange som har røkt hasj, men ingen som har gjort det bare én gang, altså måtte det være noe spesielt ved det, siden folk fortsatte på tross av at det visstnok både var farlig, ulovlig og ufyselig. Så jeg ble med henne, ble kjent med masse feil folk og etter bare noen få uker røkte jeg hasj daglig. Ettersom de nye vennene mine var en del eldre og mer erfarne med narkotika, drev de ikke bare med hasjrøyking. Tvert imot, faktisk, og ett par måneder etter jeg hadde sniffet amfetamin første gang, satte jeg det selv med sprøyte.
Derfra gikk det fort nedover. Jeg var i en svært vanskelig og sårbar situasjon, og jeg hadde ingen forutsetninger for verken å skjønne hva jeg egentlig dreiv med eller hvor ille det faktisk skulle bli. Siden pappaen min var alkoholiker, hadde jeg kanskje større fare for å bli rusmisbruker i utgangspunktet (de lærde strides), og så hadde jeg det ikke så greit med meg selv heller. Narkotikaen gav meg nye og spennende venner og bekjentskaper, tok meg med på verdens kuleste fester hvor jeg møtte folk jeg følte jeg hadde masse til felles med og, kanskje aller viktigst, den gjorde så jeg slapp å føle noenting. Når jeg rusa meg brukte jeg ikke tid på å gruble over ting som tidligere hadde skjedd i livet mitt som jeg syntes var forferdelige, jeg ble tom og følelsesløs og hjernen min sorterte liksom følelsene for meg: de dumme følelsene slapp ikke inn, jeg bare festet og koste meg. Etter hvert som tiden gikk, prøvde jeg mange forskjellige stoffer, og forbruket mitt ble dyrere. Det var da jeg satt og klagde min økonomiske nød en gang, at søskenbarnet til en venninne av meg inviterte meg med til en kar hun pleide å ligge med for å få stoff så jeg kunne "bli kjent med ham". Derfra gikk det raskt til "bare lukk øynene og lat som ingenting", og vips, var det mer enn vane enn en plage. Jeg var blitt en typisk narkoman - fremfor alt var jeg utrolig egoistisk og greide ikke å se hvordan min oppførsel påvirket andre rundt med, men jeg gjorde også "alt annet" galt. Jeg løy, stjal, manipulerte og følte på samme tid at det var alle andre som var idioter.
Jeg husker at lilleAdrian kom hjem fra barnehagen og fortalte at noen gutter hadde gått forbi og ropt til ham at søstera hans var en hore, men jeg brydde meg ikke noe særlig med det. Javel, tenkte jeg, the word is out. Jeg bare registrerte at sånn var det og ignorerte det. Jeg hadde liksom ingen følelser. Når jeg følte noe, var det som regel fordi jeg ble tvunget til å være nykter noen dager, og da var jeg bare sint og fortvilet, noe som oftest resulterte i at jeg skadet meg selv. Jeg skjønte at jeg var på dypt vann, men hadde ingen å spørre om råd og hjelp. Jeg visste ikke hvordan. Alle de nyktre, ordentlige vennene mine hadde jeg støtt fra meg på grusomste vis, så jeg hadde ingen ordentlige folk rundt meg lenger. Familien min.. jeg likte dem vel egentlig ikke spesielt godt, følte liksom at de kvelte meg og stod i veien for livet mitt. Jeg trodde jeg var voksen og kunne klare meg selv - idag vet jeg ikke hva som hadde skjedd, hadde det ikke vært for mamma. Eller, det vet jeg: jeg ville vært død.
Det året jeg ble seksten forandra ting seg. Jeg ble arrestert noen ganger, jeg ble sendt på ungdomsavdelingen på det psykiatriske sykehuset i Bodø og ble bare galere og galere. Jeg skadet meg selv ganske ofte, jeg gjorde alt galt - stakk av fra hjemme, var bare innom når det passet seg sånn eller jeg trengte en dusj, litt mat og en seng å sove i. Mamma, min engel, hadde jo to andre barn å ta vare på alene, så det var beintøft for henne. LilleAdrian var fire det året, og Marte var fjorten, og begge trengte jo sin fair share av oppfølging og oppmerksomhet. Jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvordan jeg behandlet mammaen min, men det brydde meg overhodet ikke der og da. Jeg følte at vi var fiender, hun stod i veien for meg og en gang bad jeg faktisk en kompis om å skaffe meg en pistol så jeg kunne drepe henne. En veloverveid plan, fvar det, ikke i sinne eller raseri. Heldigvis var han eldre og klokere enn meg, og hjalp meg ikke med akkurat det.
Den sommeren ble jeg sendt på avrusning. Jeg ble henta av politiet en dag jeg og en venninne hadde vært borte noen dager og var blitt etterlyst (igjen), og mamma kjærbad dem om å gjøre noe vekselvis med å nekte å ta meg med hjem. Først mente de vel at det ikke var noe de kunne gjøre og at det var en sak for barnevernet, men mamma poengterte igjen og igjen at jeg trengte hjelp og ikke fikk komme hjem fordi hun hadde to andre barn der og ikke ville ta ansvar for meg sammen med dem. Jeg hadde fått i meg for mye amfetamin, så jeg ble sendt til legen. Pulsen raste, jeg hyperventilerte og trodde jeg kom til å dø. Jeg håpet de skulle sende meg på sykehuset, fordi jeg da ville få anledning til å stikke av fra dem, men jeg ble sendt tilbake til politistasjonen sammen med noen hyggelige politimenn og mamma. Jeg spytta lensmannen i fjeset og gjorde nok mamma veldig redd med sinne-anfallene mine og min sære oppførsel.
Etter mange, mange timer der ble det bestemt at jeg skulle sendes på avrusning dagen etter, så jeg ble kjørt til ett ungdomssenter i nærheten for å overnatte og få meg en dusj. Jeg hadde sovet hos en random fyr den ene natta og i ett skur i en barnehage den andre natta og hos en annen random den tredje, og jeg var utslitt. Mamma fikk bli med meg den kvelden, så etter at hun hadde vært hjemme og pakket en bag til meg og vært på butikken og kjøpt meg ett blad, en ColaLight og en pakke røyk, kom hun tilbake. Jeg husker ingenting av den kvelden, annet enn at da jeg kom ut av dusjen var mamma kommet tilbake, og jeg tenkte på at jeg kom til å savne henne. Jeg prøvde meg på en liten rømningsaksjon, men det var bare halvhjertet, så jeg sov rimelig godt den natta. Morgenen etter ble jeg kjørt i politibil til flyplassen mens en politimann og en dame fra barnevernet fulgte meg i flyet til Oslo, hvor jeg ble hentet av noen ansatte på kollektivet jeg skulle bo på.
Jeg ble der ett halvt år, og det hjalp meg på mange måter. Jeg var langt fra nykter verken i kropp eller sjel da jeg ble flyttet til langtidsbehandling, men jeg hadde vært nykter i så lange perioder innimellom at jeg hadde fått hodet på plass igjen og greide å føre en samtale, se sammenhenger, forstå og lytte til det folk snakket om. Da jeg flyttet derfra, gråt jeg, fordi jeg følte meg så trygg og passet på der. Jeg ville gjerne bodd der for alltid, for det var så greit med de strenge reglene og at man alltid fikk beskjed om hva man skulle gjøre til enhver tid. Det var for eksempel ti ganger strengere enn på det der BratCamp som går på TV :) Men ut måtte jeg, det var bare en korttidsbehandlings-plass, ett slags akuttmottak hvor man skulle få rusen ut av kroppen og begynne en endringsprosess, men den egentlige jobben begynte først når man dro derfa og videre til neste sted.
Mamma har kjempet mange, mange kamper for meg. Det er mye tull i barnevernet, som alle andre systemer, og jeg har aldri en dag tvilt på at hun ville ordne opp når jeg sa ifra til henne om noe som var feil. Hun gav meg en stemme når ingen ville høre på meg, gråt med meg, så meg og hjalp meg på alle mulige måter hun kunne. Hun har alltid, alltid gjort sitt aller beste, og det beundrer jeg henne enormt for.
Da jeg flyttet til Tønsberg, ble jeg bare verre en stund. Jeg fikk mye større frihet enn det jeg burde hatt, og bodde sammen med tre andre jenter som også var narkomane. Vi samarbeidet vanvittig bra om å snike oss ut, smugle inn stoff og bli kjent med feil type folk i det nye miljøet. Samtidig var jeg nok mindre entusiastisk i måten å ruse meg på, det var ikke lenger like altoppslukende. Jeg visste at jeg var på feil spor, og ville egentlig ta imot hjelpen jeg ble tilbudt for å slutte, men jeg følte meg rett og slett ikke klar. Så jeg brukte ett års tid på å rase fra meg, tok masse stoff, farta rundt sammen med jentene fra kollektivet, fortsatte å skade meg selv (fordi jeg hadde det fortsatt ikke godt inni meg. Når jeg ble tvunget til å nyktre noen dager eller uker, begynte jeg å skade meg selv igjen - jeg hadde det åpenbart forferdelig vondt, men visste ikke hva jeg skulle gjøre med det) og gjøre alt galt.
Det var da barnevernet og mamma konspirerte og ble enige om at jeg ikke fikk se lilleAdrian før jeg hadde hatt reine urinprøver i to måneder. Han var blitt fem år, men han trodde (og tror fortsatt) at jeg bodde i Tønsberg for å gå på skolen. Han fortjente bedre, og jeg tror både familien min og barnevernet forstod at han var det eneste jeg virkelig brydde meg om her i verden. Da de kom med denne forferdelige kunngjøringen, var jeg i en veldig dårlig periode - jeg hadde akkurat begynt på skolen, men det gikk kjempedårlig, jeg brydde meg bare om rus. Helga før jeg skulle begynne på skolen, møtte jeg en fyr fra Oslo på ett hotellrom i Tønsberg (jeg hadde rimelig fri utgang) og fikk ganske mye metamfetamin av ham. Skolen begynte, men jeg brydde meg ikke om det. Hva hadde vel jeg til felles med disse folkene? Hva skulle man snakke med nyktre folk om? Hvorfor skulle jeg ha interresse av å bli kjent med nyktre folk i det hele tatt? Så det gikk i dass. Da de fortalte at jeg ikke fikk se lilleAdrian, ble jeg knust, og det var første gang på årevis jeg virkelig kjente på følelsene mine. Min første tanke var "det driter vel jeg en god faen i", men så tenkte jeg meg ganske nøye om og kom frem til at hvis jeg ikke fikk se ham, hadde jeg ingen grunn til å leve (rimelig dramatisk, men jeg var jo tross alt bare 17 år - alt er dramatisk for en 17-åring!), og kom da til å dø rimelig kjapt. Jeg ble livredd, fordi selv om jeg ikke så for meg at livet kunne være verdt noe uten narkotika, var ingenting verdt noe uten lilleAdrian. Det er ingen overdrivelse å si at han reddet livet mitt, hvor klisjé-jævlig-dritt det enn høres ut.
Så begynte det harde, jævlige arbeidet. Jeg ble flyttet til ett hus i nowhereland uten mobil, TV og internett, uten rettigheter til å gå ut og uten de andre jentene. Der skulle jeg bo en stund, kun sammen med de ansatte jeg likte best og hadde best kontakt med, for å bli skjermet fra dårlig innflytelse fra de andre jeg bodde sammen med. Jeg fikk beskjed om at der skulle jeg være, enten jeg ville eller ikke, så lenge det passet dem, og jobben min mens vi var der skulle være noe så enkelt som å få styr på meg selv igjen. Jeg måtte bruke ukevis på å tenke, skrive og snakke om livet mitt, for å jobbe meg gjennom alt som hadde vært forferdelig i utgangspunktet. Det er jo ikke sånn at noen blir narkomane fordi de er veltilpassede, trygge mennesker, så man må gå i dybden og gjøre seg ferdig med all dritten som var der fra før av, og så må man finne en måte å komme over de tingene man har gjort i den tiden man har ruset seg. Alt jeg hadde gjort mot familien min mens jeg var narkoman, stod plutselig veldig klart for meg når jeg ikke lenger kunne gjemme følelsene mine bak rusen, og jeg trodde jeg skulle krepere. Jeg følte meg så forferdelig, og jeg gråt, kasta opp, hylte, reiv meg i håret og gråt enda mer i flere uker. Samtidig følte jeg meg sterk og trygg - jeg hadde ikke mistet dem. Mamma ringte meg fortsatt hver dag. Lillesøsteren min var stolt av meg som hadde tatt valget om å bli nykter. Lillebroren min visste ikke noe om hva slags menneske jeg egentlig var, og han var fortsatt så liten at jeg hadde en sjanse til å la ham vokse opp og huske meg som flink, ansvarlig og flott. Jeg brukte masse tid på å skrive, og plutselig en dag stod jeg opp og fortalte at jeg var klar for å møte verden igjen. Det føltes antagelig sånn som det må føles for folk som blir frelst eller hører ett utrolig bra band for første gang, jeg var euforisk og visste med 100% sikkerhet at jeg aldri kom til å røre narkotika igjen. De som tvilte, fnøys jeg av - jeg var sikker.
Så enkelt som det var det nok kanskje ikke, og utfordringene har stått i kø. Jeg måtte lære meg å fungere i samfunnet igjen, jeg måtte bruke hundrevis av timer på å overbevise meg selv om at jeg hadde valgt det rette, jeg måtte slutte å skade meg selv, jeg måtte bli kjent med meg selv igjen. Begynne å like meg selv. Jeg ante jo ikke hvem jeg var! Jeg visste ikke hva jeg brydde meg om, hva jeg egentlig likte å gjøre, hva jeg syntes om ditt og datt eller hvordan jeg skulle forholde meg til "vanlige mennesker". Det var egentlig en veldig spennende periode i livet mitt, jeg brukte mye tid på å tenke over ting, bli kjent med meg selv og folkene rundt meg. Jeg har fortsatt god kontakt med noen av dem som var ansatt på kollektivet, og jeg setter dem høyt. Det gjorde meg trygg å vite at de, som hadde sett meg på mitt aller verste (noen av dem hadde feks hentet meg i Oslo når jeg hadde vært på tull-tur eller funnet meg i en blodpøl når livet ble for vanskelig og jeg ikke visste hva annet jeg kunne gjøre enn å skade meg selv, noen av dem hadde jeg kastet ting etter og brølt til i raseri og frustrasjon, men det var aldri noen som brukte verken det eller noe av det andre de visste om meg imot meg eller likte meg mindre av den grunn), fortsatt likte meg, satte pris på mine gode sider og evnet å se meg, og ikke bare alt jeg hadde gjort. I tunge stunder har de vært forferdelig gode å ha, og jeg tror nok ikke jeg ville klart meg så bra hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske mennesker rundt meg den tiden jeg trengte det mest. Noen som gadd å sitte oppe og røyke og snakke hele natta når jeg var urolig og ikke ville legge meg til å sove, noen som kjørte en tur med meg når jeg holdt på å gå på veggene, gav meg en klem og skryt når jeg hadde vært flink, men ikke brukte for mye tid til å gni det inn når ting gikk feil, som tok meg med hjem til familiene sine og rundt til vennene sine og på ærend og lot meg føle meg normal og likt og gav meg ansvar uten at det ble for mye, det var priceless.
Verdens beste.I dag er jeg 21 år. Jeg er stolt storesøster til to flotte små drittunger som jeg setter høyere enn noenting, jeg er fortsatt full av beundring ovenfor min mor som har maktet med meg i alle disse årene. Jeg er ett godt forbilde for søsknene mine, og bryr meg om de rette, viktige tingene her i verden. Jeg lever et stille og rolig liv, og setter stor pris på det. Jeg liker meg selv, nå. Familien min er fortsatt det som betyr mest for meg, og lilleAdrian mer enn noenting annet. Jeg tenker hver eneste dag på hva jeg har latt dem gå gjennom, på hvordan ting kunne vært hvis ikke noen hadde hjulpet meg å ta meg selv i nakken og på hva jeg skylder dem. Særlig ham. Han er fortsatt litt liten, men en dag skal jeg fortelle ham hvor mye han betyr. At han har reddet meg og at jeg ikke ville vært her jeg er i dag, hvis det ikke var for ham. Jeg er flink å fortelle ham at han er det viktigste i livet mitt selv om jeg har flyttet og at jeg savner og er glad i ham, men en dag skal han få forstå nøyaktig hvor mye :)"
Jau. Nå er jeg faktisk blitt 22 år og mamma til verdens fineste unge i tillegg, så jeg vil absolutt kalle det en solskinnshistorie! [:)] Takk hvis du leste helt hit! Nå skal jeg ikke snakke om narkotika på mange måneder, så hvis dere er lei får det være trøsten - jeg loooover [:D]
