Da datteren min var lita hadde jeg henne i bag til å begynne med rett etter fødselen. Prøvde med senga, men den ble for stor. Sikkert uvant når man er vant med å ligge trangt. Men det var grining stort sett hver kveld, så det hendte jeg gikk med henne til hun sovnet...
Etter noen uker prøvde vi å venne henne på senga si, og det var ramaskrik i 50 minutter før hun sovnet(og hun hadde fått mat,ny bleie, rapet og alt det der). Jeg syntes det var innmari fælt og ville ta henne opp, men samboeren min sa at det var bare dumt. Og det hjalp faktisk, for hun la seg til ro med en gang bare få kvelder etter at hun hadde ramaskrik-episoden. Barn skjønner ganske raskt når de greier å "lure" foreldrene sine [:D] . Men hvis hun hadde mistet pusten og sånt, ville jeg sikkert gjort det samme, og hatt henne oppi sengen, eller holdt nattevåk over henne natta lang. Husker jeg kunne stå opp midt på natta og lytte og kjenne etter om hun pustet. Og våknet hun ikke på det tidspunktet jeg var vant til at hun våknet, ble jeg liggende våken til hun våknet, eller stilte meg over sengen og lyttet.. Lurer på om jeg blir likedan denne gangen også [8|] .