Hormoner eller ikke?

Kattepus84*

Kattepus84*

Flørter med forumet
Føler meg ikke veldig hormonell egentlig.
Så jeg vet ikke om jeg skal prøve å avfeie dagens følelser eller ta det på alvor.
Dette blir nok et langt innlegg :p

Jeg og kjærsten bor ikke sammen enda, men jeg har vært hos han hele påsken. Min datter hans to døtre og oss to... og nå kjenner jeg at jeg ikke gleder meg til å flytte inn lenger. Har rett og slett ikke lyst faktisk.

Vi er så forskjellige og jeg føler at jeg frasier meg alt jeg er fordi hans meninger er så sterke.

Til morra'n idag så banket datter'n min på døra og ville at jeg skulle komme og legge meg i senga sammen med henne, (hun vet hun ikke får lov å komme opp i sengen vår) og kjærsten stønner oppgitt og datter'n min springer livredd ut fra rommet.
Så sier kjærsten at vi må ta en runde med det der når vi flytter inn. For det er ikke greit at hun kommer inn til oss.

Jeg ble litt paff og alt jeg klarte å si var at det er jo selvfølgelig en stor omvending for henne.

Vi har bodd alene og delt rom i alle år, så selvfølgelig kan ikke dette endres over natta.

Datter'n min er 5 år og har dessuten en diagnose... mentalt er hun ikke så gammel... og i tillegg så syns jeg det er noe av det koseligste med å ha barn.. det at de kommer oppi senga og vil kose om morra'n...

Men jeg er jo enig i at de ikke trenger å ha fri tilgang til soverommet vårt. Men at det skal være totalforbud syns jeg ikke no om... ok, det er ikke hans datter og det er selvfølgelig ikke like koselig for han, jeg ser det. Og respekterer det... så jeg lar henne ikke komme å kose når vi ligger der... men han liker ikke at jeg lar henne komme oppi senga når han har stått opp engang.

Dette er bare en filleting, men det er så mange av dem.
Og han er så sta og bestemt. Ikke snakk om at han skal legge om noe i livet sitt. Jeg har aldri bedt han om det heller, men han tar jo ikke veldig mye hensyn.

Datter'n min skal unngå melkeprodukter (også laktosefrie), gluten, sukker og stivelse, men det har han sagt tydelig ifra om at han ikke er villig til å gjøre noe med. Han må få lov å spise det han vil og gi barna hans hva han vil selvom hun har spesielle behov.
Og ja, det må han jo få lov til, men det må da gå an å begrense det litt.
Det er mengder med godis og dritt på bordet hele tiden. Nesten aldri grønnsaker og næringsrik mat.. og jeg får ikke slippe til på kjøkkenet, for det er hans "koseplass"...

Kjenner jeg er veldig negativ idag. Er masse godt med han også altså. Men det klarer jeg ikke dra frem nå...

Sitter liksom å lurer på hva som var meningen med at jeg skulle bli gravid med hans barn... jeg som i utgangspunktet ikke kan bli gravid på egenhånd engang.
Nå vil jeg bare spole tilbake og leve alene med datter'n min... fader det er utfordrende å bo sammen med andre... og i tillegg mine, dine, våre og alt det der.. sukk...

Redd dette ikke er hormoner men følelser jeg vil slite med så lenge vi bor sammen... :(
 
For meg så høres det ikke ut som hormoner. I et forhold skal man jo prøve å møtes på halvveien, ikke at den ene jenker seg for alt. Skjønner på en måte at du vegrer deg, det hadde nok jeg også gjort og slik skal det jo ikke være når man står på trappene til et nytt samboerskap?!
 
Last edited:
Du skal altså flytte inn i et ta og gi forhold, hvor den ene parten ikke kommer til å gi noe som helst (virker det som) og med barn som trenger ekstra oppfølging ift matvarer og div så er vel dette en ganske viktig sak. Hvorfor kan ikke han fire på kravene? Det er jo ikke bare slik at du og din datter skal tilpasse dere hans liv, dere skal jo lage et felles liv som fungerer for alle parter. Og funker ikke det, så vil nok kanskje forholdet ryke først som sist. Hadde min mann hatt noen av disse verdiene som du forteller om, så hadde jeg gått på dagen. Det er ingen som kan fortelle deg hva du skal gjøre, det må du finne ut av selv. Men hva med å prøve å snu situasjonen for han. Stille spørsmålene "hva hvis det var du som flyttet inn til meg og jeg har samme holdning som deg. Hva ville du gjort da? Hva om jeg nekter å slippe deg til på kjøkkenet fordi det er Min koseplass?" osv. Tror dette er noe dere bør finne ut av før du evt flytter inn. Selvom det er mye bra med han, veier det opp for så viktige negative sider han fremviser? Hormoner eller ikke, du kommer med mange viktige ting som er veldig aktuelt å finne ut av. Hadde jeg vært i dine sko så hadde jeg aldri flytta inn før han hadde tatt en holdningsendring.. Men det er jo bare min mening. Lykke til med alt som skjer fremover [emoji4]
 
Høres ikke ut som bare hormoner nei, men kanskje greit å få en runde med noen nøytrale (lege, jordmor, familievernkontor, andre) og få snakket litt rundt det sammen?

Synes jo virkelig unger må få lov til å komme inn på rommet til voksne og si ifra om det er noe! Mye bedre enn om de bare gråter aleine til du kommer....!
 
Det er ikke lett å vite hva andre føler hvis man ikke får snakket ordentlig om det. Hvis du vegrer deg for å ta opp temaene, eller ikke gir klart uttrykk for hva du mener er akseptabelt/uakseptabelt, så er det ikke sikkert han forstår hvor alvorlig dette er for deg. Familieterapi er veldig nyttig i sånne situasjoner. Få prata om det som er viktig for deg, og så kan han få sette ord på hva som er viktig for ham. Vi har alle ulike prinsipper, men for at et samboerskap skal fungere må man være villig til å kompromisse på de sakene som ikke er livsviktige. Han kan ikke både si nei til at datteren din skal komme på deres soverom, og samtidig nekte deg å gå inn til henne. Han må faktisk velge å være positiv til det ene scenarioet, for du er hennes mor og hun trenger deg. Men man kan snakke med en god terapeut om alle slike hverdagskonflikter, og prøve å finne gode løsninger som alle kan leve med. Så lenge det er barn involvert så er det barnas trygghet og stabilitet som er viktigst, både hans, dine og deres.
 
Ikke tenk det er hormoner,( som uansett ikke utløser noe som ikke er der, bare forsterker).

Det du beskriver er viktige greier, som behovene til datteren din, og at de skal bli møtt på en måte som er best for datteren din. Hennes behov må komme forran typen din sine behov, ikke omvendt.

Jeg hadde ikke akseptert det om min kjæreste ikke utviste evne til å ta hensyn til menneskene rundt seg, det hadde ikke vært ok.

Feks forventer jeg at kjærsten min ikke har snop stående fremme på bordet hele tiden når vi er på besøk der (ikke samboere enda vi heller) på grunn av at hunden min kan få i seg det og det er kjipt.
Om han og andre klarer å utvise slike hensyn ovenfor et dyr, bør du kunne forvente at han gjør det ovenfor datteren din.

Så jeg sier meg enig med de som anbefaler å snakke med utenforstående, feks familievernkontoret. De kan opptre som meglere mellom dere for å diskutere hvordan ting kan/må gjøres fremover.

Og... jeg vil råde deg til å stå mye mer på krava enn det høres ut som, han kommer med mye urimelig skjit, og det burde du virkelig ikke akseptere. Da blir du og dine totalt overkjørt.
 
Oy! Forventer han virkelig at et barn skal klare å holde seg borte fra matvarer det ikke tåler når godsakene står framme på bordet og frister? Og når de andre barna får spise det de vil? :eek:
Jeg vet hvor vanskelig det er å leve med allergier, spes når de rundt ikke tar hensyn eller tror allergiene er innbilt :( og jeg er voksen!!!!
Kjenner jeg blir litt provosert av å lese det du skriver, men prøver å holde meg til saken ;)
ja vi har ekstra sterke følelser pga hormonene, men det du skriver høres ut som en mann som setter seg selv og sine barn høyest, ikke et hormonelt utbrudd!

Jeg må si meg enig i det de andre har skrevet over her, stå mer på dine krav og behovene til din datter. Det er du som kjenner henne best og vet hva hun trenger! Om hun er vant å dele rom med deg og nå plutselig skal bli stengt ute fra ditt rom bare fordi det er en mann der vil det kunne forvirre henne og hun kan tro at han "stjeler" mammaen hennes. Hun vil få mange nye omveltninger med babyen, nye stesøsken, nytt hus og ny farsfigur i livet sitt, så jeg tror at dere bør holde på noen av de vante rutinene for å gjøre overgangen så myk og smidig som mulig!

Har forresten lest et sted at samsoving er bra for barna. og at barna får komme til foreldrene om natta/morgenen tar jeg som en selvfølge. Har en på 2år som våkner rundt 4-5 hver natt, da kommer han over i vår seng og vi sover noen timer til :happy:

Ta kontakt med noen å prate med som kan gi profesjonelle råd. Jordmor eller lege kan henvise videre om du trenger det.

Håper virkelig mannen innser at han må inngå noen kompromiss for at det skal fungere!
Lykke til!
 
Dette er ikke hormoner og jeg håper virkelig du setter dattera di før kjæresten din. Jeg hadde ikke funnet meg i dette. Jeg hadde ikke flyttet inn med han heller..,
 
Tuuuusen takk for innspillene og tankene deres rundt dette.
Er godt å få luftet tankene litt og samtidig ikke føle at jeg bare er ei hormonell hysterisk kjerring.

Jeg tenker jo også at det kan være lurt å gå en tur på familievernskontoret. Ikke fordi vi har noen spesielle problemer, men fordi vi nå skal flytte sammen og det er barn på begge sider i tillegg til et nytt på vei... så det vil jo absolutt være nyttig å sette av tid til å prate om ting man gjerne ikke er så flinke til å bringe opp selv og kanskje få en utenfor til å stille oss litt spørsmål og få oss til å tenke over hva som kan være utfordrende nå når vi skal flytte sammen.
Hvilke hensyn vi må ta til hverandre osv.

Han er i utgangspunktet ikke no flink til å ta opp ting som plager han eller snakke om ting, men han har i allefall sagt at han prøver å bli bedre på det, fordi jeg syns det er så viktig, og han innser selv at det er lurt.
Så jeg tror jaggu jeg skal foreslå det for han at vi prater med noen før vi flytter sammen. Og at det rett og slett er for å ta grep om ting før det blir et problem.

Det er så frustrerende for jeg har bodd 8 år med en mann som tok totalt kontroll over meg, så møtte jeg en mann jeg samarbeidet så sinnsykt bra med, og vi var så gode på å prate og forstå hverandre, men frykten min for å flytte sammen med noen igjen gjorde at vi gikk fra hverandre.
Så møtte jeg min nåværende kjæreste og nå er jeg også redd for å flytte, men blir liksom "presset" til å trosse frykten min fordi vi venter barn.
Vi hadde aldri flyttet sammen enda om jeg ikke var gravid.
Jeg er rett og slett redd for å bo med andre igjen... kjærsten min vet dette asså, men føler at han kanskje har glemt det litt for tiden... eller kanskje ikke forstår hvor vanskelig jeg faktisk syns det er.
 
Høres ut som en kjempetøff situasjon. Ser du har fått mange gode innspill over. Er enig med dem, han må kunne tilpasse seg din datter og jeg hadde ikke selv flyttet inn til ham med det du beskriver. Håper det ordner seg til det beste for dere, og sender en stor klem :Heartpink
 
Uff, dette hørtes ikke noe greit ut:( hadde nok ikke flyttet sammen med han så lenge det var på denne måten her. Å ikke la dattera di få komme opp i senga i det hele tatt synes jeg hørtes helt fælt ut, og hadde aldri godtatt det! Hun er bare et barn enda, og har behov for trygghet! Nei vet du hva, håper han tar seg kraftig i sammen!
 
Vanligvis ville jeg sagt at å bo sammen og bli kjent på alle plan MÅ man gjøre før man får felles barn, men ser at det ikke virker som barnet var planlagt :)
Vel, jeg mener man setter sine barn forran alt og hvis kjæresten din ikke vil ta hensyn til din datter og bare forventer/tror at han kan gjøre som han vil, da hadde jeg ikke flyttet inn. Da hadde vi bodd hver for oss med våre barn og kanskje prøvd igjen om en stund, men hatt vårt eget å dra til om alt går åt skogen.
Forhold handler om å ta og gi. Her er det barn med i bildet og da får han jammen legge sine egne nykker til siden.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp