Huff, full av tanker...

3

<3 Mamma til tre hjerter <3

Elsker forumet
Ikke meningen å klage til dere her innpå men sitter her i leiligheten min og hodet er fullt av tanker!! Det jeg tenker mest på er hvordan min mor kommer til å ta nyheten om at jeg er gravid... Tingen er nemlig den at hun tok ikke det så bra forrige gang jeg fortalte at jeg var gravid, da var det bare "å nei..."
La meg forklare: Vår og sommer delen i 2006 var jeg sammen med en fyr og ble gravid. Han ville ikke ha noe med barnet å gjøre og ba meg om å ta abort. Jeg valgte å beholde barnet og var alene fra jeg var 6 uker gravid... I ettertid har jeg fått mye skryt både fra søsken og resten av familien at jeg har greid denne "alene rollen" veldig bra... Mars i fjor traff jeg han jeg nå er sammen med og han tok "papparollen" seriøs fra første dag, han og datteren min har nå ett kjempe godt forhold, blitt en skikkelig pappa jente [:)]. I mars i år forlovet vi oss og 17 mars i år testet vi positiv på gravitest, men vi mistet!! Nå er jeg gravid igjen (6 uker i morgen) og vi gleder oss masse begge to.Vi har også fått ett veldig godt forhold til foreldrene hans og familien hans og han med våres. Det jeg nå skal egentlig frem til da er at jeg er redd for hvordan mamma kommer til å reagere når jeg igjen forteller at jeg er gravid!! Selvom ting er annerledes denne gangen.. Foreldrene mine skilte seg før jul og onkelen min døde for bare noen dager siden, så håper det vil bli litt positivt! Unnskyld for at dette ble så langt men jeg følte for å få lufte tankene mine og dere virker som en veldig grei gjeng innpå her [:)].  
 
Kan jo hende ho blir litt engstelig for at du skal bli alene med to små.
Men dette klarer dere fint:-)
jeg gruver meg også til å fortelle det til mamma og dem.
er i nesten samme tilfelle som deg bortsett fra at dette er da far nummer 3, siden far nummer 2 ble borte han også etter at ungen ble født.
 
 
 
Ikke for å være frekk, men det er godt å vite at noen er i samme situasjon!! Jeg er jo klar over at alt kan skje selvom man er forlovet, skal kjøpe hus sammen og har det bra, men jeg tenker også sånn at vi har valgt å bli gravid og ble det på første forsøk og tar ikke det bort bare pga at det kanskje blir noen negative tanker!! Gleder meg masse til å fortelle det til familien og kunne glede meg over å bli mamma igjen. Det å bli mamma første gang gjorde noe med meg, følte meg mere voksen med en gang. Sikkert helt normalt men hun gjorde noe med meg liksom. Føler meg også mye tryggere når hans foreldre tar hun som sitt barnebarn og når søskene hans ser på hun som deres nevø/niese og kusine til deres barn igjen. Hennes biologiske far er ikke på papirene eller noe og har heller ikke hørt noe fra han siden jeg var gravid, men hun ser på han jeg er sammen med nå som pappaen sin [:)].
 
Hei hei [:D]
Jeg synes jo det er fantastisk at du har vist at du klarer deg alene!!
Jeg tror kanskje moren din bare er bekymret, men dersom hun ikke er like begeistret for dette nå, kan du jo fortelle henne at situasjonen er annerledes i dag, og du har et annet utgangspunkt og et sterkere forhold, altså mindre odds for å bli alene med barnet som kommer. Det er jo tre år siden!!!

Ellers har man aldri garantier for noe i livet, men du har jo vist at du klarer å stå på egne bein!!

Dette kommer til å gå fint!!
Du har i alle fall masse støtte her inne[:D]

Klem
 
Det er alltid godt å vite at man ikke er aleine.
Jeg var aline med eldsta mi fra jeg oppdaget jeg var gravid til jeg fant barnefaren til minsten.
Men jeg hadde større problemer enn det du har.
for dem så ikke på henne som si i det hele tatt selv om ho kalte x en min for pappa o.s.v
 så når lillegutt kom ble det veldig forkjellsbehandling.
Og det gjorde ikke situasjoen særlig bedre.
men forholdet vårt lukna ved jule tider 2007 og var så si ingenting igjen når han kom, så det ble som det ble. Han har eller ikke kontakt med guttungen, så han som er sammen med nå ser de på som pappaen sin.
Så jeg skjønner du gruver deg. Jeg har "gjort " feil to ganger og skal ut med at jeg er gravid :-) send en pm om du vil:-)
 
 
ORIGINAL: linzzy27

Det er alltid godt å vite at man ikke er aleine.
Jeg var aline med eldsta mi fra jeg oppdaget jeg var gravid til jeg fant barnefaren til minsten.
Men jeg hadde større problemer enn det du har.
for dem så ikke på henne som si i det hele tatt selv om ho kalte x en min for pappa o.s.v
så når lillegutt kom ble det veldig forkjellsbehandling.
Og det gjorde ikke situasjoen særlig bedre.
men forholdet vårt lukna ved jule tider 2007 og var så si ingenting igjen når han kom, så det ble som det ble. Han har eller ikke kontakt med guttungen, så han som er sammen med nå ser de på som pappaen sin.
Så jeg skjønner du gruver deg. Jeg har "gjort " feil to ganger og skal ut med at jeg er gravid :-) send en pm om du vil:-)



Uffameg.. Ugrei situasjon for deg..
Tror du det går greit nå eller?
 
Sånn som ting er i dag så tror jeg at forholdet kommer til å vare med han jeg er sammen med nå [:)] men om det en gang skulle skje at det ikke går lenger så vet jeg at det er det samme som det var med datteren min, bare med to stykker. Har hatt en kjempe støtte i familien min både før og etter at jeg fortalte at jeg var gravid første gang, og det tror jeg nok at vi kommer til å få denne gangen også. De var nok litt skeptisk til han i begynnelsen men det har endret seg veldig, nå er han med i middagsbesøk og bursdager og han er godkjent [:)]. Så vi tenker positivt og tar en dag av gangen [:)].  
 
Uansett har man aldri noen garanti for at et forhold varer "livet" ut eller ikke. Det er jo noe man må satse på at det gjør, og hvis ikke så kommer man frem til en løsning som forhåpentligvis vil fungere.


Mitt poeng er bare at moren din har kanskje sett nå hvor fint du har det i ditt nåværende forhold og forhåpentligvis vil hun glede seg på deres vegne og ikke minst til å bli bestemor/mormor enda en gang[;)]
 
Får håpe at moren din tar det bedre denne gangen da, du har jo vist henne at du håndterer mamma rollen flott selv om du er alene så hun trenger ikke å bekymre seg så mye for deg av den grunn [:)]
 
Det er helt sant [:)]. To tidligere venninner av bestevenninnen min er alenemødre og de gir rett og slett blanke f i ungene sine. Leverer de bort både her og der bare for å kunne gå ut å drikke hver helg...
Ikke for å skryte på meg noe for dere er nok alle sammen her inne gode mødre [:)] men datteren min var 8 mnd før jeg sendte hun til søsteren min på overnatting... Dette var i oktober 07 og i løpet av 08 hadde jeg barnevakt ca en 7 - 8 ganger for å kunne gå på kino eller sånne ting. Hadde jeg ikke reagert sånn på å få ett barn så ville jeg selv sagt at det ville vært noe gale med meg og det tror jeg dere ville sikkert ment også. Jeg sier ikke at man ikke har lov å gå på byn eller ha det gøy selvom man har barn, forstå meg rett, men jeg for min del har tatt mitt alene ansvar ved å gjøre det på denne måten. Andre bekjente av meg (ikke direkte venninner) går ut annenhver helg når de ikke har unger!! Spør om jeg vil være med men jeg prioriterer heller tid sammen med datteren min og han jeg er sammen med.. Det er min måte å være mamma på. Det å bli mamma er det beste som har skjedd meg og vi har det veldig bra nå, om det blir ett brudd med tiden så tar vi det fra der [:)]
 
Ja det tror jeg selv om jeg ikke har noe granti som resten av oss.
Men det som jeg tror er en fordel er at han har to unger fra før av og vet hva som venter han på en måte.
og jeg bor i nærheten av min familie og jeg trives bedre her enn det jeg gjorde i kristiansand.
var ikke lett å få et forhold til å fungere når begge fikk fødselsdeprisjon.
en annen ting er jo at når jeg kom hjem fra sykehuset med lille gutt var det ikke ryddet eller vasket der på tre månder. jeg hadde bekkenlåsning. og det første jeg måte gjøre var å ta fram vaskebøtta i stedet for å nyte at man hadde blitt mor.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp