Dere er utrolige altså! Dere er så snille
Tusen takk for all støtten! Jeg beklager at det ikke blir individuelle svar til hver enkelt, men jeg har ikke energien akkurat nå.
Da kommer aborthistorien, det blir sikkert litt mye info, (som vanlig) så tldr;
aborten begynte rundt 14.30. Ble flyttet ned på gynekologisk avdeling omsider og har nå fått smertestillende. Mesteparten av aborten er gjennomført, tror jeg.
For de med sterke mager:
Aborten begynte så smått med krampene som dukket opp etter turen ned i kantina. (Kan babygråt trigge sånt?!? Sikkert bare tilfeldig, men man begynner jo å lure. Det var også omtrent 24 timeretter første tablett.)
Da takene kom relativt regelmessig og begynte å bli vonde sa jeg ifra til de på gyn. at nå trodde jeg det var begynt. Ba om varmeflaske og fikk beskjed om at noen ville bli sendt opp på rommet mitt for å se til meg snart.
Det varte og det rakk og jeg vandret, satt, styrte og stelte med krampene mine. Brukte anledningen til å øve på positive affirmasjoner, puste og avspenningsteknikker. Det var egentlig litt fint og jeg snakket til fosteret underveis. Det har jeg forøvrig gjort de siste dagene. Er liksom en måte å avslutte denne alt for korte reisen vår på. Det gav litt motivasjon også, til å fortsette dette som måtte gjøres.
Føk på do i et sett med minimalt med blødning helt til et toalettbesøk hvor jeg fikk flashback til EMs fødsel. Jeg klarte ikke å tisse. Prøvde alle triksene i boka helt til det plutselig løsnet. Fikk en heftig 'rie', skulle så reise meg og uten forvarsel datt noe ut. Masse vann, litt blod og et lite hudfarget foster. Så akkurat ut som 9 uker gammelt. Armer, bein, øyne, nese og liten munn. Herregud som jeg grein mens jeg tørket opp alt sølet som kom på gulvet og nedover beina mine
Har lest at vi ikke skal se på det som kommer ut, men hvorfor blir vi spurt om hva som har kommet ut da? Jeg har sett hver gang, klarer ikke å la være
Måtte en runde til på toalettet da jeg kjente mer som kom ut på neste rie og så ringte jeg på hjelp.
Resepsjonisten på hotellet ble skulder å gråte på mens vi ventet på at et rom skulle bli klart til meg nede på avdelingen. Jeg fortalte om mine tap og hun fortalte om sitt. Jeg fikk en god klem av henne og gråt masse.
Har jeg nevnt hvor snille de er her?
Fikk endelig rom nede, helt borterst i gangen, så langt vekk fra de fødende som mulig. Nevnte for resepsjonisten at kantinebesøket var hardt. Rommet mitt oppe stod også ledig og klart til meg hvis jeg ville flytte opp igjen etter at dette var over.
Nå har jeg fått smertestillende, skikkelig cocktail og endelig virker den. Blør ikke så mye lenger og er egentlig bare svimmel og sliten.
Får skrive mer seinere.