Humørsvigninger?

[Juli_august2015]

Er det fler som fortsatt ha det sånn, eller begynt å få det nå?

Jeg har ikke hatt særlig humørsvigninger tidligere, har egentlig sluppet unna de store raseriutbruddene som så mange snakker om,
men den uka her har egentlig bare vært helt forferdelig! Har ikke blitt sint eller noe, men SKIKKELIG lei meg. Begynner å grine av ingenting. Og kjæresten min skjønner jo ikke så mye, for jeg holder det ofte inni meg, fordi han har sine plager også, med konstant utslitthet og hodepine.. Hater å klage til han, og føler meg så innmari sårbar om dagen.

Og han er jo redd for å si noe som helst "feil" til meg virker det som, fordi han er redd for å såre meg.. [&o]

Og i tillegg begynner jeg å bli superstressa når det gjelder barnerommet, flytta inn i ny leilighet for ca 3 uker siden, og har alt annet klart bortsett fra barnetingene, og jeg har så lyst til å gjøre klart det rommet før gutten vår kommer, men egentlig har vi ikke penger til oppussing akkurat nå..

Men sta som jeg er, så SKAL jeg fikse sånt selv når jeg ser at ting ikke blir gjort, men glemmer å sjekke ut ting før jeg kjøper det, og ender opp med å ha åpnet en vare som var helt feil, så nå kan vi ikke returnere det!!!

ÅÅÅh blir så INNMARI sint på meg selv for jeg lærer jo heller ikke!!!! [:@][:@][:@]

 

[Juli_august2015]

Må bare dytte denne litt, for er usikker på om det bare er meg som plutselig knekker sammen i gråt.
Gutten vår har det jo bra, for jeg kjenner jo masse liv hver dag! Så egentlig har jeg ingen grunn til å klage!

Men begynner jeg å få angst for fødselen, siden det er det som nærmer seg?
Tenk om jeg egentlig ikke er klar for dette??

NÅR er man egentlig klar for en helomvending av livet? [8|]

 

[spirelire]

Hei søta mi[:)]

Er inne hos deg å sniker litt, og så at du hadde legt ut dette innlegget.

Jeg må si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen, og er sikker på at det er mange flere.. Jeg hadde faktisk litt fødselsangst også[&:]
Men det hjelper jo lite å ha det når man nesten er høygravid, og dessuten så blir resultatet så flott og jeg er sikker på at du av alle, er den som kommer til å kose deg glugg ihjel med en liten en i hus[:D]

Men de hormonene blir ikke noe bedre etter fødselen altså... hehe.. jeg griner mer enn babyen, og hvis jeg ser små barn griner jeg fordi jeg ikke vil at min egen skal bli sååå stor.. hehe..*kremt* Nokså flaut egentlig...

Lykke til, det er supert å være mamma, ikke la angst ødelegge graviditet, fødsel og barseltid[:)] Klem**

 

[summermum]

hei pia [:)]
nei, du er ikke alene...  i mitt første svangerskap hadde jeg det sånn som deg, gråt en MASSE!!  Sambo visste ikke hva han skulle gjøre og ikke gjøre, og skjønte fint lite. Vi hadde ikke vært så lenge sammen heller før vi ble gravide, så jeg var ikke så flink å åpne meg å prate om ting, så det gjorde jo ikke saken lettere..
Men alt ble straks bedre når lille prinsessa ble født...[:D]

i dette svangerskapet gråter jeg ikke så veldig og føler meg ikke like nedstemt, men jises for et sinne [:@][&o][8D] startet for fullt for ei ukes tid sia..

kan bryte ut for ingenting til sambo, kjefter og smeller.. er SÅ sint...[&o] det går som regel fort over igjen og sambo er jo klar over at det er hormonherjinger, så han velger å bare trekke seg stille unna, og la det gå over av seg selv...

Men snuppa, nå er det heldigvis ikke så lenge igjen til vi har lille gulla hos oss, og får kropp og sjel litt for oss selv igjen [;)]  håper det går bra med deg[:)]

klem[:)]

 

[vesla87]

hehe, i begynnelsen av svangerskapet skulle det ingeting til før jeg ble irritert eller lei meg.. [8|]

Og nå, merket det spesielt i går. Var på besøk hos kusina til samboern min, og der var også samboern hennes, tanta og onkelen til sambo. Vi hadde blitt enige om at vi bare skulle bli der en liten stund. Bare titte og dra igjen for vi hadde ikke spist siden kl var 11.00. Men folka sto jo å skravla i lang tid. Og jeg prøvde å hinte de gangene de spurte om vi skulle sette oss ned at vi skulle vel snart dra for vi hadde ikke spist enda og slikt. Men ingenting skjedde, ble der vel i  nesten halvannen time [&:] Jeg kjente at jeg ble mer og mer irritert, også ble jeg svimmel uvel fordi jeg har litt lavt BT( og sannsynligvis fordi jeg ikke hadde spist hele dagen) så måtte til slutt bare sette meg i trappa å vente. Men ingen, heller ikke sambo reagerte. Men etter at jeg hadde sitti der en ett kvarters tid så sambo meg og spurte om det gikk bra... Nei sa jeg.. Sa at ejg var svimmel og uvel. Og til slutt fant han ut at vi kanske skulle dra. Men søstra hans som også var med gav seg aldri med skravlingen. Men vi gikk ut i gangen og kledde på oss.. Og folka kom for si hade til slutt, mens jeg tok på meg skoa.. Plutselig begynte bare tårene å renne [:(] Skikkelig flaut. Begynte å unnskylde meg med at jeg svimmel og uvel, men begynne å grine av det da?????!!! Herregud... Utrolig flaut når alle var der.. Men klarte ikke holde det inne. Ville heller bare holdt det inni meg, og heller blitt irritert når vi dro derfra. Men nei da. Jeg Måtte begynne å grine..... [:@] Hormonell.. Ja... Ingen kontroll.

Hmm, sorry det ble litt langt.. :S Ble litt revet med når jeg først skulle fortelle historien.