Hjertesukk

FirstTimer☺️

Elsker forumet
Sensommerbarna 2016
Sommerfuglene
Beklager på forhånd at dette blir litt klaging.
Jeg har lille her 100% alene og har vært alene siden jeg ble gravid. Jeg har foreldre som bor 35 min unna og en bror med familie som bor 20 min unna. Mine foreldre sitter barnevakt innimellom, men føler alltid ubehag/skyld/at jeg trenger meg på når jeg spør[emoji53] De har hatt henne kanskje 7-8 netter (hun blir straks 2) og har sittet barnevakt kanskje 7 ganger, så føler ikke jeg maser på de. Men, likevel føler jeg at jeg maser? Disse gangene har det vært at jeg har spurt om hjelp. Ikke en eneste gang har de spurt om jeg trenger hjelp. Min bror har aldri spurt om jeg trenger hjelp. Begynte å kjenne på det i dag at det er ganske sårt. Det å snakke med familien ender alltid opp med at jeg blir syndebukken. Sist jeg prøvde var jeg 8 mnd gravid og endte opp med alle klikka i vinkel på meg.

Flere som har utfordringer med å få hjelp?[emoji53]
 
Kjenner meg igjen :p
Spør aldri om hjelp. Men jeg tror man rett og slett må spørre og forklare selv.. tror rett og slett ikke folk tenker så langt ofte.
 
Beklager på forhånd at dette blir litt klaging.
Jeg har lille her 100% alene og har vært alene siden jeg ble gravid. Jeg har foreldre som bor 35 min unna og en bror med familie som bor 20 min unna. Mine foreldre sitter barnevakt innimellom, men føler alltid ubehag/skyld/at jeg trenger meg på når jeg spør[emoji53] De har hatt henne kanskje 7-8 netter (hun blir straks 2) og har sittet barnevakt kanskje 7 ganger, så føler ikke jeg maser på de. Men, likevel føler jeg at jeg maser? Disse gangene har det vært at jeg har spurt om hjelp. Ikke en eneste gang har de spurt om jeg trenger hjelp. Min bror har aldri spurt om jeg trenger hjelp. Begynte å kjenne på det i dag at det er ganske sårt. Det å snakke med familien ender alltid opp med at jeg blir syndebukken. Sist jeg prøvde var jeg 8 mnd gravid og endte opp med alle klikka i vinkel på meg.

Flere som har utfordringer med å få hjelp?[emoji53]


Men med barnevakt 8 netter på to år, så har de jo stilit opp og hjelpt deg. Min er 6år, var alenemor til hun var over 5 år. Har vært borte fra meg to netter pga sykehus innleggelse.
 
Beklager på forhånd at dette blir litt klaging.
Jeg har lille her 100% alene og har vært alene siden jeg ble gravid. Jeg har foreldre som bor 35 min unna og en bror med familie som bor 20 min unna. Mine foreldre sitter barnevakt innimellom, men føler alltid ubehag/skyld/at jeg trenger meg på når jeg spør[emoji53] De har hatt henne kanskje 7-8 netter (hun blir straks 2) og har sittet barnevakt kanskje 7 ganger, så føler ikke jeg maser på de. Men, likevel føler jeg at jeg maser? Disse gangene har det vært at jeg har spurt om hjelp. Ikke en eneste gang har de spurt om jeg trenger hjelp. Min bror har aldri spurt om jeg trenger hjelp. Begynte å kjenne på det i dag at det er ganske sårt. Det å snakke med familien ender alltid opp med at jeg blir syndebukken. Sist jeg prøvde var jeg 8 mnd gravid og endte opp med alle klikka i vinkel på meg.

Flere som har utfordringer med å få hjelp?[emoji53]
Jeg kan kjenne meg litt igjen i det der. Nå har jo jeg foreldre som er flinke til å stille opp, men mange ganger føler jeg at de ikke helt forstår hvor tungt det kan faktisk kan være. Så når jeg sier jeg er sliten å ikke orker å dra med meg barnevogn med 2-åring og pikkpakk på overfylt tog føler jeg mange ganger jeg ikke har lov til å bli sliten. Å det er veldig sårt.
 
Kjenner meg igjen :p
Spør aldri om hjelp. Men jeg tror man rett og slett må spørre og forklare selv.. tror rett og slett ikke folk tenker så langt ofte.

Det virker som om det var annerledes før. At en hjalp dem som er rundt? Jeg prøver å se dem rundt meg og tilbyr hjelp det jeg kan. Tror jeg må vri tankegangen og heller klare meg selv 100%.
 
Jeg kan kjenne meg litt igjen i det der. Nå har jo jeg foreldre som er flinke til å stille opp, men mange ganger føler jeg at de ikke helt forstår hvor tungt det kan faktisk kan være. Så når jeg sier jeg er sliten å ikke orker å dra med meg barnevogn med 2-åring og pikkpakk på overfylt tog føler jeg mange ganger jeg ikke har lov til å bli sliten. Å det er veldig sårt.

Urk...forstår godt hva du mener. Føler heller ikke at jeg har rett til å være sliten for «jeg har jo valgt det selv»...
 
Det virker som om det var annerledes før. At en hjalp dem som er rundt? Jeg prøver å se dem rundt meg og tilbyr hjelp det jeg kan. Tror jeg må vri tankegangen og heller klare meg selv 100%.

Det er det jeg har gjort dessverre, bortsett fra en dag annenhver helg da jeg har barnefri :) (Barna er med fedrene). Nå har jeg ny kjæreste som stiller opp, men før kunne det være overveldende å få ting til å gå rundt altså, så føler med deg. Ja, tror det var mer slik før at en stilte mer opp. Nå er alle liksom så opptatt med sitt.
 
Det er det jeg har gjort dessverre, bortsett fra en dag annenhver helg da jeg har barnefri :) (Barna er med fedrene). Nå har jeg ny kjæreste som stiller opp, men før kunne det være overveldende å få ting til å gå rundt altså, så føler med deg. Ja, tror det var mer slik før at en stilte mer opp. Nå er alle liksom så opptatt med sitt.

Ah, du er heldig da[emoji2] Her har jeg lille 100% for bf er ikke interessert.
 
Ah, du er heldig da[emoji2] Her har jeg lille 100% for bf er ikke interessert.

Kjipt at det skal være slik :( Kan ikke si at barnefar er interessert her heller når det er snakk om en dag annenhver uke akkurat :p Så alt av det hverdagslige med de to barna faller på meg. Samtidig som jeg er fulltidsstudent, har stort hus osv. Så føler virkelig med deg altså! Men dette takler du! :)
 
Er det mulig å kontakte nav/ barneverntjenesten og høre om det er mulig å få fast avlastning? Usikker hvem som ordner det, men å være 100% alene med barn er rimelig tøft:/
 
Beklager på forhånd at dette blir litt klaging.
Jeg har lille her 100% alene og har vært alene siden jeg ble gravid. Jeg har foreldre som bor 35 min unna og en bror med familie som bor 20 min unna. Mine foreldre sitter barnevakt innimellom, men føler alltid ubehag/skyld/at jeg trenger meg på når jeg spør[emoji53] De har hatt henne kanskje 7-8 netter (hun blir straks 2) og har sittet barnevakt kanskje 7 ganger, så føler ikke jeg maser på de. Men, likevel føler jeg at jeg maser? Disse gangene har det vært at jeg har spurt om hjelp. Ikke en eneste gang har de spurt om jeg trenger hjelp. Min bror har aldri spurt om jeg trenger hjelp. Begynte å kjenne på det i dag at det er ganske sårt. Det å snakke med familien ender alltid opp med at jeg blir syndebukken. Sist jeg prøvde var jeg 8 mnd gravid og endte opp med alle klikka i vinkel på meg.

Flere som har utfordringer med å få hjelp?[emoji53]


Hei! Jeg har ikke født enda, så kan ikke si noe om akkurat det du spør om. Leit å høre at du føler skyld over å ville ha litt avlastning fra familie.

Har du sett om du kan få økonomisk støtte til avlastning, og evt skaffe fast barnevakt en helg/kveld i måneden? Har forstått det slik at som 100 % alene kan man få rundt 3800 i måneden til barnepass nettopp for avlasning, men har ikke helt funnet frem i NAV-jungelen selv enda.
 
Back
Topp