Nå kam jeg ikke si noe annet enn at jeg er kjempe lei og trist over jobben min.
Jeg ga beskjed i november om min graviditet, fordi jeg var mentalt ustabil på jobb, og trengte litt tilrettelegging rundt dette med hormoner (trengte å sette noen grenser for meg selv). Jeg var da bare 7 uker på vei.
Jeg ble bedt om å søke om svangerskapspenger, fordi jobben ikke kan tilrettelegge for meg. Hegg at en jobb hvor det er fare for at det kan bli utøvd vold. Jeg prøvde å fortelle min arbeidsgiver om at det var mulig for de å søke om tilretteleggingstilskudd, men på det øret nektet de å høre. Det var mye enklere dersom jeg ordnet med svangerskapspenger. Jeg ønsket aldri på noe tidspunkt å være ute av jobben min, for jeg mente at det var trygt, men ble aldri hørt. Og som den pliktoppfyllende arbeidstakeren jeg er, så søkte jeg om svangerskapspenger. Det ble innvilget 70%. Jobben skulle da tilrettelegge for resterende 30%. Jeg hadde da ordinære vakter på jobb, og det var ingen ekstra ansatte på jobb når jeg var på jobb. Men min AVD leder skulle gå inn i situasjonene som evt oppsto på dagvaktene. VEL det ble ALDRI dekket inn med vikar når hun var syk eller på kurs, fordi hun vurderte det til at det var så snille ungdommer på jobb. I påsken tok jeg to uker ferie, jobber en vakt og ser turnusen for de neste 6 ukene. Jeg skal da jobbe flere dager alene med en vikar på røde dager, hvor sjefen ikke er tilstede. Jeg tar opp dette med jordmor, og vi blir enige om å søke nav om 100% svangerskapspenger, fordi jeg føler ikke at jeg blir ivaretatt på jobb. Min sjef sier da at hun ikke føler at dette er korrekt, fordi hun har tilrettelagt, og sier at hun må nesten ta opp dette med sin leder igjen. Jeg blir da paff, fordi hun har ingen rettigheter til å ha noen formening om dette, da svangerskapspenger blir søkt på grunnlag om Min psykiske uro på jobb. Hun er motvillig, men gir meg papirene jeg har krav på.
Jeg har i denne tiden fått påpekt fra min leder gjentatte ganger at de taper økonomisk på at jeg har svangerskapspenger, og at de ikke får refundert alt fra nav. I tillegg til at når jeg nå har ordinær svangerskapspermisjon, så taper de penger på dette, fordi de ikke får refundert alt fra nav. Nav dekker kun mandag- fredag og ordinær arbeidstid. Jeg jobber turnus.
Holdningen har i tillegg vært fra min arbeidsgiver vært at jeg skal kunne komme og jobbe så mye jeg ønsker når jeg har svangerskapspenger. Dette var noe jeg gjorde en lang periode, men begynte å kjenne selv på at dette ble helt forbanna totalt feil, da de utnyttet det følte jeg. Brått fikk jeg MYE oppgaver på vakter hvor jeg egentlig hadde "fri", og det ble surmuling dersom jeg ikke gjorde det.
For en måned siden fikk jeg forespørsel om jeg kunne levere inn nøkkelsettet mitt, fordi de manglet nøkler til de to stk. Jeg sa ja til dette, mot at jeg fikk tilbake nøyaktig samme jævla nøkkelsettet, fordi dette var tilpasset mine behov. Det kunne hun ikke love, hvor jeg da sa nei, sorry! Mine nøkler. Hun ombestemte seg kjapt, og lovte at jeg skulle få de tilbake.
I dag, når jeg er innom og hilser på, så ser jeg at skapet MITT er ryddet ut av og gitt til den ene vikaren. Jeg blir forbannet da jeg finner mine ting slengt ned i en pose som er slengt på toppen av skapet. Mine nøkler og skap er nå gitt til en vikar som ikke skal være ferdig med sitt vikariat innen jeg er tilbake. Så da står jeg uten mine nøkler og mitt skap når jeg er tilbake.
Jeg sitter nå med en følelse over at arbeidsplassen min ikke ønsker meg tilbake, og at jeg er presset ut. Jeg føler at jeg blir straffet fordi jeg er gravid, og at de psykisk utestenger meg.
MEN JEG, jeg er så full av faen og hormoner, at jeg tenker at jeg skal ta dette videre! Jeg nekter å la meg bli behandlet slik.
Men det jeg egentlig ønsker deres mening om er: føler jeg feil? Burde jeg ikke føle det slik? Har jeg d slik fordi jeg er hormonell og jævlig fødeklar? Er det jeg som burde ta meg en pille og slappe av?
Jeg ga beskjed i november om min graviditet, fordi jeg var mentalt ustabil på jobb, og trengte litt tilrettelegging rundt dette med hormoner (trengte å sette noen grenser for meg selv). Jeg var da bare 7 uker på vei.
Jeg ble bedt om å søke om svangerskapspenger, fordi jobben ikke kan tilrettelegge for meg. Hegg at en jobb hvor det er fare for at det kan bli utøvd vold. Jeg prøvde å fortelle min arbeidsgiver om at det var mulig for de å søke om tilretteleggingstilskudd, men på det øret nektet de å høre. Det var mye enklere dersom jeg ordnet med svangerskapspenger. Jeg ønsket aldri på noe tidspunkt å være ute av jobben min, for jeg mente at det var trygt, men ble aldri hørt. Og som den pliktoppfyllende arbeidstakeren jeg er, så søkte jeg om svangerskapspenger. Det ble innvilget 70%. Jobben skulle da tilrettelegge for resterende 30%. Jeg hadde da ordinære vakter på jobb, og det var ingen ekstra ansatte på jobb når jeg var på jobb. Men min AVD leder skulle gå inn i situasjonene som evt oppsto på dagvaktene. VEL det ble ALDRI dekket inn med vikar når hun var syk eller på kurs, fordi hun vurderte det til at det var så snille ungdommer på jobb. I påsken tok jeg to uker ferie, jobber en vakt og ser turnusen for de neste 6 ukene. Jeg skal da jobbe flere dager alene med en vikar på røde dager, hvor sjefen ikke er tilstede. Jeg tar opp dette med jordmor, og vi blir enige om å søke nav om 100% svangerskapspenger, fordi jeg føler ikke at jeg blir ivaretatt på jobb. Min sjef sier da at hun ikke føler at dette er korrekt, fordi hun har tilrettelagt, og sier at hun må nesten ta opp dette med sin leder igjen. Jeg blir da paff, fordi hun har ingen rettigheter til å ha noen formening om dette, da svangerskapspenger blir søkt på grunnlag om Min psykiske uro på jobb. Hun er motvillig, men gir meg papirene jeg har krav på.
Jeg har i denne tiden fått påpekt fra min leder gjentatte ganger at de taper økonomisk på at jeg har svangerskapspenger, og at de ikke får refundert alt fra nav. I tillegg til at når jeg nå har ordinær svangerskapspermisjon, så taper de penger på dette, fordi de ikke får refundert alt fra nav. Nav dekker kun mandag- fredag og ordinær arbeidstid. Jeg jobber turnus.
Holdningen har i tillegg vært fra min arbeidsgiver vært at jeg skal kunne komme og jobbe så mye jeg ønsker når jeg har svangerskapspenger. Dette var noe jeg gjorde en lang periode, men begynte å kjenne selv på at dette ble helt forbanna totalt feil, da de utnyttet det følte jeg. Brått fikk jeg MYE oppgaver på vakter hvor jeg egentlig hadde "fri", og det ble surmuling dersom jeg ikke gjorde det.
For en måned siden fikk jeg forespørsel om jeg kunne levere inn nøkkelsettet mitt, fordi de manglet nøkler til de to stk. Jeg sa ja til dette, mot at jeg fikk tilbake nøyaktig samme jævla nøkkelsettet, fordi dette var tilpasset mine behov. Det kunne hun ikke love, hvor jeg da sa nei, sorry! Mine nøkler. Hun ombestemte seg kjapt, og lovte at jeg skulle få de tilbake.
I dag, når jeg er innom og hilser på, så ser jeg at skapet MITT er ryddet ut av og gitt til den ene vikaren. Jeg blir forbannet da jeg finner mine ting slengt ned i en pose som er slengt på toppen av skapet. Mine nøkler og skap er nå gitt til en vikar som ikke skal være ferdig med sitt vikariat innen jeg er tilbake. Så da står jeg uten mine nøkler og mitt skap når jeg er tilbake.
Jeg sitter nå med en følelse over at arbeidsplassen min ikke ønsker meg tilbake, og at jeg er presset ut. Jeg føler at jeg blir straffet fordi jeg er gravid, og at de psykisk utestenger meg.
MEN JEG, jeg er så full av faen og hormoner, at jeg tenker at jeg skal ta dette videre! Jeg nekter å la meg bli behandlet slik.
Men det jeg egentlig ønsker deres mening om er: føler jeg feil? Burde jeg ikke føle det slik? Har jeg d slik fordi jeg er hormonell og jævlig fødeklar? Er det jeg som burde ta meg en pille og slappe av?
