Enig... Har dere prøvd lenge? Jeg har kommet meg litt over kneika, men går for det rett i kjelleren når tanta melder sin ankomst. Prøver å tenke som så, at det vil bli min tur en dag. Så gjør jeg meg heller klar for en ny pp.. Men det er tungt.. Veldig tungt..
Ja, det er veldig vanskelig. Men har bestemt meg for å holde motet oppe frem til det er bevist at vi ikke kan få "egne" barn. Da vurderer vi heller andre alternativer 
for meg hjelper forumet veldig, og et utvalg nære venner og familie jeg kan prate med.
for meg hjelper forumet veldig, og et utvalg nære venner og familie jeg kan prate med.
truelove
Lykkeliten
Har vært uten å piller i 2 år.. men syklusen har først nå begynt å bli stabil.. så er ganske tøft når du ikke får det til pga ustabil mens.. venter tanta i morgen.. viss den er som sist mnd 43 dager.. å kjenner humøret mitt saker i takt med mens smertene.. hvorfor meg.. hvorfor får alle andre venner det til.. blodig urettferdig (bokstavelig talt )
ALLE rundt meg er gravide nå
men trøster meg selv med at vi skal få det til innen 3 mnd, ikke prøvd så lenge men er veldig utålmodig
Frøbert2016<3
Elsker forumet
jeg vet ikke om det er noen motivasjon.. men jeg prøvde i 3 år med mannen min.. faktisk litt over det også.. et par sa underveis.. gikk helt i kjelleren.. gav opp å prøve. begynte med oppussing. fikk en valp. hva tror du skjedde? Joda! DER satt den! 
det er håp for alle!!
det er håp for alle!!Ahh jeg føler sånn med deg! Selv om følelsen av urettferdighet og håpløshet nesten river deg i stykker, er det allikevel STOR sjanse for at dere vil lykkes
Vi prøvde i 2 år, og fikk til slutt sort på hvitt at eneste mulighet var prøverør. 5 dager før vi skulle til lege å skrive under, og sende prøverørspapirene våre, fikk jeg positiv test.
Jeg gjentar som tidligere skrevet over her; det er håp for alle!
Vi prøvde i 2 år, og fikk til slutt sort på hvitt at eneste mulighet var prøverør. 5 dager før vi skulle til lege å skrive under, og sende prøverørspapirene våre, fikk jeg positiv test.
Jeg gjentar som tidligere skrevet over her; det er håp for alle!
... For å holde motet oppe betrodde jeg meg til mine aller nærmeste venninner/familie. Alt ble liksom litt lettere når jeg fikk delt litt av frustrasjonen min.
I begynnelsen (da jeg innså at dette ville ta tid) unngikk jeg alt av gravide venner og babyer. Men etterhvert som tiden gikk, og jeg tok meg sammen, og dro på babybesøk etc. føltes ikke bitterheten så sterk lenger. Det ble på en måte en liten seier for meg å gjøre slike ting (selv om det kanskje høres litt psyko og selvopptatt ut)
Vel, det var i hvertfall det som hjalp meg..
I begynnelsen (da jeg innså at dette ville ta tid) unngikk jeg alt av gravide venner og babyer. Men etterhvert som tiden gikk, og jeg tok meg sammen, og dro på babybesøk etc. føltes ikke bitterheten så sterk lenger. Det ble på en måte en liten seier for meg å gjøre slike ting (selv om det kanskje høres litt psyko og selvopptatt ut)
Vel, det var i hvertfall det som hjalp meg..
hehe