Hormonell eller deprimert?

C

Celisa

Andre møte med forumet
Jeg er førstegangsgravid, å alt er derfor veldig nytt for meg. Enkelte dager blir alt kjempemørkt, vil helst bare ligge alene under dyna å gråte alt jeg klarer, trenger ikke å være noen som helst grunn i utgangspunktet men når det først begynner, da finner jeg alt som er galt. Til vanlig går det ganske greit, jeg er mye sliten og trøtt men klarer å komme meg gjennom dagene på jobb med godt humør å uten å ha "sammenbrudd". Er kjemperedd for å havne i en depresjon, men vet liksom ikke helt hvor skillet der går? Er jo naturligvis veldig hormonell for tiden, men det er liksom når det først går "galt" så går det veldig galt, gråter helt ustoppelig å alt er veldig mørkt. Noen flere som har hatt/har det slik? Er 13+1 idag. Må påpeke at disse dagene skjer ca 1 dag i uka.
 
Har hatt det ganske vanskelig flere uker. Først nå det har begynt å løsne (10+2 her), dette er andre gang jeg er gravid. følt meg veldig nedstemt hver dag egentlig den gangen her, har ikke tillatt meg selv å bli glad over graviditeten, ikke tillatt meg selv å knytte meg, det dro meg veldig ned.. Har vært åpen med samboer om det, og moren min. Det hjalp veldig mye, jeg følte jeg kunne «slappe litt mer av» og være mer meg selv. Hva er det spesifikt du går rundt og tenker på? [emoji4]
 
Negsinth skrev:
Har hatt det ganske vanskelig flere uker. Først nå det har begynt å løsne (10+2 her), dette er andre gang jeg er gravid. følt meg veldig nedstemt hver dag egentlig den gangen her, har ikke tillatt meg selv å bli glad over graviditeten, ikke tillatt meg selv å knytte meg, det dro meg veldig ned.. Har vært åpen med samboer om det, og moren min. Det hjalp veldig mye, jeg følte jeg kunne «slappe litt mer av» og være mer meg selv. Hva er det spesifikt du går rundt og tenker på? [emoji4]
Klikk for å utvide …

Så godt å høre det begynner å løsne for deg da [emoji173]️
Det er vel generelt alt rundt det å bli mor, jeg gleder meg såklart men det er så overveldende å tenke på alt som skal skje, jeg har jo ikke vært i nærheten av noe slikt før så jeg syns det er veldig skummelt å tviler kanskje litt på min egen rolle oppi alt. Syns også det er veldig skummelt å vite at jeg har null kontroll over hva som skjer med lille bebis mens den er inni meg, tviler litt på at _jeg_ skal klare å lage en frisk og sunn baby helt alene. Å at plutselig slutter hjertet dens å slå, uten at jeg vet det.

Jeg har en veldig åpen dialog med både samboer og min mor, men det er så mye følelser og tanker som svirrer som ikke nødvendigvis er negativ i utgangspunktet, men med mye overtenking hit og dit blir det negativt og veldig kraftig følelsesmessige reaksjoner på alt som skal skje. Jeg skal på første kontroll hos legen min veldig snart, å har en fin dialog meg henne også å føler meg trygg på at jeg får oppfølging hvis det kommer til det [emoji4]
 
Celisa skrev:
Så godt å høre det begynner å løsne for deg da [emoji173]️
Det er vel generelt alt rundt det å bli mor, jeg gleder meg såklart men det er så overveldende å tenke på alt som skal skje, jeg har jo ikke vært i nærheten av noe slikt før så jeg syns det er veldig skummelt å tviler kanskje litt på min egen rolle oppi alt. Syns også det er veldig skummelt å vite at jeg har null kontroll over hva som skjer med lille bebis mens den er inni meg, tviler litt på at _jeg_ skal klare å lage en frisk og sunn baby helt alene. Å at plutselig slutter hjertet dens å slå, uten at jeg vet det.

Jeg har en veldig åpen dialog med både samboer og min mor, men det er så mye følelser og tanker som svirrer som ikke nødvendigvis er negativ i utgangspunktet, men med mye overtenking hit og dit blir det negativt og veldig kraftig følelsesmessige reaksjoner på alt som skal skje. Jeg skal på første kontroll hos legen min veldig snart, å har en fin dialog meg henne også å føler meg trygg på at jeg får oppfølging hvis det kommer til det [emoji4]
Klikk for å utvide …

Skjønner så godt hvordan du har det.. det føles veldig vondt.. og er en vond og vanskelig sirkel å komme seg ut av... bra du snakker med de rundt deg, og at du skal gjøre det med legen din.. det er så mange forventninger til hvordan man skal reagere på alt som skjer med oss nå, hva man skal føle, hvordan man skal tenke og ikke tenke.. jeg tenker at alt av reaksjoner er helt normalt, og ikke vær redd for å gå over grensen til deprimert, de rundt deg vil oppdage det,du selv vil oppdage det, og med det gjør dere nok noe med det [emoji173]️ bare vær den du er, reager som du føler for.. ikke prøv å være noe annet enn det det føler at du er akkurat nå, det fører ofte til at man skuffer seg selv, og med der graver man seg enda dypere ned.. bare aksepter at du er der du er nå i tankene dine, bare si «fuck it» til deg selv, vær litt «careface» og tenk at det som skjer det skjer. Stort set så går det så mye bedre enn de mørke tankene forteller deg og drar deg inn i[emoji173]️
 
Og det med å være mor, det kommer til deg når det kommer til deg.. stort sett så tar det litt tid å få denne spesielle morsfølelsen etter fødsel også.. den kommer sjelden med en gang, men den kommer før eller siden [emoji173]️
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp