hormonell ? eller helt normalt? sytesyte

[kailin]

kan hende jeg er en smule hormonell, men fy flate så forbanna jeg blir inni meg når samboeren min ikke klarer å ha normal leggetid hos sønnen sin! ...
forrige helg vi hadde han så kom jeg hjem fra kino kl 11, og da hadde han nettopp lagt seg. det tar da tid før guttungen sovner pga han hører på forteller cd. samboeren min presterer da å si at han skal da legge seg også. hvem er det som må da gå oppe og vente på at sønnen hans skal sovne så jeg får slått av cdn hans, og slukket ene lyset på rommet hans. joda, det er MEG det. jeg tok da til å vaske hele hovedetasjen klokken halv 12 på kvelden før jeg kunne legge meg, stuuup trøtt og sliten.

og denne helgen også. IKKE NOE BEDRE! kjenner jeg blir forbannet når han ikke klarer å legge han til normale tider. i går var samboeren min nede i kjelleren å jobbet, og da tok jeg å la guttungen kl 9, etter vi hadde spist kveldsmat.
fredag var det vel kl 11 før han sovnet tror jeg, om ikke mer! synes dette er horribelt, når guttungen bare er FEM år!!!!!! jeg føler jeg ikke har noe jeg skulle sagt, jeg er jo ikke mammaen hans, og samboeren min må vel ha en smule normal tankegang når det gjelder sånne ting. å istedet for å si; nå skal vi pusse tenner og legge deg. så presterer han å spørre guttungen: skal du legge deg nå? SÅ KLART SIER GUTTUNGEN NEI! å joda, pappen han lyr guttungen.. skal tro hvem som er sjefen her i huset.

i kveld så skulle vi handle mat til kvelden og dette var da i 17 tiden. vi skulle da dra alle sammen, men guttungen ville ikke være med. han ville være hjemme la me pappaen. å sa: kan ikke hun dra på butikken uuuuten oss da? jeg og du pappa være hjemme å leke.
tror dere ikke pappaen hørte på guttungen da? jeg ble så sinna til slutt at jeg bare sa: hold dere hjemme, jeg drar å handler så slipper dere det !
jeg har da laget mat, og sånn. hvor samboeren min sa kl halv 8; ja nå skal du snart legge deg.
etter at guttungen ville ha han med seg opp for å leke. pappaen sa nei, men til slutt så ble han med allikevell.
kan dere tippe hvor de har gjort av seg nå? JODA ! DEEEEE har gått UT for å leke. KLOKKEN 2100! synes dette er galskap. men vet ikke hvordan jeg skal si det uten å virke som den strenge stemoren her i hus. det er jo ikke meg guttungen vil vær sammens med, for jeg er streng. mens pappaen er den som lyr guttungen å gjøre det han vil så nå sitter jeg på sofaen og surer meg, og mannen min spurte om det var noe galt. jeg sa bare nei, er vel bare trøtt og sliten. så sier han: gå å legg deg da?
å da svarte jeg: kan ikke legge meg når guttungen er våken og skal høre på cd når han legger seg etterpå så jeg våkner. å da sa han: putt i "sov i ro" da..

er jeg helt hormonell? eller har jeg rett i at dette ikke er riktig oppdragelse? ..

er så redd for det skal bli sånn med vårt barn når hun kommer til verden også ! så gleder meg til babyen kommer, å plutselig snur det seg at jeg gruer meg så utrolig pga dette.


*beklager lengden på innlegget. takk for dere leste*

 

[justair]

Nå har ikke jeg eller min samboer barn fra før, men syns ikke det virker som om du er hormonell-syns mer du er mer rasjonell ifht leggetid. Man drar da vel ike UT for å leke klokken ni på kvelden?? :O Og om guttungen bruker så lang tid på å få til å sovne så burde han jo legges tidligere, han bør jo kanskje være sovnet før eller innen kl ti minst... å at du ska sitte våken å vente på at guttungen skal sovne fordi samboer har lagt seg og ikke greide legge ungen tidli nok til at han selv kunne vente syns jeg er teit. Virker som om samboern/pappan skjemmer bort ungen sin å lar han få alt han vil ha- å tviler det blir bedre/lettere å ha me ungen å gjøre fremover for å si det sånn....

 

[MTDC]

En femåring skal i mine øyne legge seg kl 8 i helgene.. Hjemme hos svogeren min er det på akkurat samme måte, men der er begge foreldrene like tafatte til legging.. Det har gått så langt at jeg orker ikke å være der lengre.. Det ødelegger helt for leggingen av snuppa vår, og vi får aldri fred og ro fra ungene deres.. Verste er at de kjefter på ungene når de blir overtrøtte og hypre, som om det er barna sin skyld!!! Vi har bestemt oss for å feire jul hos den tredje broren, for de orker heller ikke å være der lengre..

Nå har jeg ei som har brukt ekstremt lang tid på å sovne i det siste uten grunn, men hun legger seg til samme tid likevel.. Noen kvelder sovner hun med en gang og andre kan det ta lang tid, selv om hun ikke har underholdning av noe slag.. Men 7-8 skal hun være i seng, uansett..

Du er IKKE hormonell, men samtidig har du ikke stort du skulle ha sagt Men hva mener mammaen til ungen om leggetid? Om hun mener det samboeren din gjør er feil, kan du kanskje få henne til å ta det opp? Lykke til Håper virkelig det går seg til, så ikke du får samme problem med minsten i magen<3

 

[kailin]

godt å høre at andre tenker det samme som meg.

Jeg føler meg som den slemme stemoren, fordi jeg er "streng" mens pappaen lar han gjøre det meste.
han sier selv at han har regler og er streng, men mener at guttungen må får ta del i bestemmelsene. men dette mener jeg er feil. han er jo bare 5 år.

og ja, han skjemmer ut ungen sin! selv har jeg vært i livet til guttungen siden han var 1,5 år, så han vet ikke om andre enn at jeg har vært her hele tiden. han veeet at han kan snurre pappaen rundt lillefingeren, for når det gjelder å spørre om f.eks is så hvisker han til pappaen for han ikke vil jeg skal høre, siden jeg er strengere.

gruer meg sårt til tiden med to barn i hus. hvordan blir pappaen da? :S huff.. jaja..

 

[kailin]

En femåring skal i mine øyne legge seg kl 8 i helgene.. Hjemme hos svogeren min er det på akkurat samme måte, men der er begge foreldrene like tafatte til legging.. Det har gått så langt at jeg orker ikke å være der lengre.. Det ødelegger helt for leggingen av snuppa vår, og vi får aldri fred og ro fra ungene deres.. Verste er at de kjefter på ungene når de blir overtrøtte og hypre, som om det er barna sin skyld!!! Vi har bestemt oss for å feire jul hos den tredje broren, for de orker heller ikke å være der lengre..

Nå har jeg ei som har brukt ekstremt lang tid på å sovne i det siste uten grunn, men hun legger seg til samme tid likevel.. Noen kvelder sovner hun med en gang og andre kan det ta lang tid, selv om hun ikke har underholdning av noe slag.. Men 7-8 skal hun være i seng, uansett..

Du er IKKE hormonell, men samtidig har du ikke stort du skulle ha sagt Men hva mener mammaen til ungen om leggetid? Om hun mener det samboeren din gjør er feil, kan du kanskje få henne til å ta det opp? Lykke til Håper virkelig det går seg til, så ikke du får samme problem med minsten i magen<3

---------------

ja, er helt enig med deg der altså!!!
samme kan samboeren min reagere på. ved å plutselig eksplodere fordi guttungen ikke lyr han, eller hører etter. og det er jo rett og slett fordi han er overtrøtt! dette er uforklarlig virker det som.
det er ikke for å henge ut mannen min i det hele. er bare så redd for dette skal ha noe virkning på vårt barn som skal komme i januar. og hvordan vil det bli med henne f.eks, når hun sovner og vi har guttungen hans i tillegg, og så skal han være våken lenge? når jeg kanskje vil sove/legge meg eller i det hele ikke vekke datterne vår!

har ikke spurt mammaen hans om dette. tror ikke hun er så streng selv på leggetid. vet han bruker å være våekn til 9 hvert fall hos henne også..


takk for det!

 

[Henhan]

Jeg hadde nok tatt en samtale med samboeren og forklart at det er ganske slitsomt for deg som er gravid i tillegg.. Lett for mannen som bare går å legger seg Du trenger jo ikke ha samtalen foran guttungen

 

[Amnion]

Jeg tror helt oppriktig at søvnbehovet kan være forskjellig fra individ til individ men uansett så handler det her i hovedsak om to foreldre som absolutt må bli enige om et system/regel. Personlig er jeg stor fan av å legge så små barn tiidligere enn ni- litt fordi man har god tid å bruke på legging/stell og fordi man får noen timer "voksentid" sammen eller alene

Vi er jo stort sett rutinedyr så det å ha faste rammer rundt ting som måltider,soving, lurer,turer osv er bare godt! Man vet hva man skal forholde seg til rett og slett!

 

[kailin]

ja, jeg tror ikke pappaen og mammaen har snakket noe om leggerutiner og etc.. eneste jeg har forstått ut i fra mannen min er at han har så lyst til å være mest mulig sammens med sønnen sin, siden han ikke har han hver dag. det forstår jeg, men det er ikke lett å forklare at sønnen har mer godt av å få den søvnen han trenger.. jeg har hintet frem med diverse, og vist til forskjellige artikler om hvor mye søvn en trenger i en alder av 5.. vi har vært i møte med barnehagen og en gjeng foreldrer pga noe gutte rampestreker , hvor jg fikk tatt opp dette meg leggetid til pappaen på veg hjem, når vi satt i bil. han forsto jo det, men merker med engng jeg skal si noe om det så blir han i forsvarsposisjon med engang. Så føler jeg snakker til døve ører. etter jeg har gjort alle desse tingene så har det jo bedret seg, og leggetidene har holdt seg til under 2200 hvert fall , når han legger han.
Tror ikke mannen min forstår at jeg også trengr tid sammens med han på kvelden, etter en aktiv dag med guttungen.
men i går, når han gikk ut med han kl 9, så kom de faktisk inn klokken 2110. så i ti minutt var de ute. tror han skjønte hvorfor jeg ble i dårlig humør, og irritabel når pappaen spør guttungen om å gå ut. for jeg sa : UT? NÅ? KLOKKEN 21????..

så gikk de rett på badet etter de kom inn og gikk å la guttungen. jeg fikk faktisk tid la me mannen min etterpå, og det var fantatisk! selv om han ikke var så veldig ivrig i å være sammens med meg.. fikk til og med dusjet og inviterte han inn, og han kom faktsik å dusjet sammens med meg for min del hehe.. jaja.. spent på hvordan det vil bli i kveld jeg.
travelt å gå rundt hver gang vi har guttungen, å være engstelig å stresset når kvelden kommer fordi jeg håper så inderlig at pappaen holder seg til klokkeslettene og ikke når sønnen hans bestemmer !

takk for gode svar dere

 

[Tova]

Oioioi.. Jeg er nok den som reagerer veldig når jeg ser små barn ute lenge etter leggetid. i gata vår har vi noen små, med helt oppegående foreldre, som er ute altfor lenge etter min mening. Min 5 åring er i seng halv åtte-åtte på helg. og sju-halv åtte på hverdager. Jeg rekker sjeldent å be henne legge seg, før hun ber om det selv, derfor litt ca tider. Dette er jo fordi hun alltid har hatt samme faste rytme, og da også er trøtt når leggetiden nærmer seg. Vi har ved spesielle anledninger prøvd å ha henne oppe en time eller to lenger, og det funker ikke! Hun blir helt umulig, overtrøtt og sur neste dag. Barn er faktisk veldig avhengig av nok søvn.

Men over til stebarn, jeg har også ei av de. Hun er riktignok 9 år nå, men jeg koooooker inni meg når vi er langt over leggetid og hun ikke sendes i seng. Da begynner vi å snakke tider som når jeg legger meg. Og jeg vil ha den siste timen uten barn på kvelden. Men jeg har blitt nødt å ta tak i meg selv, og innse at det ikke bare er mannens oppgave, vi er to voksne i dette huset, og vi har begge ansvar for de barna som bor her. Han tar ansvar for mine, som er noe enklere siden de var 1 og 3 år når han kom inn i bildet, og jeg har blitt nødt å ta en del kjipe avgjørelser ovenfor hans også. Selv om det er vanskeligere i og med at hun var 7 år da.
Jeg lar likevel han ta mest ansvar og avgjørelser som omhandler henne, da dette er lettere for henne, men i de tilfeller hvor han glemmer eller ikke "ser" hva som er rett og galt, så hjelper jeg til.
Men det er jammen ikke enkelt dette.
Jeg hadde nok tatt en skikkelig prat med samboeren din, hvis jeg var deg. Det kan være han kan klare å se det på en annen måte da. det kan ofte være vanskelig å se egne feil når man står midt oppi dem. Funker ikke det, ville jeg bedt om å få "ta over" litt avgjørelser i en periode. Du trenger ikke være en heks fordi om du er mer bestemt. Noen barn liker faktisk å ha faste rutiner og myndige voksne.
Og det er kun til barnets beste at han får nok søvn!

 

[kailin]

Oioioi.. Jeg er nok den som reagerer veldig når jeg ser små barn ute lenge etter leggetid. i gata vår har vi noen små, med helt oppegående foreldre, som er ute altfor lenge etter min mening. Min 5 åring er i seng halv åtte-åtte på helg. og sju-halv åtte på hverdager. Jeg rekker sjeldent å be henne legge seg, før hun ber om det selv, derfor litt ca tider. Dette er jo fordi hun alltid har hatt samme faste rytme, og da også er trøtt når leggetiden nærmer seg. Vi har ved spesielle anledninger prøvd å ha henne oppe en time eller to lenger, og det funker ikke! Hun blir helt umulig, overtrøtt og sur neste dag. Barn er faktisk veldig avhengig av nok søvn.

Men over til stebarn, jeg har også ei av de. Hun er riktignok 9 år nå, men jeg koooooker inni meg når vi er langt over leggetid og hun ikke sendes i seng. Da begynner vi å snakke tider som når jeg legger meg. Og jeg vil ha den siste timen uten barn på kvelden. Men jeg har blitt nødt å ta tak i meg selv, og innse at det ikke bare er mannens oppgave, vi er to voksne i dette huset, og vi har begge ansvar for de barna som bor her. Han tar ansvar for mine, som er noe enklere siden de var 1 og 3 år når han kom inn i bildet, og jeg har blitt nødt å ta en del kjipe avgjørelser ovenfor hans også. Selv om det er vanskeligere i og med at hun var 7 år da.
Jeg lar likevel han ta mest ansvar og avgjørelser som omhandler henne, da dette er lettere for henne, men i de tilfeller hvor han glemmer eller ikke "ser" hva som er rett og galt, så hjelper jeg til.
Men det er jammen ikke enkelt dette.
Jeg hadde nok tatt en skikkelig prat med samboeren din, hvis jeg var deg. Det kan være han kan klare å se det på en annen måte da. det kan ofte være vanskelig å se egne feil når man står midt oppi dem. Funker ikke det, ville jeg bedt om å få "ta over" litt avgjørelser i en periode. Du trenger ikke være en heks fordi om du er mer bestemt. Noen barn liker faktisk å ha faste rutiner og myndige voksne.
Og det er kun til barnets beste at han får nok søvn!

ja jeg er også av den typen som reagerer på det. jeg føler jeg klager for mye og har allerede forklart og sagt til han flere ganger at jeg mener leggetid til guttungen skal skje til normale tider, uansett om han har han lite eller mye. pga barn skal ha faste rutiner i forhold til dette. de gangene sønnen hans har blitt fort sint, eller utagert på et vis når tiden er sen eller han hadde lagt seg sent dagen før, så prøver jeg å forklare mannen min at han er ovrertrøtt, og det er grunnen til han reagerer som han gjør. mannen forstår jo dette men virker ikke som han lar det feste seg i hodet.

det er så opp og ned med oss, og spesielt nå når jeg er gravid, og er så utrolig trøtt og sliten, så orker jeg ikke å ta meg av sånne avgjørelser, siden han er en voksen mann selv og burde forstå og handle deretter. Han kan ha gode tider, og når han ska i arbeid dagen etterpå og barnet i barnehage så går det som regel bra, og leggetidene er ikke alt for sene.
for å si det sånn.. Mannen min oppfører seg som en kompis mot sønnen sin mer enn en pappa. og da mener jeg i forhold til regler og rutiner. Barnet bestemmer alt for mye selv, og vipper pappaen av pinnen med engang. om guttungen har gjort noe som ikke er lov, så får han klare beskjeder og mannen min kan til tider eksplodere for han blir sinna. og vil ikke guttungen ly, så kan han komme med konsekvenser, altså i form av: det blir ikke godteri i dag. eller det blir ingen lesing på sengen i kveld. osv, sånne ting. men hva skjer med konsekvensene? haha! må le litt.. joda, de er bare løse ord i luften som ikke blir holdt. guttungen får nøyaktig det han peiker på. DET irriterer meg.
vi satt å så film i sted, og guttungen sier: pappa, kom vi skal leke. så svarer pappaen: nei nå ser vi film. kan leke senere. og guttunen sier igjen; NEI vi SKAL leke.. og etter om og men så reiser pappaen seg, og følger med han opp på rommet for å leke.

han gidder rett og slett ikke "kampene". det forstår jeg, men veit dere hva. han kunne latt være de kampene hadde han vært konsekvent hele vegen, og ikke dikedert sånn og fulgt barnets ønsker hele tiden.
barnet må kunne klare å leke noen minutter alene, sånn at pappaen får seg litt fritid og bygge opp energien.

jeg har vært flink med å stå opp tidligere med guttungen og lekt med han før jeg ble gravid, og nå orker jeg ikke.
så derfor er det vel også at ting skeier litt ut her hos oss for tiden, fordi jeg ikke er den konsekvente i hus lenger. og barnet merker det. så han spør ikke meg om å leke eller noe. og ja, jeg kunne egentlig bare reist på hotell de dagene han er her hos oss nå for tiden hehe..

huff, dette ble noe sytete. beklager. er bare SÅ lei !

burde jeg bli engstelig for tiden senere, når datteren vår kommer til verden?
hva mener dere jeg burde ta opp? jeg gruer meg, men vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg med at jeg gruer meg.

 

[Tova]

Først av alt, dette er ikke sytete, eller hormonelt.! For dette er faktisk veldig vanskelig å forholde seg til og å vite hva man skal gjøre med det. Slike ting kan faktisk være ganske ødeleggende i et forhold også. Og som regel klarer ikke den ene parten å se feilen selv.

Jeg føler med deg, men også med guttungen. Jeg kan tenke meg at det er ganske forvirrende for han dette. Han er jo forholdsvis liten. At han ikke egentlig vet når ting får konsekvenser, om det får konsekvenser til tross for at det gis trusler, og at pappan plutselig kan eksplodere av sinne. Det er forvirrende for et lite barn det. For det virker på meg som at denne gutten kan gjøre mye som han vil, og fra da å være vant til det, til at det plutselig skal føre til eksplosjon er ikke helt bra. Jeg håper de tingene som gjør at faren eksploderer er de samme hver gang? poenget mitt er at dersom noe er greit en gang, men ikke neste gang, så er det svært uheldig.

Foreldre skal først og fremst være foreldre, og ikke lekekompiser. selvsagt skal man sette seg ned å kose seg sammen med barna og det de liker å gjøre, men det skal ikke være avgjørende for om barnet vil leke. Hun på ni hos oss kan ikke aktivisere seg selv i det hele tatt, og hun har også mer et venninneforhold til sin mor. Mine to er vant til å leke på egenhånd, og aktiviserer seg selv alltid. det skjer ikke at de kommer å krever at vi voksne skal leke med dem, men de synes det er kjekt at vi gjør det. Med andre ord, det skjer når det passer for oss voksne, og når vi også ønsker det.

Jeg ville nok ikke vært veldig bekymret for dette når deres barn kommer, det virker som om du har klart for deg hvordan dette skal være, og det er kanskje lettere for han å følge opp dine regler og rutiner når dere står like mye oppi det begge to. Men det er veldig viktig at dere prøver å være noenlunde samstemt da. Slik at du ikke blir den store stygge ulven hver gang. Dere bør ha klare regler for hva som er greit og ikke, og overholde dem.
Med mine barn har vi like regler, ingen saft til frokost og kveldsmat f.eks. Barn er gode på å løpe til neste hvis de får nei hos den første, så enkelte ting må man ha klare retningslinjer for. Det er vanskelig for den ene forelder å vite at mamma akkurat sa nei, også sier de ja, og dermed vant barnet. Og mor er sint. Så prøv samkjøre dere litt, så blir barnet trygg, og dere slipper å irritere dere.

 

[kailin]

Først av alt, dette er ikke sytete, eller hormonelt.! For dette er faktisk veldig vanskelig å forholde seg til og å vite hva man skal gjøre med det. Slike ting kan faktisk være ganske ødeleggende i et forhold også. Og som regel klarer ikke den ene parten å se feilen selv.

Jeg føler med deg, men også med guttungen. Jeg kan tenke meg at det er ganske forvirrende for han dette. Han er jo forholdsvis liten. At han ikke egentlig vet når ting får konsekvenser, om det får konsekvenser til tross for at det gis trusler, og at pappan plutselig kan eksplodere av sinne. Det er forvirrende for et lite barn det. For det virker på meg som at denne gutten kan gjøre mye som han vil, og fra da å være vant til det, til at det plutselig skal føre til eksplosjon er ikke helt bra. Jeg håper de tingene som gjør at faren eksploderer er de samme hver gang? poenget mitt er at dersom noe er greit en gang, men ikke neste gang, så er det svært uheldig.

Foreldre skal først og fremst være foreldre, og ikke lekekompiser. selvsagt skal man sette seg ned å kose seg sammen med barna og det de liker å gjøre, men det skal ikke være avgjørende for om barnet vil leke. Hun på ni hos oss kan ikke aktivisere seg selv i det hele tatt, og hun har også mer et venninneforhold til sin mor. Mine to er vant til å leke på egenhånd, og aktiviserer seg selv alltid. det skjer ikke at de kommer å krever at vi voksne skal leke med dem, men de synes det er kjekt at vi gjør det. Med andre ord, det skjer når det passer for oss voksne, og når vi også ønsker det.

Jeg ville nok ikke vært veldig bekymret for dette når deres barn kommer, det virker som om du har klart for deg hvordan dette skal være, og det er kanskje lettere for han å følge opp dine regler og rutiner når dere står like mye oppi det begge to. Men det er veldig viktig at dere prøver å være noenlunde samstemt da. Slik at du ikke blir den store stygge ulven hver gang. Dere bør ha klare regler for hva som er greit og ikke, og overholde dem.
Med mine barn har vi like regler, ingen saft til frokost og kveldsmat f.eks. Barn er gode på å løpe til neste hvis de får nei hos den første, så enkelte ting må man ha klare retningslinjer for. Det er vanskelig for den ene forelder å vite at mamma akkurat sa nei, også sier de ja, og dermed vant barnet. Og mor er sint. Så prøv samkjøre dere litt, så blir barnet trygg, og dere slipper å irritere dere.

ja, det er det jeg også tenker. at det er forvirrende for ham. men som han sier: han vil heller være hos pappa heeeele tiden enn mamma, osv.. (og det kan jeg tenke meg til HVORFOR) for da får han leke så mye han vil med pappa bl.a..
ja, jeg merker at når pappaen eksploderer så er det enten fordi pappaen er sliten og tolererer ikke like mye som når han er opplagt. (som pappaen ikke helt forstår vil jeg tro).. Han er veldig flink til å forklarer sønnen hvorfor han ble sinna eller eksploderte der og da, og ofte er det gode grunner.
f.eks de begge var ute å gikk en tur utenfor huset og sønnen hans hadde en fakkel i hånden. han bøyde seg da frem og fikk flammene nært ansiktet, og der pappaen da ropte høyt ass deg! og kunne da høres ut som han ble sinna(men han ble j bare redd). så sønnen hans reagerte med å bli sinna selv, og begynte å springe med fakkel i hånden påveg mot utedressen sin. å da ble jo pappaen litt sur da for han ble så redd for at han skulle brenne seg. så prøvde pappaen å forklare , men sønnen skjønte ikke for han var sikker på at pappaen var sinna på han, uten han skjønte hvorfor.. så det har også mye med pappaen sin væremåte og toneleie.
men samtidig så har jeg jo eksempler, hvor i går så skulle mannen min spørre sønnnen om hva han gjorde visst det kom en fremmed og ville gi godteri eller annet for at han skulle sette seg i en fremmed bil osv.. å sønnen var jo trøtt, og tullete for klokken var bikket 8 på kvelden, så han ville ikke høre på alt pappaen hadde å si, samtidig som tvn sto å gikk forran de. så hisser pappaen seg opp for at sønenn ikke ville høre etter og svare når han snakket til ham, og da forran en bråkete tv, og en pappa som står opprøyst og snakker med streng stemme. klart vil ikke sønnen høre da. førte han burde gjøre var å slå av tvn å si at han ville snakke med guttungen om noe viktig. så satt seg i sofaen sammens med han. men pappaen behandler han som en tenåring virker det nesten som.. jeg blir GAL!

ja, jeg er jo klar på hvordan ting skal være med mitt/vårt barn, og oppdragelse der osv. men så er jeg da redd for at han vil fortsette med denne måten å være på, som sene leggetider, barnet får lov til tja alt?, barnet får is når han spør selv om det er før middag.. osv... og hva med babyen vår som skal sove til riktige tider, så får sønnen hans være våken å leke og bråke og kanskje vekke jenta vår?.. skal jeg da gå rundt som ei sinna mor og stemor ? huff.. snakket litt med mamma om dette i sted, og der jeg sa at det kommer til å bli vanskelig med leggerutiner hvert fall.. og det var hun enig i.. kjenner jeg blir stresset av hele fremtiden og de som må taes opp.. tenk når hun blir 4-5 år og ikke får det hun peker på o.l fordi hun er med oss hver dag og pappaen f.eks vet hva hun får til enhver tid og har kanskje ikke samme dårlige samvittighet fordi hun får all tid hver dag med han. så kommer sønnen på besøk og kan da spør om noe så får han det uten noe problem. er så redd for han skal forskjelsbehandle de, og hvordan datteren vår vil da tenke osv når det er sånn.. jaja..
hjelper jo ikke at jeg går rundt å er sur og irritabel nå, men klarer ikke lavære nå når alt dette har gått og plaget meg en stund nå..

de var jo å kjøpte is i sted også, tidligere på dagen. og nå så var vi i kjelleren alle tre, og fryseren sto der hvor mannen min skulle vise meg noe han hadde funnet osv. så sier sønnen : jeg vil ha ... og faren fortsetter setningen: IS?.. sønnen gliser iherdig, og jeg bare står der å ser på hele situasjonen og prøver å tolke hva som skjer. pappaen sier da: ja her, ta så mye is du vil værsegod og fyller opp hendene til guttungen med 5 sånne små mr.freeze iser.. sønnen står med store øyner og nesten litt sjokket selv. jeg hadde ikke ord. skjønte ikke helt hva som skjedde. haha..
så sønnen gikk jo opp med alle isene, og vi fulgte etter.. jeg kiket p mannen min som et spm tegn og sa: ehm, hva skjedde nå? dettes kjønte jeg ikke helt.. å han nesten litt snurt: neih, hva da? og bare gikk ned i kjelleren igjen.
virket nesten som det var på trass mot meg; fordi han vet at hadde sønnen spurt meg så hadde jeg sagt nei.

Ja, mannen min kan komme på å lage vafler og ville bake osv når kvelden kommer, noe jeg ikke alltid skjønner. selv om det er helg så må man gjøre sånne ting når det er midt på dag og ikke kvelden. og når han skal legge sønnen f.eks så er det mye tøys og tull og bråk. jeg har jo hørt og lest at man helst skal ha rolig tid, og ikke noe lek og tøys under leggingen for at de skal roe seg før de sovner..

men altså. har du noen tips om hvordan jeg kan ta opp dette med leggerutiner, at barnet får bestemme stortsett alt, og får det han ønsker og ber om uten å diskutere osv.. ?
hvordan er det med 9 åringen til mannen din og forholdet til de?.. hvordan er han i forhold til regler osv der?

 

[Tova]

Jeg bare rynker på øyenbrynene jeg nå.. Han gjør jo gutten til en unge han ikke kommer til å synes noe om om noen år. bortskjemte, ufordragelige unger er ikke særlig kjekt altså.
Mulig han vil se forskjellen når dere får felles barn, så spørs det hvilken vei han bikker da. er kanskje lettere å gi datteren deres alt hun vil enn å forandre oppdragelse på guttungen, for det vil kreve mer av han.

Forholdet til far og 9 åring her er veldig opp og ned. han kan la henne diskutere og kverulere i det uendelige, vi snakker 1 time om morgenen f.eks, uten at han gjør noe. Han kan bare jatte med, å virkelig gi henne masse rom for slik oppførsel. Så kan han finne på å eksplodere etter en time, uten da å ha "satt henne på plass" før han eksploderer. Dette er ting han ikke ser selv, men som han blir veldig bevisst på når jeg legger det frem fra en annen synsvinkel. Jeg mener jo da at han burde sette en stopper for dette idet det oppstår. Men han jobber med det, og blir stadig flinkere å ta henne når hun begynner med sin bedreviter, verdensmester, frekke oppførsel. Før lot han henne bare være slik, og når et barn får dyrke denne oppførselen over tid, vil det bli vanskelig for barnet å forandre seg. Og enda vanskeligere å plutselig bli "straffet" for en oppførsel som har vært tillatt før.

Han er mye strengere med mine barn som er yngre, enn han er med henne. Han mener at aldersforskjellen krever forskjellig behandling. Men det han da gjør er at han gir konsekvenser og straff til de som er 3 og 5, mens hun som er 9 ikke får noen reaksjon. Det er riktig at de må behandles ulikt, men det kan man gjøre på forskjellige måter.
Men som sagt, jeg har kjempet i to år med å få han til å se de tingene, jeg har aldri gitt meg, aldri latt være å "blande meg" eller ikke sagt ifra hvis jeg har reagert på ting. selv om det har ført til gigantiske krangler og frustrasjon oss imellom. Men dette har hjulpet han til å se ting fra et annet perspektiv. Han er ikke alltid enig der og da, men når han får reflektert litt, kan han også se feilene han gjør. Prøv å være saklig, og fortell han hvilke konsekvenser hans oppdragelse får for gutten også. Jeg ble vitne til en nydelig søt og snill jente, som ble mer og mer frekk og ufordragelig, og tenkte at dette er søren ikke bare hennes feil altså. Når et barn får lov til å bestemme og være sjef, så er det klart barnet vil det. Det er foreldrene sin jobb å lære barnet å være barn. Når samboeren her skjønte hva som ville skje med datteren ute i verden med den holdningen hun holdt på å utvikle, så såg også han at noe måtte gjøres. Og han feiler ofte enda, men han prøver. Det er vanskelig å se egne feil når man står med to bein oppi det.

 

[hensja]

Jeg syns heller ikke at det er hverken syting eller hormoner. Enig med deg jeg

 

[kailin]

Jeg bare rynker på øyenbrynene jeg nå.. Han gjør jo gutten til en unge han ikke kommer til å synes noe om om noen år. bortskjemte, ufordragelige unger er ikke særlig kjekt altså.
Mulig han vil se forskjellen når dere får felles barn, så spørs det hvilken vei han bikker da. er kanskje lettere å gi datteren deres alt hun vil enn å forandre oppdragelse på guttungen, for det vil kreve mer av han.

Forholdet til far og 9 åring her er veldig opp og ned. han kan la henne diskutere og kverulere i det uendelige, vi snakker 1 time om morgenen f.eks, uten at han gjør noe. Han kan bare jatte med, å virkelig gi henne masse rom for slik oppførsel. Så kan han finne på å eksplodere etter en time, uten da å ha "satt henne på plass" før han eksploderer. Dette er ting han ikke ser selv, men som han blir veldig bevisst på når jeg legger det frem fra en annen synsvinkel. Jeg mener jo da at han burde sette en stopper for dette idet det oppstår. Men han jobber med det, og blir stadig flinkere å ta henne når hun begynner med sin bedreviter, verdensmester, frekke oppførsel. Før lot han henne bare være slik, og når et barn får dyrke denne oppførselen over tid, vil det bli vanskelig for barnet å forandre seg. Og enda vanskeligere å plutselig bli "straffet" for en oppførsel som har vært tillatt før.

Han er mye strengere med mine barn som er yngre, enn han er med henne. Han mener at aldersforskjellen krever forskjellig behandling. Men det han da gjør er at han gir konsekvenser og straff til de som er 3 og 5, mens hun som er 9 ikke får noen reaksjon. Det er riktig at de må behandles ulikt, men det kan man gjøre på forskjellige måter.
Men som sagt, jeg har kjempet i to år med å få han til å se de tingene, jeg har aldri gitt meg, aldri latt være å "blande meg" eller ikke sagt ifra hvis jeg har reagert på ting. selv om det har ført til gigantiske krangler og frustrasjon oss imellom. Men dette har hjulpet han til å se ting fra et annet perspektiv. Han er ikke alltid enig der og da, men når han får reflektert litt, kan han også se feilene han gjør. Prøv å være saklig, og fortell han hvilke konsekvenser hans oppdragelse får for gutten også. Jeg ble vitne til en nydelig søt og snill jente, som ble mer og mer frekk og ufordragelig, og tenkte at dette er søren ikke bare hennes feil altså. Når et barn får lov til å bestemme og være sjef, så er det klart barnet vil det. Det er foreldrene sin jobb å lære barnet å være barn. Når samboeren her skjønte hva som ville skje med datteren ute i verden med den holdningen hun holdt på å utvikle, så såg også han at noe måtte gjøres. Og han feiler ofte enda, men han prøver. Det er vanskelig å se egne feil når man står med to bein oppi det.

okei. ja det skal ikkke være lett altså! jeg kom inn i livet til han når jeg var 18 år. en 18 åring har ikke samme livserfaring og vet hvordan alt skal være i forhold til å ha barn i livet. Jeg distanserte meg litt fra det når jeg ble sammens med faren. men nå når jeg er snart 23 år og har blitt mye voksnere på kort tid, og selv er gravid så både ser jeg og fatter ting på en helt annen måte tidligere.
At jeg skal ha begynt å blande med i oppdragelsen hannes for noen år siden tilbake, vil jeg kanskej tro har vært en prøvelse for mannen min(uten at han har sagt noe om det). Han har jo selv sagt at jeg har mye jeg skal ha sagt, og at barnet må høre på meg også. Så når jeg har forklart diverse til mannen min og referert til ting jeg har lest, og sånn så er det ofte han hører på meg, men at det fort blir glemt dessverre. har vært noen diskusjoner, men jeg har aldri sagt at SÅNN SKAL DET VÆR dermed basta osv.. her har jeg kommet med forslag, og fått han til å tenke litt bredere og jeg har sett at mannen min har lært av det og gjort en del for at det skal bli riktig.
men det er liksom nååå jeg mener at ting har skeiet helt ut, etter jeg ble gravid. i forhold til oppdragelsen til guttungen. godt mulig det bare er sånn nå fordi jeg ikke er like delaktig som før pga lite energi til å diskutere, si i fra, og sånn.. meldt meg rett og slett ut av hele greia.
jeg får vel bare se om ting endrer seg litt fremover, og håpe på det beste når vi blir 4 i hus.

jeg la faktisk guttungen kl 2000 i dag (etter han ønske faktsik, fordi da vet han at jeg leser bok om han legger seg til normal tid) ! jeg har lest bok og han har tullet( grunnen til det er nok for han er vant til en far som øser han opp rett før leggetid).. så nå gikk jeg ned på stuen kl 2100 og uttungen er hvert fall i seng!!! jeg skal ha han i morgen noen timer så vil ikke ha en sur og grinete guttunge i hus. enkelt å greit.

tusen takk for gode svar og forslag! reddet et irritabelt og hormonelt hjerte