pearlywhite
Andre møte med forumet
For ikke så alt for lenge siden fant jeg ut at jeg var gravid - i lykkerus og med bevissthet om at våre foreldre har "lengtet" etter å bli besteforeldre, valgte vi å fortelle de det allerede neste dag. Jeg er nå 6 uker på vei.
En av mine største bekymringer har faktisk vært angående et arrangement i forbindelse med jobben neste helg. Jeg har vært mest frempå med tanke på drikking av alkohol, og hvilken unnskyldning skulle jeg da komme med? Jeg bestemte meg ganske raskt for at jeg ikke ville delta i det hele tatt, men alle unnskyldninger virket bare dumme og usannsynlige. Jeg har aldri vært den typen som kunne ha dratt en hvit løgn uten å ha følt meg gjennomskuet etterpå. Dessuten har jeg enormt med respekt for mine kolleger.
I kveld var jeg hos èn av de som står bak arrangementet. En kollega som jeg stoler på, som jeg kan være personlig til og som jeg føler meg på bølgelengde med. Jeg har lengte følt at det eneste rette var å fortelle det som det var, dog at det var veldig tidlig enda. Samtidig var jeg usikker på hvilken reaksjon jeg ville møte. Før jeg rakk å si det selv, ble jeg spurt om jeg var gravid. Det ble til at jeg sa det som det var. Vi hadde en fin samtale, men jeg dro derifra med en følelse av anger - selv om at jeg er rimelig klar over at hvis jeg ikke hadde sagt det, hadde jeg angret på det også.
Jeg ble faktisk så nedenfor når jeg kom hjem, at tårene begynte å renne. Jeg fikk liksom ikke den reaksjonen jeg håpte på - verken "gratulerer" eller en skikkelig bekreftelse på at jeg ikke måtte være redd for at jeg hadde sagt det. Føler det står av liten respekt til den lille spiren i magen, samt at jeg virker alt for umoden ettersom jeg valgte å fortelle det til en kollega såpass tidlig i graviditeten.
En liten utblåsning fra meg med mine hormonelle følelser... Hva mener dere?
En av mine største bekymringer har faktisk vært angående et arrangement i forbindelse med jobben neste helg. Jeg har vært mest frempå med tanke på drikking av alkohol, og hvilken unnskyldning skulle jeg da komme med? Jeg bestemte meg ganske raskt for at jeg ikke ville delta i det hele tatt, men alle unnskyldninger virket bare dumme og usannsynlige. Jeg har aldri vært den typen som kunne ha dratt en hvit løgn uten å ha følt meg gjennomskuet etterpå. Dessuten har jeg enormt med respekt for mine kolleger.
I kveld var jeg hos èn av de som står bak arrangementet. En kollega som jeg stoler på, som jeg kan være personlig til og som jeg føler meg på bølgelengde med. Jeg har lengte følt at det eneste rette var å fortelle det som det var, dog at det var veldig tidlig enda. Samtidig var jeg usikker på hvilken reaksjon jeg ville møte. Før jeg rakk å si det selv, ble jeg spurt om jeg var gravid. Det ble til at jeg sa det som det var. Vi hadde en fin samtale, men jeg dro derifra med en følelse av anger - selv om at jeg er rimelig klar over at hvis jeg ikke hadde sagt det, hadde jeg angret på det også.
Jeg ble faktisk så nedenfor når jeg kom hjem, at tårene begynte å renne. Jeg fikk liksom ikke den reaksjonen jeg håpte på - verken "gratulerer" eller en skikkelig bekreftelse på at jeg ikke måtte være redd for at jeg hadde sagt det. Føler det står av liten respekt til den lille spiren i magen, samt at jeg virker alt for umoden ettersom jeg valgte å fortelle det til en kollega såpass tidlig i graviditeten.
En liten utblåsning fra meg med mine hormonelle følelser... Hva mener dere?
Det er vel som du sier - mest for å få forståelse for at jeg ikke er like effektiv i jobben som jeg i utgangspunktet er, noe som skyldes litt oftere doturer, litt trøttere, mer sulten osv. Gleder meg på positive reaksjoner - i alle fall til å høre "gratulerer". Hittil er det en kollega og sjefen som vet det, utenom de vordrende besteforeldrene.