Hei
Jeg ruslet inn her 24 oktober 2019 fordi jeg håpet på at Husbonden og jeg snart skulle bli foreldre lite ante vi at kun en måned senere skulle vi begynne på den største berg og dalbanen.
Det hele begynte med at mensen lot vente på seg i mer enn en uke, Jeg hadde hatt snodige følslser av stikking i livmorsområdet og hadde søkt nok rundt på nettet til å vite at jeg kanskje burde gå til anskaffelse av en graviditetstest eller fem. Jeg kjøpte en 8 pakkning med RFSU strimmeltester og tok den første 26 november, den ble svakt positiv, men nok il at det ikke var noen tvil. helt satt ut fortalte jeg dette til Husbonden som himmelfallen svarte med at "vi trenger større plass å bo!" Vi var fra oss av glede etter at det første sjokket hadde gitt seg.
Jeg koste meg så utrolig mye med å være gravid. Gledet meg ved hvert lille symptom, selv om jeg ikke hadde så mange av dem. Strøk over magen som jeg håpet ville bli synlig raskt og nøt å måtte legge vekk dongeribuksene til fordel for strømpebukser og tights pga. oppblåsthet. Den 12. desember hadde jeg legetime for bekreftelse, men legen gjorde ingenting annet enn å gi meg råd om kosthold og vitamintilskudd.
Jeg kjøpte noen nydelige små strikkesokker og smokker som jeg pakket inn for å annonsere nyheten etter middagen på julaften. Mine foreldre gråt av glede og mine lillebrødre visste ikke hva som traff dem. Storesøster hadde jo sagt hun aldri skulle ha barn. Tidlig ultralyd var bestilt til 28 januar og Husbonden og jeg var i syvende himmel!
Etter nyttår begynnte vi letingen etter et nytt sted og bo og startet nedpaking av ting vi ikke brukte i hverdagen. Jeg stod på, men passet på å ikke ta for hardt i for sikkerhets skyld. Hver kveld var jeg så glad for at livet vårt endelig hadde en håndfast mening og jeg kunne ikke vente med å se lille Sneipen, som vi kallte babyen vår, på ultralyd om bare none få uker.
16 januar var jeg til 12 ukerskontroll hos legen min og alt virket til å være i skjønneste orden. Hun listet opp symptomene mine, tok blodprøver og jeg lurte på om hun kunne kjenne livmoren min over symfysen. Det kunne hun ikke, men ingen grunn til bekymring sa hun. Dette var helt normalt. Senere denne dagen begynte marerittet da jeg oppdaget litt tykk slimete utflod med tråder av brunt it.
Til å begynne med var jeg ikke så bekymret, men de påfølgende dagene spottet jeg mer og mensenlignende murringer begynte å ta seg opp. I panikk ringte jeg legevakten lørdags ettermiddag og sa jeg hadde spotting med brunt og litt blod samt mens smerter. Jeg ble beroliget, men fikk ingen hjelp. Kun beskjed om å ringe legen på mandag.
Søndags kveld hadde jeg nermest uutholdelige smerter og jeg gråt mens jeg innså at ingenting som vokste i meg kunne overleve sånne smerter.
Mandagen kom og jeg fikk endelig komme til legen rett før lunsjtider. Hun hørte på meg og henviste meg rett til ultralyd på SUS.
På sykehuset ble jeg møtt av verdens hyggeligste gynekolog som rolig og vennlig tok seg av den frynsen jeg var på det tidspunktet. Jeg nektet å innse at dette hadde gått galt selv om jeg egentlig visste at jeg kom til å få dårlige nyheter ved ultralyden.
Da gynekologen startet ultralyden og kikket på livmortappen ble håpet mitt tent igjen meg en gang hun og den andre gynekologen som var tilstede kommenterte at de så litt blodig slim, men ingen åpning. "Da er det ingen abort?" husker jeg at jeg sa med sikkert litt for mye lettelse i stemmen. "Vi må kike litt til" fikk jeg til svar.
Da de hadde kikket litt til knustes verden. Jeg fikk se bilde av en liten sirkel på skjermen og ble fortalt at Sneipen mest sansynlig hadde dødd som fem uker gammel.
Jeg fikke informasjon om videre handlingsplan og dro hjem, etter eget valg, for å gjennomføre aborten.
Akkuratt aborten har jeg allerede beskrevet i detalj i en annen tråd: https://forum.babyverden.no/threads/så-redd.1992493/page-3 i håp om at det skulle hjelpe andre i samme situasjon, så jeg gjentar det ikke her. Alt jeg vil si er at det ble nesten en måned meb blødninger og brun spotting. Hver dag en påminnelse om at vi mistet Sneipen.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Da jeg fikk min første mens etter aborten kjøpte jeg meg et lite sommerfugl smykke fordi jeg følte jeg trengte et håndfast minne om hva jeg hadde mistet. Jeg viste det ikke da, men smykket jeg valgte var fra merket Pia og Per. Et merke som ser ut til å lage smykker hovedskelig til barn. Damen i butikken trodde det var en gave og pakket det inn i sølvfarget papir og med lyselilla sløyfebånd. Hun kunne jo ikke vite noe, men det var vondt å se henne pakke smykket så omstendelig inn.
Jeg ruslet inn her 24 oktober 2019 fordi jeg håpet på at Husbonden og jeg snart skulle bli foreldre lite ante vi at kun en måned senere skulle vi begynne på den største berg og dalbanen.
Det hele begynte med at mensen lot vente på seg i mer enn en uke, Jeg hadde hatt snodige følslser av stikking i livmorsområdet og hadde søkt nok rundt på nettet til å vite at jeg kanskje burde gå til anskaffelse av en graviditetstest eller fem. Jeg kjøpte en 8 pakkning med RFSU strimmeltester og tok den første 26 november, den ble svakt positiv, men nok il at det ikke var noen tvil. helt satt ut fortalte jeg dette til Husbonden som himmelfallen svarte med at "vi trenger større plass å bo!" Vi var fra oss av glede etter at det første sjokket hadde gitt seg.
Jeg koste meg så utrolig mye med å være gravid. Gledet meg ved hvert lille symptom, selv om jeg ikke hadde så mange av dem. Strøk over magen som jeg håpet ville bli synlig raskt og nøt å måtte legge vekk dongeribuksene til fordel for strømpebukser og tights pga. oppblåsthet. Den 12. desember hadde jeg legetime for bekreftelse, men legen gjorde ingenting annet enn å gi meg råd om kosthold og vitamintilskudd.
Jeg kjøpte noen nydelige små strikkesokker og smokker som jeg pakket inn for å annonsere nyheten etter middagen på julaften. Mine foreldre gråt av glede og mine lillebrødre visste ikke hva som traff dem. Storesøster hadde jo sagt hun aldri skulle ha barn. Tidlig ultralyd var bestilt til 28 januar og Husbonden og jeg var i syvende himmel!
Etter nyttår begynnte vi letingen etter et nytt sted og bo og startet nedpaking av ting vi ikke brukte i hverdagen. Jeg stod på, men passet på å ikke ta for hardt i for sikkerhets skyld. Hver kveld var jeg så glad for at livet vårt endelig hadde en håndfast mening og jeg kunne ikke vente med å se lille Sneipen, som vi kallte babyen vår, på ultralyd om bare none få uker.
16 januar var jeg til 12 ukerskontroll hos legen min og alt virket til å være i skjønneste orden. Hun listet opp symptomene mine, tok blodprøver og jeg lurte på om hun kunne kjenne livmoren min over symfysen. Det kunne hun ikke, men ingen grunn til bekymring sa hun. Dette var helt normalt. Senere denne dagen begynte marerittet da jeg oppdaget litt tykk slimete utflod med tråder av brunt it.
Til å begynne med var jeg ikke så bekymret, men de påfølgende dagene spottet jeg mer og mensenlignende murringer begynte å ta seg opp. I panikk ringte jeg legevakten lørdags ettermiddag og sa jeg hadde spotting med brunt og litt blod samt mens smerter. Jeg ble beroliget, men fikk ingen hjelp. Kun beskjed om å ringe legen på mandag.
Søndags kveld hadde jeg nermest uutholdelige smerter og jeg gråt mens jeg innså at ingenting som vokste i meg kunne overleve sånne smerter.
Mandagen kom og jeg fikk endelig komme til legen rett før lunsjtider. Hun hørte på meg og henviste meg rett til ultralyd på SUS.
På sykehuset ble jeg møtt av verdens hyggeligste gynekolog som rolig og vennlig tok seg av den frynsen jeg var på det tidspunktet. Jeg nektet å innse at dette hadde gått galt selv om jeg egentlig visste at jeg kom til å få dårlige nyheter ved ultralyden.
Da gynekologen startet ultralyden og kikket på livmortappen ble håpet mitt tent igjen meg en gang hun og den andre gynekologen som var tilstede kommenterte at de så litt blodig slim, men ingen åpning. "Da er det ingen abort?" husker jeg at jeg sa med sikkert litt for mye lettelse i stemmen. "Vi må kike litt til" fikk jeg til svar.
Da de hadde kikket litt til knustes verden. Jeg fikk se bilde av en liten sirkel på skjermen og ble fortalt at Sneipen mest sansynlig hadde dødd som fem uker gammel.
Jeg fikke informasjon om videre handlingsplan og dro hjem, etter eget valg, for å gjennomføre aborten.
Akkuratt aborten har jeg allerede beskrevet i detalj i en annen tråd: https://forum.babyverden.no/threads/så-redd.1992493/page-3 i håp om at det skulle hjelpe andre i samme situasjon, så jeg gjentar det ikke her. Alt jeg vil si er at det ble nesten en måned meb blødninger og brun spotting. Hver dag en påminnelse om at vi mistet Sneipen.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Da jeg fikk min første mens etter aborten kjøpte jeg meg et lite sommerfugl smykke fordi jeg følte jeg trengte et håndfast minne om hva jeg hadde mistet. Jeg viste det ikke da, men smykket jeg valgte var fra merket Pia og Per. Et merke som ser ut til å lage smykker hovedskelig til barn. Damen i butikken trodde det var en gave og pakket det inn i sølvfarget papir og med lyselilla sløyfebånd. Hun kunne jo ikke vite noe, men det var vondt å se henne pakke smykket så omstendelig inn.
Last edited:
Håper du får positiv test snart og at spiren holder godt fast!
Den trengtes
fører bare med seg stress.
Skjønt på dette tidspunktet var jeg villig til å gjøre hva det sulle være for å få slutt på dette helvetet som har vart i hele år. Regnet på at det kun er fem uker jeg ikke har blødd dette året!
Alt i alt var det ikke en ille opplevelse og jeg er så glad for å forhåpentligvis endelig vere ferdig med dette styret! Husbonden og jeg trengte ikke vente med å prøve å bli gravide igjen, men jeg tenker jeg vil vente til jeg har hatt mensen en gang, bare for å være sikker på at alt er i orden. Sist mens viste seg jo å ende i en mulig spontanabort pga. rester etter forrige MA. Vet jo ikke dette sikkert, men de sa det var mulig at det var dette som hadde skjedd. Rester etter forrige abort som skapte "utrivelig miljø" som hun sa.
Tempen har vært mildt sagt interessant de siste dagene:
