Jeg synes i grunnen hormonene har holdt seg forholdsvis i sjakk dette svangerskapet, men i dag kom de fram fra gjemmestedet sitt
Må først si at jeg ikke har så mye sinnahormoner, men til gjengjeld har vært veldig plaget med tutehormoner, spesielt med førstemann.
Da jeg leverte eldstemann i bhg i dag gikk jeg innom småbarnsavdelingen for å høre når minstemann kan begynne (han bytter bhg). De begynner å ta inn unger fra og med 5. august og jeg varslet allerede i april om at vi ønsket at han kunne få starte så tidlig som mulig ettersom han skal bli storebror senere på måneden.
Fikk inntrykk av at de ville prioritere oss da det vil være en fordel både for oss og dem at han er godt innkjørt i ny bhg før lillerusket kommer.
Jeg ble derfor litt skuffet da jeg var innom og fikk vite at han ikke får starte før 8. august (ja jeg er klar over at det er tre dager senere). Etter hvert som dagen har gått har jeg tenkt mer og mer på det, jeg har vært sykmeldt siden 2. januar, først pga svangerskapskvalme og senere pga veldig lite energi og jeg kan ikke tenke meg at jeg har mer energi når vi kommer til august, 8. august er jo 14 dager før termin :/ Min kjære har ingen mulighet til å forlenge ferien (han har alt forlenget den med en uke), bhg minstemann går i nå har stengt hele juli, så ikke kan vi flytte ferien heller. Dvs at jeg må være alene med minstemann tre dager på rad 2 uker før termin noe jeg ikke vet om jeg klarer, så etter å ha tenkt litt mer på det bestemte jeg meg for å ringe opp på bhg å høre om det ikke var mulig å la han begynne litt tidligere på uka.
Under samtalen ble jeg bare mer og mer på gråten, håper at forkjølelsen min kamuflerte snufsingen litt, avdelingslederen lovet i hvertfall å se på det selv om det nok kunne bli vanskelig. Da jeg la på kunne jeg slett ikke holde meg lenger og stortutet her jeg satt alene på stua innser jo at hormonene nok er med på å male situasjonen noe svartere enn den egentlig er så nå har jeg roet meg igjen. Håper avdelingslederen ikke fikk med seg at jeg gråt, vil jo ikke at hun skal tro jeg er helt rar heller, hylgriner for tre dager ekstra "ferie" med gogutten min. Vi finner jo uansett en løsning, enten med mine foreldre, svigers, eller med guttenes tante og onkel
Hjalp å slippe ut tårene i det minste da, føles mye lettere nå
Må først si at jeg ikke har så mye sinnahormoner, men til gjengjeld har vært veldig plaget med tutehormoner, spesielt med førstemann.
Da jeg leverte eldstemann i bhg i dag gikk jeg innom småbarnsavdelingen for å høre når minstemann kan begynne (han bytter bhg). De begynner å ta inn unger fra og med 5. august og jeg varslet allerede i april om at vi ønsket at han kunne få starte så tidlig som mulig ettersom han skal bli storebror senere på måneden.
Fikk inntrykk av at de ville prioritere oss da det vil være en fordel både for oss og dem at han er godt innkjørt i ny bhg før lillerusket kommer.
Jeg ble derfor litt skuffet da jeg var innom og fikk vite at han ikke får starte før 8. august (ja jeg er klar over at det er tre dager senere). Etter hvert som dagen har gått har jeg tenkt mer og mer på det, jeg har vært sykmeldt siden 2. januar, først pga svangerskapskvalme og senere pga veldig lite energi og jeg kan ikke tenke meg at jeg har mer energi når vi kommer til august, 8. august er jo 14 dager før termin :/ Min kjære har ingen mulighet til å forlenge ferien (han har alt forlenget den med en uke), bhg minstemann går i nå har stengt hele juli, så ikke kan vi flytte ferien heller. Dvs at jeg må være alene med minstemann tre dager på rad 2 uker før termin noe jeg ikke vet om jeg klarer, så etter å ha tenkt litt mer på det bestemte jeg meg for å ringe opp på bhg å høre om det ikke var mulig å la han begynne litt tidligere på uka.
Under samtalen ble jeg bare mer og mer på gråten, håper at forkjølelsen min kamuflerte snufsingen litt, avdelingslederen lovet i hvertfall å se på det selv om det nok kunne bli vanskelig. Da jeg la på kunne jeg slett ikke holde meg lenger og stortutet her jeg satt alene på stua innser jo at hormonene nok er med på å male situasjonen noe svartere enn den egentlig er så nå har jeg roet meg igjen. Håper avdelingslederen ikke fikk med seg at jeg gråt, vil jo ikke at hun skal tro jeg er helt rar heller, hylgriner for tre dager ekstra "ferie" med gogutten min. Vi finner jo uansett en løsning, enten med mine foreldre, svigers, eller med guttenes tante og onkel
Hjalp å slippe ut tårene i det minste da, føles mye lettere nå