Hormonell!

S

Stiki

Betatt av forumet
Har ikke helt dagen min idag. Mange tanker. Leser triste historier inne her på forum, og føler meg hjelpeløs. Føler jeg ikke helt kan glede meg på mine egne vegne, for føler så veldig for de som har mistet og de som prøver så hardt. Samtidig så tenker jeg selvfølgelig skulle det her skje! Selvfølgelig var det min tur til å bli mamma. Men så var det det og bli mamma. Jeg mistet min mor for ikke så lenge siden på en helt forferdelig måte. Tanken på at jeg skal gå det her i møtet uten min mamma skremmer livet av meg. Har heldigvis en fantastisk familie, og ikke minst samboer. Har absolutt et flott støtteapparat rundt meg, og er takknemlig for det. Men mammaen min, huff, mamma. Redd for at ungen min skal miste meg på samme måte jeg mistet mamma. Så mye bekymringer og tanker! Noen andre som kjenner seg igjen?


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
Trist å høre du har mistet moren din.
Jeg tror nok vi trenger mødrene våre ekstra mye når vi selv skal bli mødre. Tror mor-datter forholdet utvikler seg på en ny måte når datteren blir gravid. Jeg tror derfor at du sikkert kjenner savnet ekstra sterkt nå for du ville gjerne hatt henne hos deg. Jeg vet i hvertfall hvordan jeg ville ha følt det nå, om det var jeg som hadde mistet moren min.

Gi deg selv lov til å være lei deg for dette. Det er lov, ok? Ikke fortreng det i hvertfall. (..men ikke la det overvelde deg fullstendig;-) )

Kjempebra at du har en slik fantastisk familie rundt deg. Bruk dem for hva de er verdt som støtte og styrke.
Tenk positive tanker. Ikke vær redd for at barnet skal miste deg. Se for deg fremtiden og gled deg:)

Ellers vil jeg råde deg til å ikke lese masse triste historier. En kan bli frynsete i nervene.
(Men litt tror jeg vi ikke kan unngå å bekymre oss) ;-)

Dette går bra vet du:)

Klem
 
Sant det du sier. Det var disse stundene jeg gruet meg mest til når jeg mister mamma. Gå gjennom den opplevelsen uten henne. Men jeg har absolutt ingenting å klage over. Har min herlige familie som er viktige for meg på hver sin måte :) Det er som du sier, det er lov til å være lei seg. Og kjenner at jeg trengte det idag, men da håper jeg på en bedre dag i morgen :)

Når det kommer til historiene, så vet jeg at jeg burde holde meg unna. Det er bare det at på sånne stunder som det her, er det lettvint å oppsøke det, Uansett så vil jeg takke så mye for kjempe koselig svar :)

Godt å få lufte ut litt! Klem til deg også <3 Og håper deg og din situasjon er bra :)
 
Mammaen din er med deg, med alt du har lært og minnene deres.

Hva skjedde med mamman din? Hvis det er ok at jeg spør?
 
Jeg kjenner meg igjen. Mista mamma brått og uventet i fjor. Hun falt om hjemme, jeg var på besøk, holdt på med hlr til ambulansen kom. Dagen etter skrudde vi av respiratoren. Syv uker senere ble jeg mor for første gang.

Jeg synes det var forferdelig vanskelig, og jeg synes fortsatt det er tøft. I ettertid har jeg vært på MR for å utelukke at jeg og har samme utposing på blodåre i hjernen som tok livet av mamma. I tillegg skriver jeg dagbok til småen, om hverdagen og følelser jeg har rundt det å bli mor. Hvis jeg skulle bli borte så har hun den til hun evnt blir mor.
 
helene7 skrev:
Jeg kjenner meg igjen. Mista mamma brått og uventet i fjor. Hun falt om hjemme, jeg var på besøk, holdt på med hlr til ambulansen kom. Dagen etter skrudde vi av respiratoren. Syv uker senere ble jeg mor for første gang.

Jeg synes det var forferdelig vanskelig, og jeg synes fortsatt det er tøft. I ettertid har jeg vært på MR for å utelukke at jeg og har samme utposing på blodåre i hjernen som tok livet av mamma. I tillegg skriver jeg dagbok til småen, om hverdagen og følelser jeg har rundt det å bli mor. Hvis jeg skulle bli borte så har hun den til hun evnt blir mor.
Klikk for å utvide …


Har bare lyst til å sende deg en klem! En flott ting å gjøre. :)
 
Kine skrev:
Mammaen din er med deg, med alt du har lært og minnene deres.

Hva skjedde med mamman din? Hvis det er ok at jeg spør?
Klikk for å utvide …
Mammaen min fikk kreft i endetarmen og levde nesten to år med det. Plutselig en morgen så var hu ikke til å kjenne igjen, sa masse ting som ikke ga mening, kjempe spinkel og så allerede død ut. Fikk beskjed om da at hu skulle dø i hjemmet. Det ble noen tøffe uke med konstant overvåkning. Måtte passe på henne 24/7, og se hu forsvinne sakte med sikkert. En dag så hadde hun så smerter så hu ble fraktet til sykehuset. Da satt vi der mens hu skrek i ren smerte, uten å kunne forklare hvor hu hadde vondt. Etter mange timer med smertehelvete, kjørte endelig sykepleierne på med smertelindrende så hu endelig kunne få sovne sakte, men sikkert inn. Det som var det verste med den opplevelsen var at hun var livredd for å dø, vi kunne ikke snakke med hu om at muligheten var der. Ikke engang til siste slutt. Måtte holde motet oppe, vite det vi visste, og bare være sterke for henne. Jeg skulle bare ønske jeg kunne hatt min siste samtale med hu, fortalt hu hvor redd jeg var for hva som kunne skje. Hatt min mamma trøste meg. Høres kanskje litt egoistisk ut, men det var den "styrken" vi måtte ha gjennom hele sykdommen hennes som ødela meg etter hun døde. Og ikke minst se hvor redd hu var, og kjempet til siste slutt. Ble veldig rotete det her. Men når det skal bli sagt så går det bra med meg nå, verre med min pappa. Og jeg vet at mamma er rundt meg<3


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
helene7 skrev:
Jeg kjenner meg igjen. Mista mamma brått og uventet i fjor. Hun falt om hjemme, jeg var på besøk, holdt på med hlr til ambulansen kom. Dagen etter skrudde vi av respiratoren. Syv uker senere ble jeg mor for første gang.

Jeg synes det var forferdelig vanskelig, og jeg synes fortsatt det er tøft. I ettertid har jeg vært på MR for å utelukke at jeg og har samme utposing på blodåre i hjernen som tok livet av mamma. I tillegg skriver jeg dagbok til småen, om hverdagen og følelser jeg har rundt det å bli mor. Hvis jeg skulle bli borte så har hun den til hun evnt blir mor.
Klikk for å utvide …
Så trist å høre. Bare 7 uker senere fikk du den største gaven noen kan få. Håper det var en glede i en hverdag som ikke kunne være lett. Håper alt er bra med deg nå<3 og tusen takk for tipset! Fikk også lyst til å skrive en bok nå. Kjempe fint gjort!


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
Jeg synes den boka har hjulpet mye. Griner ofte når jeg skriver i den. Jeg har skrevet hvordan det var å gå gravid, å være på ul (hadde med mamma), fødselen, små ting jeg husker fra barndommen. Hvordan småen er akkurat nå, og små hverdagslige ting.
 
helene7 skrev:
Jeg synes den boka har hjulpet mye. Griner ofte når jeg skriver i den. Jeg har skrevet hvordan det var å gå gravid, å være på ul (hadde med mamma), fødselen, små ting jeg husker fra barndommen. Hvordan småen er akkurat nå, og små hverdagslige ting.
Klikk for å utvide …
Sikkert veldig godt å bare skrive ned tanker og følelser. Kjempe god idé :)
 
noe så forferdelig, sender dere mange varme hjarte <3 <3 mi mor har nå i sommer fått diagnosen lungekreft og får både cellegift og stråling, krysser alt jeg har for at hun klarer dette. Men mi mor nærmer seg 70 år, så hun har jo hat eit langt gått liv, men tanken på å miste henne blir mer og mer virkelig for hver uke ettersom hun blir dårligere av cellegiften. Men ser selv at det er små ting som får tårene til å trille, feller en tåre når guttene sier de er gla i meg <3
 
Suzie <3 skrev:
noe så forferdelig, sender dere mange varme hjarte <3 <3 mi mor har nå i sommer fått diagnosen lungekreft og får både cellegift og stråling, krysser alt jeg har for at hun klarer dette. Men mi mor nærmer seg 70 år, så hun har jo hat eit langt gått liv, men tanken på å miste henne blir mer og mer virkelig for hver uke ettersom hun blir dårligere av cellegiften. Men ser selv at det er små ting som får tårene til å trille, feller en tåre når guttene sier de er gla i meg <3
Klikk for å utvide …
Så vondt å høre at mammaen din har kreft:( hvordan ser prognosen ut? I de fleste tilfeller så går det gjerne bra. Vit det! Bare synd at det er noen som er mindre heldige. Får krysse fingrene at cellegift og strålebehandlingen gjør jobben sin til tross for bivirkninger av det<3 men godt å høre at hu enda har fått levd i beste velgående så lenge :) min mor døde for par år siden i 40-årene, så det var veldig tidlig for hennes del. Dessverre så er de ikke så kloke på den type kreften henne hadde her i Norge. Ikke mist håpet<3


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
mister ikke håpet før alt håp er ute, for å si det sånn :-) mor mi er ei sterk dame med bein i nesen, lungekreft prognosene er ikke bra, de med best prognoser er de så kan opereres og det kan dessverre ikke min mor, men de oppdaget det før ting fikk spredd seg, så det bedrer oddsa :-)
 
Suzie <3 skrev:
mister ikke håpet før alt håp er ute, for å si det sånn :-) mor mi er ei sterk dame med bein i nesen, lungekreft prognosene er ikke bra, de med best prognoser er de så kan opereres og det kan dessverre ikke min mor, men de oppdaget det før ting fikk spredd seg, så det bedrer oddsa :-)
Klikk for å utvide …
Det var bra at de fant det ut før det spredde seg :) i mamma sitt tilfelle så hadde det nesten spredd seg over alt. Vi krysser fingrene <3


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
Føler med dere. Det er tøft å være gravid uten mammaen sin til å snakke med.
Jobber selv på sykehus med mange kreftsyke rundt meg, og det gjorde vel kreftdiagnosen til mamma litt lettere å bearbeide de 6 månedene hun fikk leve. Nå er det 5 uker siden hun døde og det vil bli rart å ikke ha henne her under resten av svangerskapet og i tiden etterpå. Har en kjempesnill pappa som bidrar masse nå som jeg er så kvalm. Og har verdens beste sønn som fikk oppleve mormor.
 
gåsemor79 skrev:
Føler med dere. Det er tøft å være gravid uten mammaen sin til å snakke med.
Jobber selv på sykehus med mange kreftsyke rundt meg, og det gjorde vel kreftdiagnosen til mamma litt lettere å bearbeide de 6 månedene hun fikk leve. Nå er det 5 uker siden hun døde og det vil bli rart å ikke ha henne her under resten av svangerskapet og i tiden etterpå. Har en kjempesnill pappa som bidrar masse nå som jeg er så kvalm. Og har verdens beste sønn som fikk oppleve mormor.
Klikk for å utvide …
Så vondt å høre :( håper alt er bra med deg! Hvordan er det å jobbe i en kreftavdeling etter at moren din døde? Må være tungt? Søsteren min gjorde nettopp det samme, men hu måtte gi seg for en periode, og skiftet avdeling. Godt å høre at hu fikk tilbringt tid med sitt barnebarn og at faren din er så hjelpsom<3


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
 
Stiki skrev:
Så vondt å høre :( håper alt er bra med deg! Hvordan er det å jobbe i en kreftavdeling etter at moren din døde? Må være tungt? Søsteren min gjorde nettopp det samme, men hu måtte gi seg for en periode, og skiftet avdeling. Godt å høre at hu fikk tilbringt tid med sitt barnebarn og at faren din er så hjelpsom<3


Venter vår førstefødte i mars 14 <3
Klikk for å utvide …

Noen dager er tøffere enn andre og men viste at det gikk bare en vei. Glad jeg har familie rundt meg og venner som står klare for en prat den dagen jeg virkelig kjenner sorgen komme.
Takk for omtanken.
 
Føler med deg:(
Mamman min fikk også kreft, tenker på henne hver dag, og liker å tro at hun passer på oss:)

Sent from my HTC Sensation Z710e using BV Forum mobile app
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp