hjelpsomme menn?

[*moonpie*]

her så føler jeg meg litt alene til tider. Jeg står opp på natten og på morgenen og gir mat og tar meg av han nesten hele dagen. Når jeg spør om noe føler jeg ikke det blir tatt godt imot og dette har jeg sagt til han og det har blitt bedre. Men jeg føler han forventer at jeg skal gjøre noe hvis han gjorde det sist om dere skjønner. Og han skjønner ikke hvorfor jeg er sur og grinete mesteparten av tiden fordi jeg er sliten så dette blir det jo krangel å sur stemning av. Inviterer besøk kl 11 på kvelden men da sa jeg ifra at nei det gidder jeg ikke. Etter å ha løpt frem og tilbake mellom stua og soverommet i flere timer for å putte i smokken[:'(] Føler meg veldig sliten og får sånn dårlig samvittighet ovenfor lillemann stakkars. Trodde ikke det var sånn det kom til å bli han var så veldig hjelpsom i begynnelsen og skulle gjøre allt selv, og han har holdningen du leser det du så lærer du bare meg det. Kjenner jeg er skuffet, lei og irritert. Trodde dette skulle bli edn beste tiden i våres liv [:(]

 

[Lunne]

Her er mannen i huset meget hjelpsom. Natta må jeg ta meg av (amming...). Men i kveld sa han at han kunne ta mini på stua for natta og sitte med han så jeg kunne sove unntatt ved mating! (Jeg takket nei.)
Han er dyktig å ta de andre barna og lar meg få sove lengre på morgenen. Vet jo at det blir anderledels når permisjonen er over, men det er veldig godt nå i mens vi kommer oss i rytme.
Han er dog unik og en fantastisk mann!!

Håper det går bedre med dere og at dere kommer i en god rytme der begge er innvolverte!

Lykke til! *klem*

 

[vannmann 87]

her hjelper han masse til. vi bytter på kvelds stellen på barna. men om natten og på dagen tar jeg de\han slik at han får sove om natten siden han skal på jobb og jeg har fri tross alt. siden han ikke kan mate han for jeg ammer så da pleier han å ta seg av bleiebytting fra han er kommet hjem til vi legger oss. og han hjelper i huset.

 

[Majzan]

Siden sambo jobber tar jeg meg av natta uten hjelp. Når han kommer hjem har han heldigvis lyst til å stelle og dulle med babyen, så her går det foreløpig veldig fint. Tror nok ofte menn er redd for å gjøre ting på feil måte, og at de dermed styrer unna stell og slikt.

 

[Ellie86]

nå har vi foreløpig ikke noe nattbarn, men hun våkner kl 06.00 så og si hver dag.
så hun fungerer som ringeklokke for min kjære. så når hun våkner, står han opp, skifter på henne og legger henne i senga til meg sånn at jeg kan ligge å amme mens jeg halvsover. :)
når han kommer hjem fra jobb tar han de fleste av bleieskiftene. :) jeg ammer og så kommer han for å få henne til å rape :)
er så utrolig glad i min kjære! :D

 

[Liquid84]

I uke dagene tar jeg meg av alt natte stell (og seff ammingen[8D]) og har hun mens han er på jobb.
Når han kommer hjem tar han alt av stell (med litt hjelp når hun tisser og bæsjer over ALT, hehe).
I helgene tar han mesteparten av både dag og natte stell. [8D] Men vi deler litt på det etter hvor opptatt vi er med ting og tang. [:)]
Han elsker å bade henne, er med på trille turer når han har mulighet og er generelt veldig flink å dulle med henne. [:D]

Eneste er at jeg kunne tenke meg litt mer fri om natten. For jeg har liksom ansvar for å sjekke at hun puster fint og ikke gulper hver eneste natt (bare hatt en "fri" natt siden hun kom for nesten 7 uker siden). Og jeg sovner ikke skikkelig fordi jeg ligger på "vakt" liksom. Men skal nok be om noen flere slike netter også. Hehe. [;)]
+ at jeg sikkert slapper litt mer av etterhvert og lar meg sove litt tyngre. Overnervøs førstegangs mor... Nææææ! [8D]

 

[hårek]

Skjønner godt at du blir frustrert! Håper det bedrer seg med tiden. Synes dere skal ta en alvorsprat.

Jeg er nok veldig heldig med min mann. Selv om han nå har begynt å jobbe igjen, tar han raping/bleieskift klokka 04.00. Han tar også storesøster hvis det skulle være noe på natta. Så tar han henne opp og leverer henne i barnehagen før han drar på jobb. Ettermiddager og kvelder deler vi på barn/stell/skift, men det er som regel jeg som hinter frempå når noe skal gjøres ("kan du ta rapingen/bleieskiftet" etc). Men det funker helt greit for oss [;)] Mannen min er en superflink pappa, han har et fantastisk forhold til storesøster og vil helt sikkert få det samme med lillebror når han blir litt større.

 

[*Nr2*]

Har du snakka med han om det?

Er jo slitsomt å gjera alt sjølv.. min samb er kjempeflink, både med den eldste og den minste.
Tar med seg storebroren ut om ettermiddagen, eller så går me ut alle 4.
han tar masse initiativ til stell osv, syns det er deilig å sleppa å spør om han kan gjera ting (skal jo ikkje vera sånn - begge har jo like mykje ansvar!)


Om natta står eg opp for å amma, så klart. Så bytte me på å stå opp om morgonen, levering av eldstemann i barnehagen tek han seg av (da eg ikkje har lappen enda)..

Så eg kan absolutt ikkje klaga.

Men syns du bør ta det opp med han, kanskje han er litt usikker, som eg ser fleire her skriver.. gi han ei bok om barnets utvikling [;)] [;)]
Han har jo masse igjen for det seinare, tiden går fort, og ein får jo ikkje tilbake den kosetiden som er i starten [;)]

 

[LunaLolita]

skjønner frustrasjonenen din og foreslår du tar deg en prat med han om det. komunikasjon er alfa omega!

her i gården er gubben svært hjelpsom - han er klar over at det er like mye hans barn og hans hus som det er mitt så ansvaret ligger på oss begge :D men på ukedager og arbeidshelger så er det jeg som har hovedansvaret for barna og det skulle no bare mangle siden han er ut i jobb og tjener penger til oss alle :)

jeg hadde ikke funnet meg i at jeg skulle ta alt med ungene og få noe hjelp, to om å få barn - to om ansvaret og pliktene som følger med et barn.

 

[Surita]

Trist å lese om dere som har så lite hjelpsomme menn.
Her er samboer'n veldig flink med gutten. Jeg har slitt mye med depresjon nå etter fødselen og da har han tatt gutten veldig mye og latt meg få styre med husarbeid og sånne ting som jeg mestrer. Jeg er den som er usikker på stell og sånt av oss to. Så her i huset er nok situasjonen snudd på hodet i forhold til hva dere andre opplever. Jeg er utrolig glad for at jeg har den samboer'n jeg har... Han er så god med gutten og diller og daller med han selv om han er kjempesliten.

 

[*moonpie*]

ORIGINAL: SecondTimeAround

Jeg skjønner deg veldig godt *moonpie*...
Vi har det sånn vi også dessverre... Jeg prøver bare å overtale meg selv om at han er såpass lite aktiv fordi han er usikker på om han gjør ting riktig, og at alle menn mener vi damer har et gen som gjør at vi automatisk vet alt som har med stell av barn å gjøre... Noe som ikke er tilfelle...
Jeg tar meg av alt stell, alle trilleturer og all mating, og jeg må spørre han om han kan ha han for at jeg ska få dusja eller spist... Bør ikke være sånn vet du...
Men som sagt, jeg velger å tro at det er fordi han er usikker siden det er hans første barn, og at det vil bedre seg etterhvert når ungen blir større og mere "morsom" å dulle med... Nå ligger han jo bare der liksom...

hehe jaja vi overlever vel men kan bli utrolig slitsomt. har sagt det til han men vil ikke han skal gjøre tng av dårlig samvittighet men fordi han har lyst selv så da gidder jeg ikke mase på han. Ikke jobber han heller så kunne godt ha hjulpet mer til [:@]

 

[Surita]

Det er mange ting man må gjøre som man ikke har lyst til. Det blir ikke riktig at du skal ha hele jobben med ungen alene bare fordi han ikke har lyst til å gjøre noe. Forstår at du vil at han skal gjøre det av seg selv på en måte, og ikke bare fordi du dytter han i gang med det. Men kanskje er det et sånn dytt han trenger også. Han er kanskje usikker og sånn, men han må bare prøve seg for å bli tryggere i rollen som pappa. Jeg sitter litt på en måte på den andre siden jeg da... jeg er den som har slitt med å gjøre ting med lillegutt, mens det bare har gått helt "naturlig" for pappa'n. Jeg er den som har søkt hjelp hos pappa'n når jeg ikke har greid å roe ned ungen og har fått litt panikk. Han har stått opp om natta, laga til flasker og skifta bleier. Kjempeflink er han og jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å ta meg av lillegutt på samme måte som han. Jeg må selv bare prøve meg og ta gutten mer for at jeg skal bli tryggere. Det er eneste måten å komme noen vei på også. Selv om det er tungt for meg når jeg innvendig er et vrak og må roe ned for å ikke stresse opp ungen mer osv... Man kommer seg litt videre hver dag som går.

Det er ikke viljen det står på hos meg da... men rett og slett det at jeg har vært så dårlig psykisk at jeg ikke har klart å holde ungen og ta meg av han på en ordentlig måte. Har da overlatt det til pappa'n som har greid å beholde roen sånn at ikke lillegutt har blitt så forstyrra og skremt av det. Merka jo fort at ungen ble urolig når jeg hadde det så vanskelig selv. Det ble en ond sirkel der jeg ble mer og mer stressa jo mer ungen skreik og var urolig, og ungen ble mer og mer urolig jo mer stressa jeg ble. Så rett og slett av hensyn til både meg og ungen har pappa'n trådt til og gjort mesteparten av jobben med ungen innimellom mens jeg har vært på det verste.

Vet ikke om det er så mye hjelp i det jeg skriver her da... Men ville bare skrive noe om det for å vise litt at det noen ganger kan være den veien også. Her er det ikke mannen som har vært problemet... Og selv om det har vært veldig tungt for meg og at det ikke akkurat er noe jeg har lyst til å gjøre når jeg skifter bleier på gutten eller står opp og mater på natta, så er det ting jeg gjør allikevel fordi jeg tross alt er mamma'n til den lille gutten. Det var jeg som valgte å sette han til verden og da må jeg ta ansvaret også uansett hvor lite lyst jeg måtte ha til å gjøre det i 4 tida på natta når ungen vræler.

Du burde nok tatt en prat med han og forklart hva det gjør med deg og ungen at han ikke tar mer ansvar. Når han ikke jobber så har han ikke den unnskyldningen heller at han er sliten, du er da sliten du også! Kanskje har han sine grunner til at han ikke hjelper til mer, men da bør han kunne fortelle om det sånn at du får vite hvorfor. Kanskje er det noe som kan løses opp i også.