HobbyTråden
- Trådstarter Mimo
- Opprettet
Jeg skriver dikt 
Dette skrev jeg da vi ventet på lillebror i 2011:
Lillebror
Gutten titter på mamma og syntes magen er underlig stor. Hun sier støtt og stadig at den heter ”lillebror”. Vel, sist den lille lærte, var det ”mage” dette het, men hva vet vel 2 åringen som ikke mamma vet? For mammaer vet jo alt, det har pappa sagt, så om mamma sier ”lillebror” er den saken godt begravd. Hun stryker ofte på han og sier ”jammen har du blitt stor” før hun gråter en liten tårer og legger hånden på ”lillebror”.
Gutten gjør det samme og rusler etter mor, der hun vagger seg frem i stuen mellom lenestol og bord. Nå sprekker hun snart ler pappa, og stryker på mammas kinn. ”Sprekker snart?” tenker gutten. ”Nei, ikke mammaen min”. Men mamma blir bare større og gutten tror nok pappa har rett. ”Nå sprekker hun snart” tenker han, og blir egentlig ganske redd. For mammaer kan jo ikke sprekke, hun er jo så god og fin. Hun er den beste mammaen i verden, hun er jo mammaen min.
Og plutselig en natt roper pappa at gutten må våkne opp. Han skjønner ikke stort, men pappa sier at vannet endelig har gått. Om de ville vannet skulle gå, kunne de vel bedt det pent? Ikke vekket den lille om natten når det er så inderlig sent. Men han står opp som pappa sier og tusler ned til mor. Hun vagger ikke lenger, men puster svær og stor. ”Nå kommer han snart” sier mamma, og gir gutten en kjærlig klem. ”Om bare noen dager kommer mamma og lillebror hjem.”
Det syntes gutten er veldig fint for han er glad i mammaen sin. Han gir henne en liten klem i det tante kommer inn. Hun smiler bredt til gutten og gir mamma en kort beskjed, før pappa kommer løpende og de begge drar av sted. Og tidlig neste morgen når gutten igjen står opp, sitter pappa ved frokostbordet med dagens første kaffekopp. Han smiler pent til gutten og sier at lillebror er født, og at de skal reise ned til mor så han får se han først.
Og på sykehuset er mamma med en liten babybylt. Gutten ser på mamma som sier høyt og trygt. ”Bare kom inn gutten min, så skal du her få se, den som har vært i magen i disse ukene”. Han stirret på den lille som så fredelig sover godt. Han sier ikke stort, men nå har han forstått. At mammas store mage har båret frem en bror, som med tiden viser seg å bli hans beste venn på jord.
Dette skrev jeg da vi ventet på lillebror i 2011:Lillebror
Gutten titter på mamma og syntes magen er underlig stor. Hun sier støtt og stadig at den heter ”lillebror”. Vel, sist den lille lærte, var det ”mage” dette het, men hva vet vel 2 åringen som ikke mamma vet? For mammaer vet jo alt, det har pappa sagt, så om mamma sier ”lillebror” er den saken godt begravd. Hun stryker ofte på han og sier ”jammen har du blitt stor” før hun gråter en liten tårer og legger hånden på ”lillebror”.
Gutten gjør det samme og rusler etter mor, der hun vagger seg frem i stuen mellom lenestol og bord. Nå sprekker hun snart ler pappa, og stryker på mammas kinn. ”Sprekker snart?” tenker gutten. ”Nei, ikke mammaen min”. Men mamma blir bare større og gutten tror nok pappa har rett. ”Nå sprekker hun snart” tenker han, og blir egentlig ganske redd. For mammaer kan jo ikke sprekke, hun er jo så god og fin. Hun er den beste mammaen i verden, hun er jo mammaen min.
Og plutselig en natt roper pappa at gutten må våkne opp. Han skjønner ikke stort, men pappa sier at vannet endelig har gått. Om de ville vannet skulle gå, kunne de vel bedt det pent? Ikke vekket den lille om natten når det er så inderlig sent. Men han står opp som pappa sier og tusler ned til mor. Hun vagger ikke lenger, men puster svær og stor. ”Nå kommer han snart” sier mamma, og gir gutten en kjærlig klem. ”Om bare noen dager kommer mamma og lillebror hjem.”
Det syntes gutten er veldig fint for han er glad i mammaen sin. Han gir henne en liten klem i det tante kommer inn. Hun smiler bredt til gutten og gir mamma en kort beskjed, før pappa kommer løpende og de begge drar av sted. Og tidlig neste morgen når gutten igjen står opp, sitter pappa ved frokostbordet med dagens første kaffekopp. Han smiler pent til gutten og sier at lillebror er født, og at de skal reise ned til mor så han får se han først.
Og på sykehuset er mamma med en liten babybylt. Gutten ser på mamma som sier høyt og trygt. ”Bare kom inn gutten min, så skal du her få se, den som har vært i magen i disse ukene”. Han stirret på den lille som så fredelig sover godt. Han sier ikke stort, men nå har han forstått. At mammas store mage har båret frem en bror, som med tiden viser seg å bli hans beste venn på jord.
Mimo
Forelsket i forumet
Jeg skriver dikt
Lillebror
Gutten titter på mamma og syntes magen er underlig stor. Hun sier støtt og stadig at den heter ”lillebror”. Vel, sist den lille lærte, var det ”mage” dette het, men hva vet vel 2 åringen som ikke mamma vet? For mammaer vet jo alt, det har pappa sagt, så om mamma sier ”lillebror” er den saken godt begravd. Hun stryker ofte på han og sier ”jammen har du blitt stor” før hun gråter en liten tårer og legger hånden på ”lillebror”.
Gutten gjør det samme og rusler etter mor, der hun vagger seg frem i stuen mellom lenestol og bord. Nå sprekker hun snart ler pappa, og stryker på mammas kinn. ”Sprekker snart?” tenker gutten. ”Nei, ikke mammaen min”. Men mamma blir bare større og gutten tror nok pappa har rett. ”Nå sprekker hun snart” tenker han, og blir egentlig ganske redd. For mammaer kan jo ikke sprekke, hun er jo så god og fin. Hun er den beste mammaen i verden, hun er jo mammaen min.
Og plutselig en natt roper pappa at gutten må våkne opp. Han skjønner ikke stort, men pappa sier at vannet endelig har gått. Om de ville vannet skulle gå, kunne de vel bedt det pent? Ikke vekket den lille om natten når det er så inderlig sent. Men han står opp som pappa sier og tusler ned til mor. Hun vagger ikke lenger, men puster svær og stor. ”Nå kommer han snart” sier mamma, og gir gutten en kjærlig klem. ”Om bare noen dager kommer mamma og lillebror hjem.”
Det syntes gutten er veldig fint for han er glad i mammaen sin. Han gir henne en liten klem i det tante kommer inn. Hun smiler bredt til gutten og gir mamma en kort beskjed, før pappa kommer løpende og de begge drar av sted. Og tidlig neste morgen når gutten igjen står opp, sitter pappa ved frokostbordet med dagens første kaffekopp. Han smiler pent til gutten og sier at lillebror er født, og at de skal reise ned til mor så han får se han først.
Og på sykehuset er mamma med en liten babybylt. Gutten ser på mamma som sier høyt og trygt. ”Bare kom inn gutten min, så skal du her få se, den som har vært i magen i disse ukene”. Han stirret på den lille som så fredelig sover godt. Han sier ikke stort, men nå har han forstått. At mammas store mage har båret frem en bror, som med tiden viser seg å bli hans beste venn på jord.
Åhh! Så utrolig flott! Fikk tårer i øynene, jeg
