Hmm

baby blue

Elsker forumet
Bare kom på at jeg leste her inne at "mange" har mannfolk, altså BF, som reiser veldig mye og er sjeldent hjemme..Åssen klarer dere det??? Virker som det er mange som går flere uker uten å være sammen med mannen sin... og, hvordan klarer mannen å være borte fra dere og ungen(e) så lenge om gangen?? hmm.. det lurer jeg fælt på.
 
For 2 uker siden var kjæresten min på reise med jobben fra fredag-søndag...og jeg savnet han HELT sinnsykt mens han var borte! Må jo også være rart for bebissene da, når de ser faren sin sjeldnere enn besteforeldre, venninner av mammaen, tanter, o.l. Dere som har det sånn, åssen funker det for dere? Og samlivet deres ? Kanskje ikke alle som vil svare, men jeg er litt nysgjerrig på akkurat det her! [:D]
 
Eg har vokst opp med pappa som er sjømann, og etter kvart som eg vart større skjønte eg betre kor mykje det hadde å seie for mamma sin tilværelse. Ikkje berre det at ho måtte klare så mykje aleine, men tenk alle bursdagselskap, bryllup, 17.mai'er, juler osv. ho ikkje fekk feire saman med mannen sin... Så eg bestemte meg tidleg for at eg ikkje skulle ha ein mann som reiste. Men om drømmemannen hadde dukka opp, og hatt ein jobb i Nordsjøen....tja, hadde vel kanskje ikkje gitt slipp på han likevel? Kjærlighet er jo kjærlighet...

Men til de med menn som reiser mykje: for det første: HURRA for dåke! De gjer ein kjempejobb. For det andre: har berre sett pappan min halve livet, når eg var liten reiste han eit halvt år om gangen. Men har likevel eit kjempeforhold til faren min, han har alltid vore veldig til stades når han har vore heime. Så sjølv om det er annleis å vokse opp med ein pappa som er mykje borte, treng det ikkje vere veldig negativt. [:)]
 
Back
Topp