Jeg hadde hjernehinnebetennelse da jeg var gravid med minsten.
Nå finnes det jo forskjellige "typer" hjernehinnebetennelse, men det tok fryktelig lang tid for meg å komme meg på beina igjen hvertfall.
Jeg ble innlagt 18/5 og kunne ikke se tv, lese, ha på lys, bevege blikket i det hele tatt på hvertfall 2 mnd. Det var en ubeskrivelig smerte i hodet bare jeg åpnet øynene. Kunne bare ligge helt stille i et mørkt rom med bind for øynene.
I august var jeg noenlunde ok igjen, (ok i den forstand at jeg klarte se nyhetene på tv med solbriller på før jeg måtte legge meg nedpå igjen) men fikk fortsatt ikke lov å kjøre bil. Jeg satt da på med en venninne på en biltur til hytten. Turen tok 2 timer. Den bilturen tok fullstendig knekken på meg og jeg måtte bli på hytten i nesten 3 uker før jeg orket turen tilbake.
Tror nok det var det at jeg fulgte med på veien selv om jeg ikke kjørte selv som gjorde det.
At jeg konsentrerte meg helt uten å tenke over det.
Jeg hadde termin i desember og var sykemeldt helt til da.
Det var en stund snakk om at jeg måtte ta ks fordi legene mente hjernen ikek ville tåle det trykket en vaginal fødsel medfører.
Heldigvis slapp jeg det da alle tester viste at betennelsen var helt borte.
Med hånden på hjertet; det er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det sammenlignet med to fødsler uten smertestillende whatsoever. Skulle heller født en unge i mnd enn å få det der igjen.
Hvis du har fått hjernehinnebetennelse nå, ønsker jeg deg all mulig bedring, jeg unner ikke min verste fiende en sånn omgang.