Han er litt sånn han jeg bor med også, tenker at det er en mannegreie. Men han blir med om jeg spør, det gjør han. Under svangerskapet var han mye med meg på kontroll, og var i ivrig etter å følge både meg og den lille. Jeg ville nok kanskje blitt litt såret om jeg følte han ikke "brydde" seg, selvom det helt sikkert ikke er sånn det er.
Vi har hatt et par runder når det kommer til at jeg er mye hjemme med frøkna, mens han kan nesten gjøre som han vil. Altså, jeg har prøvd å få han til å se ting litt i perspektiv om han klager, eller blir irritert når han blir sliten. Ikke helt samme greia som hos dere, men jeg blir litt hårsår selv, om han er litt fjern og ikke viser noe særlig interesse, og setter alt annet foran...